Dykh Tau – en annerledes reise

Egentlig hadde jeg ikke tenkt å publisere noe om Dykh Tau eventyret. Jeg har følt historien om hvorfor jeg ble syk på turen har vært for personlig og sår. Men denne turen i Russland sammen med venner og samtaler med gode venner i etterkant, der blant annet Soulenergy in motion, har fått meg å åpne opp for hvorfor jeg ikke har blitt frisk.

Denne høsten har jeg elsket meg selv, jeg har elsket mine venner og jeg har fått kjærlighet. Jeg har følt på all denne kjærligheten. Jeg har prioritert den fremfor det å bare prestere og presse. Så mye kjærlighet kan jeg ikke huske i livet mitt på mange år. Kankskje i det heletatt i mitt voksne liv. Og jeg føler forskjell hva det gir når kjærligheten er ubetinget. For bare noen uker siden da jeg var ute og gikk la jeg merket til at den kroniske hodepinen jeg har hatt er vekk. Jeg er frisk fra PTSD. Selvfølgelig har kroppen tatt hardt på disse år med sykdom og det vil ta tid før IBS’en er bra og skulderpartiet sterkt igjen. Men jeg har ikke hodepine og jeg er ikke kvalm lenger. Og kroppen responderer igjen godt på trening.
Jeg har latt hodet være i nå-tid. Fortid er forbi og tilgitt. Og fremtiden får vi se hva den bringer. Den trenger jeg ikke kontrollere. Den trenger bare bli ledet av mine drømmer.

På grunn av at jeg ble syk på Dykh Tau avsbestilte jeg også Ama Dablam turen. Det ville ikke være noen vits å dra til Nepal, kollapse og prøve ut sykehussystemet der igjen. Ambulansene er ikke lagd for så lange mennesker som meg fant jeg ut ifjol.
Men det gråter jeg ikke over. Både Dykh Tau og Ama Dablam er der for meg i fremtiden. 

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Første gang Dykh Tau kom til mine tanker var da jeg sammen med Hvitserk klatret Elbrus, Europas høyeste fjell. Jeg husker han ene guiden sa: Elbrus er bare høyde. Alle kan klatre det. Men ingen av dere er gode nok for Dykh Tau.

Etter jeg kom hjem fra Manaslu og satt hjemme med ødelagte føtter visket en stemme til meg: Du skal klatre Dykh Tau.
Så jeg gjorde som stemmen sa. Jeg google ‘climb Dykh Tau’. Og jeg fant et selskap som het Alex Climb. Vi chattet en stund på ‘what’s app’, Alex og jeg for å bli kjent og han ville nok vite om mine erfaringer og forventninger.
Februar det året dro jeg til Hemsedal for å klatre is med Alex og en gjeng russere Alex holdt isklatrer kurs for. Før dette møtet var jeg på isklatrekurs i Rjukan for å få en grunnleggende forståelse for isklatring. I Hemsedal var jeg en uke. Vi klatret dag ut og dag inn i -25 grader. Praksis praksis praksis. Og heldig som jeg var fant jeg gode isklatre partnere for resten av isklatre sesongen, og denne sesongen var isen både legendarisk tykk og varte langt ut i april.
Alt var så lovende for progresjonen.

Men våren slo knok out på meg. Etter mange års problem i familien, og en svært splittet familie, valgte min stefar å avslutte livet. Jeg klandrer han ikke. Jeg synes ikke det er egoistisk av han, sånn som mange uttaler seg om selvmord. Jeg synes han har vært utrolig sterk. Han hadde sin egen tunge livs historie å bære. Og jeg forstår han ikke orket mer. Uten at jeg kan forandre den side i familien jeg valgte å stå på. Jeg kunne aldri ha valgt noen fremfor et av mine søsken.
Så stefar og jeg var ikke på en god plass da han gikk vekk. Jeg pleide ‘peke’ på han og si alt var hans skyld, uten å se ting fra ulike sider. Jo, jeg prøvde det også. Men det var ingen tilgivelse oss imellom.
Den begravelsen, de timene den varte var de verste i mitt liv. Jeg satt på første rad. Bak meg visste jeg det var en uendelighet av mennesker. Alle med en eller annen tilknytting til min stefar. Jeg visste ikke hva noen tenkte om meg. I meg eksploderte det av skam, skyld og anger. Jeg har blitt fortalt så mange ganger at jeg ikke skal føle skyld. Men det gjør jeg. En like naturlig følelse som sorg når noen velger å avslute livet og du vet du kanskje kunne forandret det. Slik føler jeg det, min familie og alle andre som er i nær relasjon til de omlag 500 mennesker som tar livet sitt i Norge hvert år. Begravelsen var vakker. Vakker tale fra Røde kors, vakker tale fra Heimvernet, nydelige roser fra alle mulige hjelpeorganisasjoner. Han var en mann med stort hjerte for å hjelpe. Det burde ikke vært sånn det sluttet.

Jeg ble syk av alle følelser. Og sykemeldt fra jobb. Klatringen ble mitt fristed. I det jeg klatret følte jeg meg nullstilt. Mindfulness. Da jeg ikke klatret var følelsene så tunge å bære at jeg ikke visste hvordan jeg skulle klare leve videre. Jeg følte meg ikke suicidal, men jeg ville ikke leve lengre.

fantasia painting(18)

Og jeg må si jeg priser de venner som har stått meg nær i denne tunge tid. Som har gitt meg fine stunder og som har orket prøve gjøre hverdagen min overlevelig. Dere vil alltid være nær mitt hjerte. I tunge tider er det oftest ryggen man møter til mennesker fordi mange ikke vet hvordan de skal forholde seg. Men dere har vært min grunnmur, mine pidestaller og min sol som har gått opp hver morgen skyene har vært blytunge. Takk! Jeg vil alltid være evig takknemlig for deres kjærlighet!

Jeg tok frem en bok som hadde vært i bokhylla noen måneder. Livet mellom livene. Den bygger fra ulike menneskers hypnoseopplevelser når dem drar tilbake til hvor vi opprinnelig er fra. Jeg har erindret noe fra min egen plass. Og jeg har møtt Talin, min hjelper. Han var synlig for meg som barn. Og da min tidligere kjæreste gjorde slutt holdt han min hånd og gav meg klemmer i tunge tider.
Jeg fant at det var en utdannet hypnose terapeut utdannet fra Newton instituttet i Norge, faktisk så nær som Moss. Så jeg bestilte time.

Alltid når man beveger seg ut av det vi i dag ser på som normalen i den sjeleløse morderne verden vil vi møte kritikk. Jeg prøvde forklare dem rundt meg at jeg ikke er syk i kroppen, derfor kan ikke en lege hjelpe. Jeg er ikke syk mentalt, derfor kan ikke en psykolog hjelpe. Jeg er syk i sjelen, så jeg må oppsøke noen som kan hjelpe meg på et dypere plan.
Det var mange spørsmål i meg jeg ønsket få oppfylt. Det mest kritiske var at jeg og stefar ikke var i sjelefred. Annet stort problem som gjorde meg ulykkelig som menneske var ensomheten. Jeg har gode venner, jeg elsker og setter pris på dere. Men jeg finner ingen sjelevenner. Jeg hadde lyst til å oppleve det sosiale i en sjelegruppe. Finne tilhørighet kanskje i livet mellom livene eller i det liv jeg er nå.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Jeg dro til Moss og møtte Vibecke. En liten dame med de blåste øyene. All harmoni som lyste rundt henne. Jeg ble forundret og ettersom det var så fremmed og nytt fra min verden, også skeptisk.
Hun åpnet sine armer mot meg og sa: så vakker du er.
Jeg lurte virkelig på hva hun så i meg. For jeg skjønte meg en gang jeg så henne at hun ikke bare driver med hypnoseterapi.
Før behandlingen sa Vibecke at det er en person til i dette rommet. På min venstre side. Han kan påvirke utfallet av behandlingen. Og han liker ikke at jeg hadde oppsøkt henne. Han er høy, naturlig muskuløs, hår som var grått med høye viker. Og jeg hadde bare så lyst å begynne le. Det er morfar Anders. Han har gått med meg i 7 år. Det vet jeg. Han uttrykker veldig sterkt glede når jeg kjører tog og han får lov å være på min venstre side.
Men det er greit han går. Dette er min opplevelse for å klare leve videre. Så Vibecke bad han om å forlate oss.

I hypnose telte Vibecke nedover og tok meg tilbake til barndommen. Et viktig stopp vi hadde var da jeg bodde i Kallak. Mor og jeg hadde presis flyttet dit. Til en tomannsbolig på en nedlagd gård langt vekk fra alt.
V: Hvilken farge er det på huset og døren du står fremfor?
Egentlig kunne jeg ikke huske, men jeg hørte likevel stemmen i meg si: døren er hvit og huset er beiset.
V: Hva ser du til venstre for deg?
Jeg så mot venstre, og der var den gamle låven jeg aldri gikk inn i. Den var rød og falleferdig.
V: Hva ser du til høyre for deg?
Jeg så til høyre og øyene mine brast i gråt. Der satt han, den vakreste lille schæfervalp jeg noen gang har sett. Min beste venn for alltid. Brystet mitt eksploderte i kjærlighet. Han heter Dino, sa jeg med ord druknet i gråt. Jeg fikk han i gave av mammas kjæreste, min blivende stefar.

Vibecke fortsatte telle meg ned i barndommen. Vi hadde et par flere stopp. Men så var vi i livmoren. Jeg var et foster i mors mage.
Når kom sjelen din til kroppen, spurte Vibecke.
I februar det året, svarte jeg, jeg er født i mai.
V: hvorfor ventet du så lenge med å komme til kroppen?
Kroppen måtte bli sterk nok, svarte jeg.
Sterk nok for hva? Spurte hun.
Sterk nok for å klare ta imot sjelen, svarte jeg.
Jeg kunne se meg ligge i magen. Jeg kunne se meg beundre mine armer. De lyste blått og jeg frydet meg og sa: Jeg er så sterk.
Jeg følte meg uovervinnelig.

Da vi forlot livmoren kan man gå til et tidligere liv eller som jeg, direkte til livet mellom livene. Jeg er ikke forundret over at det var hva som skjedde. Hver gang mine tanker har vært nysgjerrig på tidligere liv har mitt hjerte fortalt at det ikke har noe å si for livsoppgaven jeg står ovenfor.
Jeg sto i et gammelt bibliotek. Med vegger som forsvant i uendelighet. Bokhyller og vegger var som lysende gull og midt på gulvet et stativ med en bok. Jeg gikk til denne boken. Så i den, men kunne ikke forstå hva jeg så. Talin gjorde tegn til meg at jeg det ikke var for meg å lese min bok enda.
Vi gikk bakover i biblioteket jeg og Talin, til et rom. I rommet var det 4 andre sjeler. Men jeg kunne sanse at vi tilsammen var 6.
Vi er eventyrere, sa jeg til Vibecke. Men den siste sjelen er ikke her. Den er på eventyr.
Jeg kunne se sjelene som blå lys, noen av dem hadde også en grønnfarge i sitt blå. En blå sjel kjente jeg igjen. Vi svirret sammen.
Jeg brast ut i glede for denne energien kjenner jeg. Hun er min søster. Hun er ying og jeg er yang.
Fra henne til meg kom en strøm av energi.
Hun lader meg, sa jeg til Vibecke.
Vibecke: hvordan føles det?
Det kan jeg jo ikke si, tenkte jeg og prøvde holde igjen.
Vibecke spurte igjen. Og litt flaut sa jeg at det føles som en orgasme.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Hva er ditt sjelenavn, spurte Vibecke.
Mens bokstavene kom til meg et og et, tenkte jeg at dette høres like tåpelig ut som Talins navn. Jeg har ledd litt av han siden jeg var i begynnelsen av 20 årene.
M-A-N-L-I-N, mitt navn er Manlin.
Hva er din søsters sjelenavn, spurte Vibecke.
Like vanskelig kom bokstavene.
N-A-L-O-N, hennes navn er Nalon.
Kan du se din egen farge, spurte Vibecke.
Jeg prøvde se over skulderen for å se meg. Det var nesten som jeg så gjennom min søsters blåfarge. Jeg så en mørk rust oransje farge.

Jeg og min syster har i dette liv en sterk tilhørighet til hverandre. Og er mitt alt og uten henne er jeg ingen. Vi har gjennomgått ganske vanskelige perioder med tilhørighet, familie, identitet og aksept. Og alt dette har grodd oss svært sterke sammen.
Vibecke spurte meg hvorfor jeg ble født etter søster.
Min sjel skal utvikles til å bli en beskytter. Og er derfor født etter søster for å gå bak henne og være hennes beskytter i hennes liv.

Under hypnosen føltes det som jeg hadde vært nær tilstede hele tiden. Jeg hadde vært så ladet og med i samtalen. Da jeg senere sjekket pulsklokken viste den helt svart for nesten to timer. Helt borte. Dyp søvn.

Jeg følte jeg satt igjen med fler spørsmål om min tilhørighet etter enn før. Dagen etter så følte jeg for å meditere. Det er sjelden jeg gjør det, men når jeg gjør det blir det veldig kraftfullt.
Tilgivelse, sa hjertet mitt. Og jeg meditere om tilgivelse.
Jeg husker ikke hvordan det startet. Men i slutten av meditasjonen satt jeg med min stefar ansikt i mine hender. Jeg hold om han, strøk han på skinnet og sa:

Alt er godt nå.
Det er bra nå.
Vi er i fred.

Da jeg slapp han så jeg ryggen hans forsvinne fra meg. Brystet mitt åpnet seg opp og det strømmet sjelefred mellom oss.
Jeg våknet opp og gråt. Det er det vakreste jeg har opplevd. Den ultimate tilgivelse. Og etter denne dag er alt vondt oss imellom borte. Alle vonde følelser.
Fra da klarte jeg begynne jobbe 50% og begynte føle meg mye bedre.

Jeg har i mange år prøvd å forstå hva tilgivelse egentlig handler om. Jeg har fått gode råd av andre som har kjent min historie at jeg må tilgi. Men hvordan kan jeg si at det som har vært er OK?
i en biografi fra en annen person som søkte tilgivelse fikk jeg forklart at å bære vonde følelser mot et annet menneske er som å drikke litt gift hver dag ihåp om at noen annen dør. Det skader kun din egen kroppen. Mentalt og fysisk. Det å tilgi noen handler ikke om de fortjener det eller ikke. Det handler om å gi deg selv fred.
Et ordtak av den indiske spirituelle lederen Sri Chinmoy har vært min nøkkel til å bli fri fra fortid. Og jeg må erkjenne jeg ikke har likt disse ordtak, råd om å tilgi, se det lille barnet i meg. Og det er fordi det har vært en tung prosess som jeg først ikke forsto så mye av.

screenshot_20190104_160533 (1)

Noen dager senere fikk jeg en telefon fra Vibecke. Det jeg ikke var klar over før vår samtale var at hun hadde fått en visjon om å frakte krystaller til fjelltopper for å bruke i renselse av moder Jord. Jeg hadde jo fortalt henne litt om mine eventyr ettersom hypnosen dro inn på temaet om å være en eventyrlig sjel.
Hun lurte på hvis jeg kunne bære krystaller for dem. Selvfølgelig sa jeg. Det føltes så naturlig for min sjel å si ja.
For meg er det også viktig å poengtere at jeg ikke gjør det fordi jeg er sponset. Jeg gjør det fordi det er en god intensjon og det koster meg inget ekstra å bidra. Mine ferier er hva de er, overskuddsferier i tid, helse og økonomi. Jeg har reist nok i verden til å se at mine ressurser er overdådige.

I utviklingen av dette oppdrag å bære krystaller til topper av fjell er mye så komplisert at jeg ikke forstår helheten. Men det vil komme til meg med tiden. Krystallene som skal med meg på tur fremover skal fylles med ubetinget kjærlighet. Og uansett hva man trur på eller ikke så er det viktigste at intensjonen er god og alt er gjort fra hjertet og med god intensjon. For meg som menneske lurer jeg selvfølgelig på mye rundt dette som har kommet til meg i sommer. For min sjel føler jeg at dette ikke er fremmed. Min sjel og mitt hjerte vet hva jeg gjør. Og forhåpentligvis vil det åpne seg for meg igjen snart.

Sånn kom jeg hit til Kaukasus med en senitt-krystal i bagasjen og et fjell å klatre.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Alex er en av de frieste sjeler jeg har møtt. Inget binder han. Han bor i en offroad bil som tar han hvorhen han ønsker være i verden. Han tar de jobber som gleder han. Og er ikke bundet av materialisme. Og det ser man også på han. Han er tidløs, et ansikt uten bekymring og trygg i seg selv.
Jeg husker en ting spesielt han sa da vi klatret i Hemsedal sist vinter. Han har kunder som har spurt han hvis han kan guide 8000 meters fjell for dem. Han svarte: ikke bare er de fjellene forsøplet av de mennesker som klatrer de, men også de mennesker som klatrer dem er forsøplede i sin grådighet.
Ved å guide mer tekniske fjell som ikke er så høye får han de kunder som gleder han mer.
Og jeg er så enig, det er en griskhet over noen fjell. Liste fjellene, prestige fjellene, 7-summit fjellene, det høyeste på hvert kontinent. Inget betyr mer en toppen. Og toppen blir krevd av dem som prøver å klatre, uten at mesteparten engang er gode nok i seg selv for å klatre dem.
Da jeg forberedte meg til Manaslu spurte mange hvorfor jeg ikke skulle klatre Everest. Og svaret mitt er at det finnes mange fler fjell en Everest. Vakrere fjell, renere fjell. Ikke at jeg opplevde Manaslu slik. Det var et tungt fjell, men likevel med mye god læring.

Å komme seg til Bezengi base camp var ikke det letteste. Men uten mine venner i Moskva, dem jeg ble kjent med under isklatringen i Hemsedal, ville det nok vært enda verre. Det er ikke mange som snakker engelsk i Russland. Og jeg skjønner hvorfor. Dem får det ikke gratis i hverdagen slik vi får det i Skandinavia. Men ikke engang flyplasser. Dariya kom og møtte meg på flyplassen. Vi dro hjem til henne. Og hun var så hyggelig vertinne. Dagen etter viste Dariya og Viktoria meg litt av Moskva. Og jeg skjønner det har vært en tabbe av meg å bare reise gjennom denne byen. Så utrolig mye vakker arkitektur. Og ikke minst å gå tap av dems vennskap
Fra Moskva til Nalchik reiste jeg med russisk flyselskap. Jeg regnet meg noe måtte bli feil på flybilletten ettersom siden dems kun var på russisk. Og med 35 kilo bagasje hadde flybilletten selvfølgelig ingen bagasje inkludert (jeg må bli flinkere å pakke)
Uansett.. Tilslutt, takk vare Dariya kom jeg meg til Nalchik og ble plukket opp av Alex på flyplassen.

Nå er jeg i Bezengi base camp. Hvile dag og spiser så mye russisk husmannskost at magen sprenges. I går hadde vi en akklimatiserings dag opp til breen på Dykh Taus vestside. Hvor vi isklatret.
Og imorgen går vi til camp zero. En stigning fra 2200 til 3200 høydemeter.

Camp Zero

Igår begynte vi turen opp Dykh Tau. Været er vindstille og blå himmel. Perfekt for at snøen skal sette seg og bli god å klatre på. Mindre skredfare er det også.
Vi gikk opp morgenen og over breen. Langt og slak oppover. Breen er for det meste dekt av grus som gir god friksjon. Siste biten opp til camp zero var trang og bratt. Jeg følte solen hadde tatt meg godt og jeg var sliten. Og før oppstigningen hadde jeg fylt sekken med 5 liter vann som gjorde den tung og ubalansert. I camp zero er en vakker liten plass. En gresslette over breen som ruller frem under. Og en liten grotte man kan sove i hvis dårlig vær. Det er den letteste delen av turen opp Dykh Tau. Likevel var det så tungt.
Jeg følte meg langt nede og mistet troen litt på meg selv. Den følelsen gav svært dårlig nattesøvn i camp zero. Jeg lå ute i gresset i den natten. Være var så vakkert og man kunne se hele melkeveien over. Stjerneskudd og satellitter. Jeg tenkte på hvor lett og hvor vanskelig man velger å gjøre livet. Jeg velger nok å gjøre det litt vanskeligere en nødvendig. Men det er den riktige veien.

Camp 1

På morgenen kunne jeg føle at jeg hadde sovet lite og at jeg hadde brukt hele dagen før og natten til å psyke meg ut. Gårdagen gikk vi fra 2200 høydemeter til 2800. I dag skulle vi opp svært bratt steinras med deler klyvning. Camp 1 ligger 3900 høydemeter. Rett opp.
Og det var tungt å gå. Jeg var tung i kroppen. Uten å tenke på at jeg alltid er tung i kroppen når jeg begynner å gå. Så jeg psyket meg ut mer. Denis og Alex forsvant raskt over meg. De ventet på meg innimellom. Men det ble liksom ingen pauser. Og jeg følte kroppen var matt av at vi nesten ikke hadde spist kvelden før eller denne morgen. Jeg var så tom. Alex hadde satt igjen en gassbeholder i camp zero. Men den var ikke der da vi ankom i går. Vi har spist tyttebær, tørket kjøtt og tørre kaker. Og kun hatt iskaldt vann å drikke.

Alt under føttene beveget seg i hvert tråkk. Grus, steiner og også de store steinene. Den meste av veien er bare løst. Utenom det klyvning. Jeg gav meg en tanke, høydeskrekk en vil ikke hjelpe nå. La den ligge i lavlandet for denne veien skal du gå ned igjen. Og det med tyngre sekk og bare en gåstav.. Ettersom jeg knakk den andre i går.

Camp 1 er et himmelrike for den som liker stein og bree. Jeg liker både og. Det er magisk å sitte utenfor teltet i truse og høre breen rumle og steinsprang rundt om. En bre er så levende.
Men camp 1 virket ikke så lovende da vi kom hit. Alt utstyr var vekk. Mat, gass, brenner, telt, tau. Det lå strødd utover lenger ned breen. Og teltet vridd opp som en filledukke. Heldigvis hadde alt utstyr i teltet klart seg. Også reserve teltet. Men det var liten spenning hvordan turen ville gå fra her.
Hvis vinden har vært så sterk i camp 1 at den har vrid MSR’s beste telt i fillet med 100 kilo utstyr og stein i. På en plass som er vindbeskyttet fra to sider. Da lurer på hvis vi har noe utstyr i neste og siste camp?
Men Alex forsikrer om at det utsyret er sammenpakket og under steiner. Det må uansett ha vært sinnsyke vinder her oppe.

Nå føles kroppen mer oppladet. Den har fått mat. Og optimismen kommer tilbake. En god nattesøvn så er jeg klar for den vanskeligste og lengste dagen i morra til camp 3.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Den natten hadde jeg så vondt i ryggen at jeg ikke klarte ligge på den. Magen føltes ugrei. Jeg sov ikke. Klarte ikke hvile.
Vi våknet tidlig. Før jeg begynte bevege meg følte jeg meg egentlgi bare trøtt. Men da jeg gikk på do kom  en svart foss ut av meg. Diaré. Alt var pakket, teltet var tatt ned. Men jeg kunne jo ikke gå opp. To søvnløse netter, lite energi og nå diaré. Forran oss ligger den mest tekniske delen av Dykh Tau.

Å si nei for meg selv å fortsette var ikke ille. Jeg har vært på mange nok fjell og vet hva dealen er. Jeg har snudd på grunn av andre. Sånn er det. Det er endel av læringen og endel av å være en gruppe. Men å si nei til at Denis skulle komme opp. Traseen er perfekt, han er super sterk. Alt er så klart for han. Jeg gråt da jeg sa at jeg kan ikke. Jeg følte hjertet mitt briste for han.

Jeg la meg inn i teltet for å sove. Med solen stekende på duken, ullklær og en sovepose estimert til -40 frøs jeg. Pusten ble verre. Og senere på dagen ble jeg svimmel og hadde vanskelig for å gå og se tydelig.
Krystallen jeg hadde bært emd meg for frivillighets organisasjonen Soulenergy in motion tok jeg frem. Jeg satte meg en plass for å føle hva jeg skulle gjøre med den. Hjertet mitt fortalte den skulle vente på meg her til neste år. Jeg fant en sprekk i fjellet i Camp 1, hvor det vil være lett å finne den igjen og hvor den er beskyttet for vind. Her skal den ligge og vente på meg til neste år. Så får vi da se hvor nær toppen den kommer.Midt på dagen bestemte vi oss for å gå ned den bratte bakken med alle løse steiner. Jeg hadde til da blitt værre. Svimmel, kvalm og vanskelig å bedømme avstand. Alt under føttene sklei. Langt fremfor meg var Denis og Alex. Jeg var bare nødt å få ta litt bedre tid på meg.
Jeg vet ikke hvor langt tid det tok å komme ned til camp Zero. Jeg følte det hvertfall som jeg hadde gått til slutten av helvete og helt tilbake igjen. Og i camp Zero måtte jeg si stopp. Jeg var nødt å sove før jeg orket anmarsjen over breen. Kroppen var helt sønderslått av å dette rundt i steinrøyset og helt slutt etter flere dager hvor kroppen ikke ville ta opp mat. Men søvn gir energi.Og jeg sov så godt den natten.Vi sto opp tidlig og fortsatte anmarsjen ut av fjellet. Jeg klarte ikke holde følge med dem andre. Og trengte flere pauser for å drikke vann. Jeg var så dehydrert etter disse dagene. Og for å ikke snakke om diareen.

Å stå i dusjen og føle det varme vannet over kroppen er en himmelsk følelse. Rene truse og klær. Etter så få dager i høyfjellet blir jeg alltid forundret over hvor mye vekt en tur i høyden krever av kroppen. Spesielt når man er syk. Kroppen så helt innsynken ut.

Plutselig hadde jeg veldig mange dager av ferien som ikke var planlagd. Jeg bestemte meg for å ta toget fra Kaukasus til Moskva sammen med Denis. Det ville ta omlag 23 timer. Jeg sendte melding til Jyamchang, min guide i Nepal, om hva som hadde skjedd. At det ville være uforsvarlig å prøve på en 7000 meters topp når jeg ikke klarte en 5000 meters topp. Heldigvis skjønte han dette og har akseptert at jeg kommer neste år. Sherpa-folket er fantastiske mennesker.
Jeg sendte melding til min venninne Daria i Moskva og fortalte jeg vil komme tidligere tilbake.

Å ta regiontog i Moskva er som å være i Howl’s moving castle. Jeg hadde en seng i førsteklass. Et bittelitet rom som jeg delte med 3 andre. Konduktøren kom inn i kupeen, hun sa noe på russisk og så på meg.
I don’t speak russian, sa jeg.
Den strenge konduktør damen snakket høyere og tydeligere på russisk og så på meg. Jeg prøvde se uforståelig ut og sa: Don’t understand.
Heldigvis snakket en babuska i min kupé greit engelsk. Hun heter Vera og er 74. Hun er fra Moskva området, tidligere tannlege og hennes barn.

Hver celle av denne vogn var en ny verden med nye mennesker og dems gjøremål. Og det fortsatte bakover i en lang uendelighet med vogner av verdener. Ut av vinduet passerte en annen verden. Små byer, tettstrøk, enkle hus, jorder og en nydelig soloppgang som igjen ble en nydelig solnedgang.
En stopp vi hadde Spurte Denis lokførerne om jeg kunne få komme frem i loket og se. Han forklarte jeg var lokfører i Norge. Dem så skreptisk på meg. I Russland er ikke kvinner lokførere. Og kvinner ser ikke ut som meg. Men dem slapp meg inn i førerrommet. Uheldigvis kunne dem ikke noe engelsk. Så det var ikke mulig å spørre om så mye.
Det var fint å få spendere denne tid med Denis. Jeg fikk forklart for han hvor lei jeg var for det som skjedde på Dykh Tau. Denis er en bra fyr. Og vi ses snart igjen på den årlige isklatringen i Hemsedal. Alex sitt isklatrerkurs.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Vel fremme i Moskva Konm Daria og møtte meg. Det var så fint å se henne. Daria er en dame på min alder. Hun jobber innom finans, bor i en liten leilighet og bruker alle sine resurser på å reise, klatre og eventyr. Hun er også en maratonløper, sterk i sin og har løpt ultra maraton. Det er 53 kilometer. Hun har løpt 53 kilometer i et!

Jeg hadde 3 dager i Moskva før jeg dro hjem sammen med Victoria, Lilja og Daria. 3 fantastiske dager. Den lykken jeg følte med å være sammen med dem var lenge siden jeg hadde følt. Bare lykke. Det var inget som gnagde i hodet og inget jeg trengte prestere for. Det var også et vennskap, helt ubetinget kjærlighet, jeg ikke hadde forventet.

Men du er ikke bitter, skuffet eller sint fordi det ikke gikk bra på fjellet. Hvordan kan det ha seg, spurte dem meg.
Jeg har det bare så utrolig bra sammen med dere her og nå. Den lykke jeg føler med dere er ubeskrivelig, svarte jeg.

Jeg kunne føle hele meg strålte av kjærlighet.

Og etter disse dager i Moskva klatret jeg rett opp på fjelltoppen. Den sjelelige fjelltopp. Noen ganger har jeg vært nødt å stoppe opp for å forstå hva denne lykke egentlig er for noe. Føle på dens enkelthet. Og de situasjoner som har kommet til meg har blitt lettere å analysere hvis de er noe jeg skal legge energi i. Er det reelle situasjoner som jeg kan gjøre noe med eller som er mitt problem. Det er ikke riktig så enkelt. Men det er en frihet å kunne se en situasjon for hva den virkelig er isteden for å emosjonelt la den rive sinn og hjerte istykker. Og ikke minst prioritere egen lykke fremfor bare å prestere.

Denne høsten og vinteren har vært det beste i mitt liv på mange år. Alle mennesker jeg har fylt den med og ikke minst de jeg har blitt kjent med. Mange fantastiske opplevelser. All den kjærlighet jeg har fått av andre og meg selv.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

fantasia painting(7)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s