Manaslu-ekspedisjonen: 8163 meter over havet. Del 3

To suffer or to die on a mountain does not make one a mountaineer. Nor does one become a hero just because other are suffering and dying on the same mountain. Anyone can suffer, anyone can die.

-David Durkan

Effektene av høg høyde på mennesker er betydelige. Den prosentvise oksygenmetningen av hemoglobin bestemmer innholdet av oksygen i blod. Etter at menneskekroppen når rundt 2100 meter over havet, begynner metningen av hemoglobin å øke. Imidlertid har menneskekroppen både kortsiktige og langsiktige tilpasninger til høyde som tillater det å delvis kompensere for mangel på oksygen. Dette kan man oppnå ved akklimatisering.  Det er en grense for nivået av tilpasning; fjellklatrere refererer til høyder over 8000 meter som «dødsone», der det generelt antas at ingen menneskekropp kan akklimatisere.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.


Dagbok: Dag 13, fra 4700 til 5700

Luftinfeksjonen river fortsatt i brystet. Vi skal gå fra base camp til camp 1. I flere dager har jeg gruet meg til smertene. Jeg har gledet meg over de ekstra dager for å hvile. Men i dag skal vi gå.
Thundu og jeg gikk sist. Jeg orket ikke føle presset å prøve holde farten til gruppa. De er akklimatiserte. Det ville være mye bedre å gå selv. I mitt eget tempo. Ta de pauser jeg vil trenge.Fokusere på å sette den ene foten foran den andre. Det er ikke vanskeligere.
I det vi begynte å gå kjente jeg puste ta meg med en gang. Sakte farten. Vi hadde mange pauser før vi kom oss ut av  base camp og opp til breen. Det var bedre en for to dager siden. Men langt fra god. Jeg pustet som en tung asmatiker.

Thundu Sherpa, Mingmas lillebror, har vært på Everest 11 ganger. Det er helt enestående. Han smilte til meg der jeg satt som et vrak på bakken under en pause: Jeg har fått en 80 åring på toppen av Everest.
Det er helt sprøtt. Jeg lo litt. Jeg kan ikke være vanskeligere å geleide opp en topp enn en 80 åring. Jeg visste at uansett så var jeg i gode hender. Thundu og resten av Mingmas team er så utrolig sterke. De tar godt vare på  hverandre som kolleger og familie. På tross av at dette føles utrolig tungt, så er jeg trygg til å prøve. 

Etterhvert som vi gikk begynte det regne. Det var rundt null grader. Breen vi gikk på er fylt av sprekker. Stien slingrer seg frem. Ikke så langt foran var resten av gruppen. Men det var deilig å ikke tenke på annet en å gå selv.
Alt var bløtt av regnet og det føltes som kroppen hele tiden skulle kollapse. Under pausene var det ikke å stå for å drikke vann. Jeg var nødt å sette meg. Støtte meg mot noe. Det var ikke nok luft som kom inn. Og vi er ikke på 5700 meter engang.

Mens vi gikk tenkte jeg på det å akseptere døden. De historier man har lest om de som velger å sette seg ned på høye fjell av utmatelse og aksepterer at livet vil ta slutt. At dem ikke orker mer. Jeg hadde forståelse for den følelsen. Inget ønsket jeg mer en å krølle meg sammen til en ball og la hodet forsvinne vekk fra alt. Hadde jeg vært alene ville jeg ballet meg sammen i en snøhøg. Men jeg fikk så mye mot av Thundu til å hele tiden ta meg sammen.
Siste hundre meterne før campen var jeg så utslitt at vi ikke hadde en eller to pauser. Vi hadde fire. Jeg var så sliten at jeg la meg halvt ned i snøen for å puste før jeg gikk videre.
Vel fremme var jeg ikke klar over hvor lenge vi hadde gått. Det kunne være en time eller et døgn. Definitivt var det ikke et døgn. Men å fjerne sfæren ‘tid’ blir smerten mer overkommelige. Ettersom man da ikke føler hvor lenge man har utsatt seg for smerten.
Senere fikk jeg vite at vi brukte 8 timer.

I te-teltet satt en hyggelig mann. En Sherpa. Han lagde svart te med sukker. Så utrolig deilig varmt og energigivende. Moa drog av meg alt som var bløtt og fikk på meg dunjakke. Tusen takk Moa! Man trenger iblant noen som bare tar taket når man ikke er istand selv.
Den hyggelige Sherpa-mannen smilte og sa: Jeg er født på 4000 meter og synes dette er tungt. Jeg kan ikke forestille meg hvordan dere lavt fødte har det.
En reflektert mann!

 

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

 

Menneskekroppen kan fungere best på havnivå, hvor atmosfærisk trykk er  1 atm (atmosfær). Konsentrasjonen av oksygen (O2) i havnivået er 20,9%, så partialtrykket av O2 (pO2) er 21,136 kPa. Hos friske individer fyller dette hemoglobin, det oksygenbindende røde pigmentet i røde blodlegemer.

Atmosfærisk trykk reduseres eksponentielt med høyde mens O2 fraksjonen forblir konstant til ca. 100 km, slik at pO2 også reduseres eksponentielt med høyde. Det er omtrent halvparten av oksygen på 5.000 m i forhold til havnivå, omlag høyden til Manaslu basecamp. Og omlag en tredjedel oksygen på 8163 meter, toppen av Manaslu . Når pO2 faller, reagerer kroppen med høydeakklimatisering.

Fjellmedisin gjenkjenner tre høyderegioner som reflekterer den reduserte mengden oksygen i atmosfæren:

Høy høyde = 1500-3 500 meter
Meget høy høyde = 3.500-5.500 meter
Ekstrem høyde = over 5.500 meter

Reise til hver av disse høyderegionene kan føre til medisinske problemer, fra de milde symptomene på akutt fjellsykdom til potensielt dødelig  lungeødem og hjerneødem. Jo høgere høyde, desto større er risikoen. Forskning indikerer også økt risiko for permanent hjerneskade hos folk som klatrer til ekstreme høyder.

Sherpafolket har noen superkrefter i møte med høyden. En ny studie viser at det lange samlivet med høyfjellet har endret sherpaenes gener, og gjort at de rett og slett ikke trenger så mye oksygen som oss andre.
Oksygen fraktes rundt i kroppen ved hjelp av røde blodceller. Når du oppholder deg i tynn luft i en lengre periode, vil kroppen din derfor reagere med å produsere flere røde blodceller. Dette er også grunnen til at idrettsutøvere driver med høydetrening.
I følge et studie ved Universitetet i Cambridge, utført av bla Andrew Murray, har Sherpaene en litt snodig tilpasning i den forstand at de faktisk har færre røde blodceller, og mindre oksygen i blodet enn folk fra lavlandet. Spesielt overraskende er det at stoffskifte til sherpaene faktisk var mer effektiv i høyden enn i lavlandet. Til tross for at de ble tatt til områder med mindre oksygen, gikk energinivået i musklene deres opp. Hos kontrollgruppen skjedde, ikke overraskende, det motsatte. Deres energireserver gikk ned etter hvert som de kom høyere.

Men av den grunn skal man ikke undervurdere Sherpaenes styrke. Jobben dem gjør i høyfjellet med å bære utstyr, sette opp camper, lage mat og ikke minst smelte vann som er en møysommelig prosess i høyden. Og samtidig beholde en ro og tålmodighet ovenfor sine klienter. De er rustet bedre for høyden, men de gjør også mye mer jobb i høyden for å organisere turer som dette.
Jeg vet at jeg ikke var en lett klient opp fjellet. Smertene tok over meg, jeg gikk tregt og trengte mange pauser. Likevel var team-Sherpa der og gjorde alt for at jeg skulle føle det godt.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Dagbok: Dag 14, fra 5700 til 6300

Jeg følte meg svak i det jeg våknet. Gruet meg til dagens smerte. Gårsdagen var så vond. Før vi gikk kom det heldigvis litt sol gjennom skyene slik at jeg fikk tørket jakkene. Både skalljakken og primaloft jakken var søkkvåte.
Da vi begynte å gå og jeg oppdaget hvor tregt alle andre gikk og at jeg faktisk følte meg sterkere, gav det håp. Jeg følte meg ikke bra, men bedre. Pusten svei enda. Så det ble likevel mange flere pauser på meg en de andre.

I dag skulle vi gjennom brefallet med jumar på faste tau. En vakker dag med skyer som gav verden et hvit og grått lyst. Ikke tungt og trist bare underfundig. 
Over bresprekker lå det stiger og stien slingret seg frem i islandskapet. Ved siden av oss kunne man stadig høre skred. Ikke det at det var noen fare for oss. Skredene gikk en plass av brefallet hvor topografien var betydelig annerledes.

Camp 2 er campen resten av gruppen akklimatiserte til. Den ligger 1600 høydemeter over basecamp. På grunn av at vi forflyttet oss så raskt oppover fikk jeg oksygen denne natten. For å spare energi og gi kroppen en mulighet å få hvile under natten. Flere i gruppen tok i bruk oksygen den natten.

 

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

 

Ikke bare er den tynne luften og ekstreme kulden i slike høyder farlig. Men også den ekstreme varmen man kan oppleve. I en høyde på 6000 meter over havoverflaten vil solstrålenes refleksjon være mest effektiv. Temperaturene kan passere 30 grader. Og det er ikke av den behagelige varmen man opplever i sydlige strøk eller deilig sommerdag. Det er en intensiv varme. Noe som øker faren for sol brenne og sol-sting. Teltet vil være en badstue og derfor må forflytningene mellom campene skje på dagtid.

Dagbok: Dag 15, fra 6300 til 6700

De fleste i gruppen gikk med oksygen fra camp 2. Oksygenmasken tar deg ikke ‘ned til havnivå’ igjen, men ved regulering kan gi kroppen litt hjelp. Av den grunn kan man ikke si det er lett. I tillegg legger man på den ekstreme varmen når man er ikledd ull og dundress. Solen varmer ikke, den brenner huden og griller hjernen. Det føles som en kamp mot klimaet.
Vi byttet fra gor-tex klær i camp 2 til dundress. Dette fordi at hvis været snur vil kulden med en gang ble ekstrem. Og for å spare vekt.

Selv følte jeg med god i dag. Turen til camp 1 var svært tung, Til camp 2 følte jeg meg bedre. Og i dag var dagen så god at jeg klarte smile og nyte den litt. Jeg orket være delaktig i mer en å bare flytte beina. Og jeg klarte holde følge med gruppen denne gang. Og holde en samtale.
Camp 3 er en nydelig plass. Vi er i himmelen nå. Jeg ville ikke sitte i teltet. Etter å ha vært innestengt i smerte ville jeg nyte denne dag. Jeg satt utenfor teltet for å finne en plass med ro. Jeg trengt finne ro i meg. Følelsene var sterke. Jeg følte meg innestengt  på tross av at jeg kunne se høye majestetiske fjell så langt øyet kunne se. Innestengt i en gruppe, fast i et tau, låst til et telt. Det er ikke en frihetsfølelse. Men likevel er det så vakkert rundt oss.
Slik en venninne sa da jeg i etterkant viste henne bilder fra camp 3: Det ser ut som dere er i himmelen.
Ja, sa jeg til henne, vi er på 6700 meter over havet.

 

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

 

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.



Dagbok: Dag 16, fra 6700 til 7400

Sherpa-teamet er delt i to frem til high camp, camp 4. 4 som bærer og setter opp camp og 4 som følger oss. På toppstøtet vil alle være med oss. Og ettersom vi er halvparten av gruppen, bare 4 igjen, vil vi få to sherpaer hver som følger oss. Det er av den grunn jeg føler jeg kan ta den store risk det er å klatre uten å være akklimatisert. Disse mennene er så sterke. Og to vil være sterke nok for mange. Jeg føler jeg er i gode hender. Og så lenge de vurderer situasjonen som grei, dem med all sin erfaring, så stoler jeg på dem.
Kroppen var sterk, men jeg kunne føle mankoen på luft. Lunge var ikke helt med.

Denne dagen føler jeg meg enda sterkere. Jeg vil si det er en god dag med overskudd for å le, se meg rundt og være delaktig. Fra camp 3 til 4 følger man faste tau hele veien, som man selvsikrer med jumar og karabiner. Det er kun et tau som henger oppe. Det brukes både for opp og ned. Noen partier er brattere, lett snøklatring. Det er denne veien det er størst sjanse for trafikk kork. Og som nevnt tidligere er det dobbelt så mange klatrere på Manaslu dette året på grunn av at Tibet er stengt for all klatring, utenom kinesiske klatrere.

 

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

 

Over oss henger en bre. Vinden er tidsvis skarp fra kanten over oss. Og det blåste småis og småstein på oss når vinden tok seg opp skikkelig. Kanten vinden kryper over er hvor camp 4 ligger. Svært værutsatt camp.
Breen jeg så over oss, hvis den kalver vil den ta hele highway vi går opp. Den vil også ta camp 3 og kanskje til og med camp 2?
Men det er ikke slikt man kan være bekymret for når man er her. Skred kan skje, men så er det større sjanse de ikke skjer heller. Det må ha  vært rundt her skredet gikk fra i 2012 da 15 personer ble tatt mens de sov i sine telt. 

Vinden i camp 4 var så sterk at det ikke var så mye å være utenfor teltet for. Små is kom i høy fart mellom telten. Og det var heller ikke mange timene til toppstøtet ville begynne.
Å sove med oksygenmaske gav ikke så mye søvn. På grunn av væsken som samler seg opp fra pusten så lager den smell, det renner væske i ansiktet og det er vanskelig å tørke den ren fra væske. Det ble ikke mye søvn den natten.

Den sveitsiske lege og alpinist Edouard Wyss-Dunant (1897 – 1983) er best kjent for hans ledelse av den sveitsiske ekspedisjon til Everest i 1952. Han hadde en fremtredende karrière innen medisin, både i sitt eget land og i utlandet. Han publiserte en rekke avhandlinger innom sitt fag og skrev også en rekke fjellklatrerbøker.
Blant hans forskningverk, utarbeidet Edouard Wyss-Dunant begrepet «dødsone» i en artikkel om akklimatisering publisert i tidsskriftet for Swiss Foundation for Alpine Researc.
Dødssonen, i fjellklatring, refererer til høyder over et bestemt punkt hvor mengden oksygen er utilstrekkelig til å opprettholde menneskelivet. Dette punktet er generelt merket som 8000 meter.
Mange dødsfall i fjellklatring har vært forårsaket av dødsone-effekten, enten direkte,mtap av vitale funksjoner, eller indirekte, feil beslutninger truffet under stress, fysisk svekkelse som fører til ulykker. I dødssonen kan menneskekroppen ikke akklimatisere. Et utvidet opphold i sonen uten ekstra oksygen vil føre til forverring av kroppsfunksjoner, bevissthetstap og til slutt død.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

 

 



Dagbok: Dag 17, til 8163

Nede i  camp 2 sovnet jeg nesten med en gang lengst inn i teltet. Dawa, Thundu og Danurbu spilte spill. Det var deilig å bare ligge der. Jeg hørte på lydene rundt meg og lot meg bare forsvinne vekk.
Kroppen var tom nå. Hverken sukker eller 5 minutter pause ville hjelpe. Beina var så tomme at de krøllet seg under meg når jeg gikk. De andre var på vei til base camp. Og jeg var glad for det. Jeg ville ikke være en del av noe lenger. Jeg var så sliten i hodet og kroppen.

Klokken 2 på natten begynte vi å gå. Vinden hadde avtatt noe. Det var ikke noe særlig kaldt. Men i en svær dundress vil det være vanskelig å være kald. Omtrent 800 meter opp. Lungene hørte ut som punkterte sekkpiper for hver bevegelse kroppen trengte  mer luft.
Jeg ville bli fulgt av Danurbu Sherpa og Thundu Sherpa. Stekre menn med masse erfaring. Ettersom kroppen var så sliten at smertene borret seg inn i hodet på meg bestemte jeg meg for å forenkle tankene. Jeg  tenkte på fremdrift. Hold følge med Thundu som gikk først. Fremfor han igjen kunne jeg se lys fra Moa og de Sherpaer som fulgte henne. Hold følge tenkte jeg. Ikke mist dem av syne. Jeg tok vekk aspektet tid. Et aspekt som kun forlenger opplevelse.
I en brattere oppoverbakke kunne seg se at horisonten  begynte få en annen farge. Solen. Det var ganske kaldt nå. Men snart er solen her da vil den varme oss. Så vil den grille oss. Hold ut. Den kalde følelsen vil snart bli byttet ut.

Smerte er det første vi glemmer. De eneste illustrasjonene jeg har fra toppstøtet er hva som står i dagboken. Men i dag må  jeg si jeg ikke husker noe av det som var vondt.

Da vi sto på toppen. Manaslus spisse topp. Og Thundu ropte opp i walkie-talkien til base camp at jeg var nummer to til toppen, følte jeg et sug bre seg ut i hele kroppen. Det er virkelig så. Jeg ville gråte for jeg hadde klart å neglisjert all motgang og kom hit fremdeles. Det føltes tidløst. Solen begynte lyse opp landskapet rundt om. Bønneflaggene lå stille på toppen. Vinden blåste ikke ut vesignelser nå. Alle var så glade. Alle tok bilder. Alle gratulerte hverandre. Og vi er alle her på toppen!
I meg følte jeg en sterk ødmykhet bre seg i kroppen. En ødmykhet over disse Sherpaene som har tatt oss med til 8163 høydemeter for å se på soloppgangen. En uforglemmelig oppelvelse.

 

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.



Riktig nok så ble det varmt på vei ned. Solen grillet oss. Og det var ikke lange pausen i camp 4 før vi var nødt å begi oss videre ned. Jeg kunne føle kroppen var slutt for energi. I camp 2 var klarte jeg ikke mer. Jeg var slutt. 
Da jeg tok av skoene i teltet kunne jeg se at store tærne hadde fått en lys blåfarge. jeg stoppet en flaske med varmt vann ned i soveposen sammen med tærne.

Av spesialist i etterkant fikk jeg vite at det var godt ikke føttene ble varmet opp i varmt vann før jeg var ute av fjellet. Hadde jeg varmet de opp i varmtvannsbad i camp 2 og så gått videre til base camp, ville skaden på vevet blitt større en det allerede var.

Dagbok: Dag 18, til base camp

Thundu og jeg gikk alene ned til base camp. Langsom langsomt. Jeg kunne ikke gå nedover. Men måtte harve meg sidelengs ned bakkene. Smertene var store i føttene. Vel nede i basecamp når jeg tok av skoene forsto jeg at jeg ikke ville ha på sko på lang stund. Det var ikke vannblemmer. Men tærne var oppsvulmet og blanke av den spente huden. neglene lå som på puter av hovent vev.
Acsent Himalaya iverksatte evakuering sammen med mitt reiseforsikringsselskap. Det var ikke mulig å få opp helikopter samme dag. Været var ikke godt. Dagen etter var det heller ikke godt. Men helikopter ble likevel beordret opp ettersom det var nødsituasjon.
Et godt reiseselskap og et godt forsikringsselskap er alfa og omega på slike turer.

Å fly ut med helikopter fra Manang distriktet var vakkert. Fjellene rundt er så høye at det er rundt og over oss. Vi flyr i dalen til Kathmandu. Danurbu er med meg. På flyplassen ventet ambulansen. Den er generelt lagd for mennesker som maks er 1.50 høy. Men båren på rykehuset er ikke mye større.
Jeg så på sykepleiene pakke inn føttene. Legen hadde sett på de og konstatert at de vill gro. Bare gi det tid. Lakpa Sherpa og Palden Sherpa kom og møtte meg med blomster. Tusen takk! Og vi tok en øl på hotellet etter. All vennskap jeg fikk tok jeg til meg. Inni meg var jeg langt nede. Jeg ville bare hjem. Og jeg ringte hjem. Da jeg hørte stemmen til søster, til mamma, til Hege, til Line, til Linda, til pappa.. jeg gråt.

Det gikk ikke like godt for en britisk mann. Han reiste med et britisk selskap med skotsk turleder. Av en grun jeg ikke helt forsto var denne turisten og en sherpa over camp 3 når dårlig vær intraff. Det var anbefalt å ikke gå opp, men de hadde likevel gjort det. Blitt værfast og gått tom for mat. Sherpaen var på vei ned for å hente hjelp da den britiske mannen døde i camp 2 alene.
Turleder ville ikke iverksette evakuering. Selv om det ble rop ut ‘mayday’ over walkie talkien. Grunnen til det var at hun ikke var sikker på hvis turistens reiseforsikring ville dekke evakuering med helikopter.
Et godt selskap og en god reiseforsikring er alfa og omega.

 

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

 

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

 

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

 

Etterord:

Innledningsvis har jeg lyst å fortelle om en fjellklatrer jeg ser svært opp til. Jeg mener et godt forbilde er en person som bærer med seg gode verdier i det han eller hun gjør. Og det er ingen hemmelighet at jeg synes den svenske klatreren Göran Kropp er en stor klatrer. Den tur han er mest kjent for er da han syklet fra Sverige til Everest, med alt utstyr han ville trenge for å gjennomføre en slik tur. Han bar opp alt sitt utstyr alene. Første forsøket holdt det på å gå galt. Men andre forsøket greide han det. Da han sto på toppen bestemte han seg for at har kommet så langt ville han kunne sykle hjem også. Så han tok med alt sitt utstyr og sitt søppel, og syklet hjem til Sverige.
Grunne til at Göran kropp ønsket gjennomføre en slik tur var at etter å ha vært på mange fjell gjorde det han vondt å se hvor mye søppel denne turisme forlot etter seg. Et enormt press på den såre høyfjellsnaturen.
Med seg opp Everest fulgte en Sherpa han, Ang Rita. Dette for å hjelpe å dokumentere turen til Göran. Jeg ønsker å sitere en samtale mellom Ang og Göran:

‘Vi vilar en stund, säger adjö till Scott och vandrar sedan långsamt, långsamt upp till läger två, där vi slår upp våra tält. Klockan är halv fyra på eftermiddagen och vi befinner oss på 6500 m höjd och har nu många timmar att slå ihjäl. Av någon anledning blir Ang Rita plötsligt väldigt pratglad.
– Jag har hälpt många till toppen, säger han på sin knaggliga engelska, med ett stänk av bitterhet i rösten.
– Jag har gjort grovjobbet och alla har blivit berömda och rika. Alla utom jag. Folk bestiger berget med syrgas och guider och kommer hem och tjänar en massa pengar medan jag går upp utan tuber eller något och får bo i ett stenhus. Vad säger ni om det?’

Og jeg spørr også om det samme. Hva sier dere om det? Vestlige klatrere kan klatre høye fjell som Everest en gang og bli berømt på det. Mens de Sherpaer som har satt opp camp, bært utstyr, fulgt dem til toppen, vært dems sikkerhet. Som går fjellet og flere fjell opp og ned hvert år. Som har en høy risikojobb fordi han trenger en jobb og med det risikerer sitt eget liv og sin families fremtid. Så drar den vestlige klatrer hjem og soler seg i berømelse og i media. Men omtrent ingen sier eller skriver: Dette var det gode Sherpa team og dette var min Sherpa til toppen. Omtrent ingen som klatrer de største fjell ville vært på toppen og mange fler ville død uten dette sterke fjellfolk. Jeg ville ikke vært på toppen av Manaslu uten det sterke Sherpa-team som gjorde det mulig for meg å nyte soloppgangen fra 8163 meter. Og jeg ville absolutt ikke kommet til toppen uten Thundus oppmuntring og tålmod.

Disse toppene er oppdaget. Det er ikke mer å hente fra toppen en selvinnsikt og styrke. Du gjør det kun for deg selv. Det er ikke noe heltedåd ved det. Det er overskuddferie. Overskudd i helse, overskudd i tid og overskudd i økonomi. Og med det forundres jeg over at det virker som det omtrent er en selvfølge at man skal få slike luksusferier sponsret. At noen annen skal betale. Fordi man ikke gidder å prioritere annerledes i sitt liv utenom. Det er jo en selvfølge at man må ha båt, hus, bil, pusse opp huset og dra på andre ferier ved siden av. Da lurer jeg på hva man har for selvbilde i forhold til resten av verden. Det er absolutt inget som er feil med å ønske å oppfylle sine drømmer. Det finnes mange drømmer i verden. Noen drømmer om å være mett hver dag, gå på skole eller ha en dør man kan låse når man ønsker sove. Noen, også i Norge, ønsker å få den medisin som vil forlenge dems liv og øke dems livskvalitet. Hvem vil sponsre det? Ikke engang norske staten vil!
Hvor mye tar vi som en selvfølgelighet? Og hva har man for bilde av seg selv i forhold til resten av verden?
Det gjør det likevel ikke lett det å klatre høye fjell. Man skal ha respekt for faren ved det. Man risikerer seg selv og man risikerer livet til bærere og guider. Alle kan dø. Og man skal ha respekt for det!
Likevel om man betaler selv eller har ‘big daddy’ som betaler, så er likevel det viktigste å betale dem som jobber under ekspedisjonen den lønn de fortjener for en midlertidig høyrisk jobb. Og det er viktig, mener jeg, å prioritere lokale selskap hvor mest mulig av pengene blir i landet man er turist. Og respektere den pris dem setter på et slikt eventyr.
Jeg vet jeg vil tråkke på noens tær med de meninger. Men av de som kjenner meg trur jeg ingen er overrasket over at det er slik jeg mener. Og så får vi akseptere våres ulikheter og ulike syn på oss selv og omverden.

Det har vært tøft å legge ut  seg selv og sine mest såre sider offentlig. Samtidig som jeg ønsker vise alle sider. Jeg ønsker å reflektere den virkelige siden ved sånne turer så godt jeg kan. Og ikke minst føler jeg at jeg har trengt tid for å skrive det.
Det har tatt tid før høydedeprisjonen slapp. Jeg har oppsøkt mennesker for å reflektere sammen med dem om turen og opplevelsene. Jeg har trengt tid å reflektere rundt meg selv, fordi jeg har sett sider av meg selv jeg ikke har likt så godt. En usikkerhet i meg jeg ikke kunne gi slipp. Som utviklet seg til en bitterhet og brøt bånd.
Jeg skjønner at det vil være dem med meninger om meg, slik jeg hører andre har meninger om andre. Men etterhvert som tiden har latt kroppen og sinnet gro, har jeg akseptert at slik vil det være. Og det er heller inget jeg føler bryr meg.
Det har tatt tid å samle inntrykkene fra turen, satt sammen med verdier og sett hva jeg mener om det.

Å komme hjem var tungt. Jeg møtte mange gratulasjoner. Men jeg følte ikke det var berettiget. Jeg ønsket jeg hadde følt noen form for stolthet. Men det gjorde jeg ikke. Det var så mye annet i meg som var tungt.
Og det tok tid å gro da jeg kom hjem. Jeg var sykemeldt i 3 uker på grunn av smerter i føttene. Og jeg sov mye de 3 ukene. Lungene gjorde vondt av svært lite aktivitet. Men venner gav mye glede. Og det har vært det viktigste etter, å være sammen med de som betyr mye for meg.
Nå, to og en halv måned etter har lungene begynt å bli bra. Det som døde og falt av på tærne har dødd og falt av. Tærne er såre. Men ved å bite tennene sammen får jeg på klatresko og kan begynne trene meg opp igjen. 
Jeg har jo bestilt to nye turer til neste høst. Det må bli annerledes da. Og det kommer bli alpin klatring. 

Med det ønsker jeg å avslutte med et sitat av den slovenske fjellklatreren Tomas Humar sa om den kommersielle pakketurklatringen:

Even if they reach the top, they have failed.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s