Manaslu-ekspedisjonen: En uventet omveltning. Del 2

Når man melder seg på en tur som dette vet man at man melder seg på en tur hvor mennesker blir presset til sitt ytterste. Man kan virkelig få smake det verste av seg selv. Se sider av seg selv og andre man ikke trudde fantes. Og gruppesituasjoner med både ekstremt fine og vonde situasjoner.

Et eventyr har like mange historier som deltakere. Vi alle ser fra vårt eget subjektive ståsted. Vi har ikke valgt vår gruppe og av den grunn har vi ikke ansvar for hverandre. Samtidig som vi frivillig selv har meldt oss inn i den situasjon vi står i og er med å påvirker gruppedynamikken. Det gjør at ansvaret til å være en godt gruppemedlem likevel er våres.

Men ingen er alltid perfekt. Alle situasjoner vi møter i livet er det viktig å huske at det er greit å gjøre feil mens vi lærer, for deg og meg. Livet handler om å lære. Det er derfor vi er her. Alt vi opplever vil være vår lære dersom vi bruker den til vår lærdom. Og det er hva livet handler om. Det er derfor vi er her.

Med det ønsker jeg å tillegge at jeg ikke ønsker noen noe vondt. Jeg ønsker å gjenfortelle min opplevelse uten å skade andre mennesker. Jeg vil utelukke mest mulig detaljer, og fortelle det mest essensielle for å gi et korrekt bilde av min opplevelse.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.


Dagbok: Dag 7, til Manaslu basecamp,  4800 høydemeter

Tidlig på morgenen ser det ut som Mingma har satt hele Samagaun i sving for å bære utstyr opp til basecamp. Jenter og gutter, kvinner og menn har møtt opp ved tehuset for å få sin del av bagasjen. Muldyr utenfor porten venter tålmodig.
Jeg har alltid vært av dem som tenkt: sterkest er den som bærer sine ting selv. Men når man er her, langt ut i fjellheimen. Mange dager fra nærmeste bilvei. Ser man at det å bære for turister faktisk er en jobb for dem som bor her. Og den ekstra lønn de får kan ha stor betydelse for dems hverdag og dems muligheter. En av de viktigste ting som turist er å legge igjen penger hvor man reiser i de områder man reiser til. Og like så viktig er det å reise med et selskap som har respekt for de som arbeider for dem.

De er så utrolig sterke disse sherpaene. Men store bagger og tønner på ryggen, som bæres med et bånd rundt hodet, går de raskt opp bakken fra 3500 høydemeter til 4800. I gummistøvler og skjørt, vakre mennsker med godt humør. En ung jente sa til meg: Du ser så sterk ut. Og jeg svarte henne: Men du er den som er sterk!

Solen steker og været er nydelig. I det vi forlot tehuset lettet skyene over oss, og hun tronet høyt der oppe. Manaslu. Et tårn 4700 meter over våre hoder. Et majestetisk syn. 
Stien opp til basecamp er ikke mer enn en tråkket sti som slingrer seg opp fjellsiden. I dag er det høy trafikk her. Med jaker, muldyr og mennesker.
I år vil det være mange fler mennesker på fjellet en vanligvis. Dette fordi hele Tibet er stengt for klatring. Så mange som var påmeldt for Cho Oyu har valgt Manaslu isteden. En vanlig høstsesong ville det være 100 klatrere med hver sin guide og bærere. Det blir omlag 250 mennesker opp fra basecamp. Denne høst er det regnet å være 200 klatrere. Det vil si omlag 500 mennesker opp fra base camp. Det ligger an til risk for traffic jam.


Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.


Grunnen til at Kina stengte for all klatring, unntatt kinesiske klatrere,  er en ulovlig traversering fra Everests nordside i Tibet over til sørsiden i Nepal ble gjort av en polsk klatrer uten tillatelse. Han unngikk med vilje å søke tillatelse for den planlagde turen. Og velger å ta dommen det medfører i etterkant.
Men Tibet er i utgangspunktet et vanskelig land å planlegge ekspedisjoner i fortalte Mingma Sherpa, eier av selskapet Ascent Himalaya. Noen ganger gir dem tillatelse, men det er vanskelig å vite om reglene blir omgjort rett før. Og hvem land det vil gjelde for.
Nordmenn har hatt forbud for å reise inn i Tibet siden 2013. Det ble stengt rett før jeg dro dit for å sykle. Og det skjedde uten forvarsel og alle nordmenn ble slengt ut i løpet av 10 timer. Grunne til dette er blant annet at Norge kritiserte Kina for brudd på menneskerettighetene ved at  Nobelkomitéen ga fredsprisen til den kinesiske dissidenten Liu Xiaobos kamp for menneskerettigheter i 2010.

Kort fortalt om konflikten mellom Kina og Tibet:
Dalai Lama hevder at Tibet var et uavhengig land, som er blitt kolonisert av Kina. Kina hevder på sin side at Tibet har tilhørt Kina i århundrer.
Kina overtok formelt kontrollen over Tibet i 1950 etter at Maos styrker erobret landområdet. Kommunistregimet slo brutalt ned et opprør i 1959, og Tibets tradisjonelle religiøse leder Dalai Lama flyktet til India. Beijing legger restriksjoner på tibetanernes mulighet til å utøve sin religion, kultur og språk. Dette er blant de viktigste stridspunktene.
Det internasjonale samfunn, deriblant Norge, anerkjenner Tibet som en del av Kina. Regionen har en stor grad av selvstyre, men det er uenighet om hvor grensen går mellom det som tilhører den delvis autonome regionen og resten av Kina.
Opptøyer har brutt ut på nytt i Tibet det siste tiåret, og området har til tider vært stengt for utlendinger. 131 tibetanere har satt fyr på seg selv siden 2009. Dette i protest mot det de mener er Kinas overgrep mot tibetanerne.
Kina argumenterer med at de har tatt grep for å forbedre regionenes økonomi, og gitt innbyggerne bedre helsetjenester. De som kjemper for et uavhengig Tibet mener forbedringene kun har kommet Han-kinesiske immigranter til gode, ikke etniske tibetanere.
Tibetanere blir skutt hvis de prøver rømme. Klarer de rømme blir dems gjenværende familier truet. I Sverige ble  det nylig arestert en spion som forfulgte Tibetanske flyktinger i Sverige. Tibetaner som bryter regelverket vil bli straffet med kinesisk flagg på sitt hustak. Tas dette ned vil familiefaren bli skutt av myndighetene. Tibetanere får dårligere betalt en han-kinesere ved å utføre samme jobb. Tibetaner får ikke tildelt pass og kan derfor ikke reise ut av Tibet og Kina. Dette er begrensninger som blir pålagt kun Tibetanere. I mine øyene, da jeg reiste rundt der og hørte på hva våres guide Tashi fortalte. Hørtes det ut som en jødesituasjon i det begynnende andre verdenskrig.

For et år siden gikk Norges regjering ut og sa de støtter Kinas okkupasjon av Tibet. Ved det godkjenner Børge Brende, Erna & Co brudd på menneskerettigheter. Grunnen til dette er at Norge ønsker en frihandelsavtale med Kina
«Uttalelsen viser at handel og økonomi har vært det viktigste, og det er bare å gratulere kineserne med fullt gjennomslag for sin strategi. Når «fredsnasjonen» Norge bøyer av for makten, er det et viktig internasjonalt signal», sitert  Nettavisen.

Med dette håper jeg Norge vil lide under dårlig karma og at en avtale med Kina vil bli vanskelig eller umulig. Det viktigste vi har er våre verdier og være slik vi ønsker andre skal være mot oss.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.


Dagbok: Dag 8, en bønn til gudinnen

I natt lå jeg våken oog hørte på stillheten bli avbrutt av skred. Mange skred fra fjellsidene rundt om. Et drøn var så sterkt at jeg begynte lure på hvor galt det kan gå. Det gir en påminnelse om hvor vi er og hva vi gjør.

I følge Himalaya database har, frem til august 2012, 672 kommet på toppen og 64 død. Dødsfallen skyldes i hovedsak fall og skred. I september 2012 døde 11 personer av skred hvor hele campen ble tatt i løpet av en natt. Manaslu har en suksess rate på 60%.
Alan Arnett beskriver Manaslu som hardere fra camp 1 til camp 4, men Everest har lenger og hardere toppstøt en hva Manaslu har. Manaslu i forhold til Denali. Det er ‘hardere’ klatring. lenger klatring på Manaslu en Denali. Men i utbytte så er du din egen bærer på Denali. Mens på Manaslu vil høyfjellsbærerne, gjerne en sherpa, bære dine ting mellom campene. Høyden vil også gjøre stor forskjell på hvordan kroppen virker.

Etter tradisjon er det puja i dag, en ofring som utføres tidlig på morgenen. En Lama fra Samagaun kom opp til basecamp. Mingmas lucky Lama. Som han sa selv: Så lenge han har brukt denne Lamaen har det bringet lykke til hans ekspedisjoner på dette fjell.
Klatreutstyret som stegjern, hjelm og isøks ble lagt frem ved alteret, sammen med offergaver. Skulpturer lagd av sampa og hvetemel, ris, sjokolade og kjeks. Et bål av ener brant ved siden av. Lamaen la besvergelser og god lykke for vår tur opp fjellet.
En lang og vakker sermoni ført av magien fra trommer og klang fra metall. En gjenganger i mange gamle religioner og spiritualisme som vil øke kontakt mellom oss og åndene.
Dronningen av Manaslu er en av de fem søstre. De andre holder til i Rowaling, Everest, Cho Oyu og Kanchenjunga.For å unngå å ergre denne søster skal man ikke drepe dyr eller kaste søppel. Hun liker ikke blod eller å være skitten.

Selv er jeg spirituell. Ikke fordi jeg er overbevist av noen eller har blitt lært. Men jeg føler. Noen mennesker har jeg mulighet å åpne kanaler med. Når man har en kanal åpen så føles det som en tunnel gå fra hjerte til hjerte. Noen ganger prøver jeg men får ikke til. Men du vet når du får det til. Det er så sterkt. I etterkant av en slik seanse har jeg spurt den andre person hvis dem har følt meg. Og de har kunnet gjengi tid dem følte meg. Jeg føler andres energier, noe jeg ikke klarer kontrollere, jeg kopierer lett andres sinnstemning. Noe som ikke alltid er like lett.
Det var deilig å sitte der og puste inn energiene i luften.

 

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.


Dagbok: Dag 9, praksis

Da jeg ikke fikk sove hørte jeg på skredene rundt om. Fra alle sider hørte man is og stein rase. Da jeg endelig sovnet  drømte jeg om isblokk store som 5 etasjes hus rase rundt meg. Så våknet jeg og hørte på skredene rundt base camp.

På turer som dette bør man ikke  være redd for å bli kjent med sin kropp og andres. Toaletten er feks en bøtte med plastikkpose i. Før man besøker denne fasilitet ønsker du å stenge alle lommer du har med ting i. Mister du noe i bøtten er det ikke sikkert du ønsker redde det.
Tisse er noe man gjør mye av. Ettersom det anbefales å drikke en liter per 1000 meter betyr det at her i base camp bør man drikke omlag 4 til 5 liter vann om dagen. Heldigvis her så har vi vårt eget telt. Så tisseflaske og freshette, en tissetut, har blitt mye brukt.
Når vi flytter oppover i fjellet vil vi ikke lenger ha vårt eget telt. Det er da man bør være tolerant for andres behov. Jeg må erkjenne det på tidligere turer har vært flere situasjoner jeg må bite meg hardt i leppen.

I dag har vi øvd på jumarering og rappellering. Helt i begynnelsen så smalt det som et rent ishelvete i lungene. Jeg følte meg ikke dårlig frem til da. Men  det tok virkelig pusten fra meg.
Da vi kom til base camp møtte vi siste turmedlem, en mann i alder 72 fra japan. Han hadde vært her noen dager med privat guide og skulle følge organiseringen til vår gruppe. Men han hadde fått øvre luftveisinfeksjon og hadde dermed bestemt seg for å snu.
Jeg, som omtrent ikke eier imunforsvar, fikk tydeligvis dette. Gå var tungt, klatre var tung og jeg ble svimmel. Jeg snakket med Mingma om det. Og fikk råd hav jeg  skulle, så kunne vi håpe det ville slippe eller ikke var så ille.
I morgen vil vi flytte opp til camp 1. Akklimatis Jeg skjønner at å bære mer en jeg må er en dum idé nå. Det er viktig å spare krefter.


Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.


Dagbok: Dag 9, camp 1?

I dag skulle vi opp til camp 1 på 5700 høydemeter. Det vil si, de andre er i camp 1. Jeg er fremdeles i base camp. Jeg klarte ikke gå ut av base camp engang. Lunge havarerte. Det isbrant. Jeg fikk ikke inn luft. Jeg følte tårene presse på. Tsering sa vi kunne prøve gå langsommere. Men jeg kunne ikke gå i det heletatt. Så jeg sa til han at jeg vil gå tilbake til base camp. Jeg kan gå alene. Tsering tilkallet base camp og fikk Pasang å komme meg i møte.

Jeg satt i te-teltet i base camp. Alt var så tomt. Tårene presset på. Tankene mørknet. Ensomheten snek seg på og jeg gråt og gråt. Hva nå?
Jeg savnet alt og alle der hjemme. Lurte på hvis jeg skulle kjøpe et internettkort for å ringe hjem. Men jeg var redd jeg ville skremme dem med å ringe fortvilet og gråtende. Ville dem skjønne at jeg ikke er i livsfare, bare lei meg. Jeg valgte å ikke ringe.

Men Mingma tok det hele med ro. Noen dager hvile, varme klær, varmt vann og honning. Så skulle han fundere på resten. Det hjalp å høre roen hans. Det fikk meg å ikke miste motet.
Kroppen i seg selv har det ikke for vondt. Oksygen nivå på 89%, men noget lav kroppstemepratur, 35 grader. Det er bare å holde tankene gode. Det er større risk å få en depresjon i høg høyde en i lavland. Mulig det har med mindre oksygen til hjernen å gjøre?


Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.


Alle kan få høydesyke, uansett om man har hatt det før eller ikke. Høydesyke forekommer oftest ved høyder på over 2400 meter. Etter hvert som det blir tynnere luft, strever kroppen for å ta opp oksygen. Ved rask stigning får ikke kroppen tid til å venne seg til den lavere oksygenmengden. Vanlige symptomet er hodepine. Hvis du i tillegg får kvalme eller oppkast, svimmelhet, utmattelse eller neseblod, kan det tyde på høydesyke.
Dersom symptomene blir verre, og du får feber, pusteproblemer, ustødig gange eller gradvis tap av bevissthet, har du symptomer på alvorlig høydesyke.
De farligste formene for høydesyke fører til væske i lungene eller oppsvulmet hjerne. Dette er livstruende tilstander som krever øyeblikkelig behandling. Den beste behandlingen er å fortest mulig komme seg til en lavere høyde.
Man kan også oppleve høydesyke når man er syk fordi kroppens evner til å fungere optimalt er redusert.
Det har vært litt uvisst hvorfor noen har større sjangse for høydesyke, mens andre ikke virker å bli rammet av det. Noe forskning tyder på at det kan ha med hjertets evne til å tilpasse seg mindre oksygen. forskning.no

I USA har det blitt forsket på depresjon i høyde. Gjennomsnittlig hver 12,5 person per 1000 i USA tar selvmord. Mens dersom  man utelukket ser på statene som ligger høyere, Colorado, Wyoming, Utah, Montana, Idaho, Nevada, Arizona og New Mexico, har dem en gjennomsnittlig selvmords rate på 18 per 1000 innbygger. Andre studier underbygger denne teorien ettersom de viser til økt risk for depresjon i høyde som er årsak til selvmord.
Derfor på slike turer er det å le sammen svært viktig, og å være inkluderende for alle i en gruppe.

Det vi skulle begynne på i dag, som de andre  allerede er i gang med, er rotasjon. De går da opp til camp 1, sover en natt. Hvis alle mår bra, videre til camp 2. Sover en natt. Og så tilbake til base camp for å hvile. Dette for å tilvenne kroppen tynnere luft.
Kroppen vil ved denne prosessen begynne å produsere EPO, det samme stoff som brukes til doping. Det stimulerer kroppen til å lage flere røde blodceller. Samtidig får du flere tynne blodårer, slik at oksygen leveres til cellene mer effektivt. Hva skjer med kroppen i høyden

Jeg har gått glipp av rotasjonen, men Mingma vil vurdere mulighet for å gå en egen rotasjon med egen guide. Mye er avhengig av vær og toppstøtmulighet.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Dagbok: Dag 10, fortsatt i basecamp


Dagen går bare til å drikke varmt vann med honning og lese bok. Prøve tenke på noe bedre en å føle på ensomheten.
Mingma kom til med med walkie-talkien. Det var Moa som ville snakke. Høre hvordan det var med meg. Jeg klarte ikke snakke mye med henne. Mingma satt og så på meg med sitt blide ansikt. Jeg følte tårene presset på. Men jeg var så utrolig glad for å høre Moa. Høre at dem hadde det fint. 

Armando, vår amigo fra Mexico, hadde bestemt seg for å snu ved omlag 6000 høydemeter i dag. Gruppen hadde hatt en dag hvor solen steket i brefallet, en svært tøff dag forsto jeg. Når det blir varmt i høyden blir det ekstremt. Og solen er på sitt mest effektive i kombinasjon bre på rett over 6000 høydemeter.
Men resten av gruppen var ved camp 2. Slitne, noen følte hodepine. Men ellers godt.

Senere på kvelden kom Armando til base camp. Vi snakket litt. Han fortalte at han har følt seg dårlig helt siden Kathmandu. Det er leit å høre. På en meget knotete engelsk og spansk.. jeg kan ikke spansk.. fant vi også ut av vi var på Aconcagua samtidig. Jeg gikk fra Vacas valley, over fjellet og ut Horcones valley. Armando gikk motsatt. Og vi var på toppen omtrent samtidig. Verden er så stor og så liten.
På Aconcagua delte jeg telt med en man fra Texas som hadde sett meg drikke whiskey på toppen av Elbrus. Verden er så liten og så stor.
Armando sa at han ville være tilbake, men da ville han kunne mer engelsk. Jeg skjønner det må ha følets isolerende å ikke kunne kommunisere.

 

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.


Dagbok: Dag 11, en til dag til tanker

Siden jeg klatret det første fjell har jeg alltid tenkt: Hvorfor, men hvorfor? Samtidig som jeg har hatt en sterk dragning for at dette er noe jeg ønsker.
George Mallory, regnet som den beste britiske klatrer i sin epoke og døde på Everest våren 1924, sa: Because it’s there.
Man kan nok ikke si det mindre beskrivende og mer overfladisk. I årevis har jeg tenkt på hvorfor?
Jeg har lest bøker de siste dagene. En av dem, Himmelen över Everest, en fiktiv fortelling, skriver forfatteren om en ung Sherpa, Ang Nuru. Ang Nuru drømmer om å bli fjellguide, men hans far deler ikke denne tanke:

Ang Nuru tänker på sin fars ord: Vad har ni på berget att göra? Har ni några ärende däruppe?
Frågorna bbrukade reta Ang Nuru och ofta svarade han: Människan lever inte bara för att hämta ved, hon måste bevisa sin storhet också. Det finns självinsikt och styrka att hämta ner från toppen.

Selvinnsikt og styrke.

Det er mye å lære om seg selv på høye fjell. Det er mye selvinnsikt, og ved refleksjon med et åpent sinn kan det være god lære. Men må man helt hit for å hente selvinnsikt?

De andre kom tilbake i dag. Jeg var nødt å takke Moa for samtalen jeg fikk på walkie-talkien. Og fortelle at jeg klarte ikke si så mye fordi jeg ble så rørt at jeg bare ville grine. Men jeg ville ikke grine foran Mingma.
Sauebonden fra Irland hadde kastet inn håndklede. Han hadde tydelige sterke følelser om sitt valg. Og fortalte han har vært syk siden Samagaun, men ikke ville si noe. Men jeg forsto de hadde hatt en kjempetur i brefallet og han var fornøyd med den erfaring. Jeg var glad for det. Det er stort å se det fine med en topptur når man ikke kom til toppen.

Men noe hadde forandret seg i gruppen.
Tidligere har det vært småmobbing hvor det har blitt snakket ufint om andre bak rygg eller på et språk den omtalte ikke kan. Jeg ytret meg om at det var upassende. Men nå merket jeg flere situasjoner hvor jeg ikke var inkludert. Det ble snakket i ‘rommet’ som om jeg ikke var til stede. Og dette fortsatte til tider gjennom resten av turen. Dette påvirket det sosiale samvær og min tillit til gruppen. Og jeg kan ikke skjønne hva jeg hadde gjort?

 

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.


Dagbok: Dag 12, Testen

Jeg har bodd en uke i himmelen. Skyene har lekt rundt teltet. Jeg har sanset forandring av lys og temperatur. En uke har jeg sanset, sammen med gruppa og i ensomhet.

I dag var det endelig tid for å føle på formen. Sammen med Mingmas lillebro, Thundu Sherpa, Skulle jeg gå en tur opp til breen og tilbake. Ikke så langt, ganske slakt og ikke mer en 300 høydemeter.
På vei oppover brant luften som et rent ishelvete i lunger og strupe. Jeg pustet som en tung astmatiker med anfall. Jeg visste ikke hvis jeg ville orke dette. Smertene. Jeg har aldri følt lignende smerte i lugner. For å gjennomføre dette må jeg forandre tankene: enda klarer jeg å puste og resten av kroppen har det godt.
Jeg kunne føle energien i musklene. I beina og låren. Jeg følte meg sterk.
Så vi fortsatte å gå, langsomt og med mange pauser.

Det var godt å se en annen utsikt en den fra teltcampen. Det var så deilig å se andre mennesker i andre teltcamper. Det var godt å gå sammen med Thundu og snakke. En mann med verdens største tålmodighet.

 



Dagbok: Dag 13, en til hvile dag

Tåken er tykk og regnet gjør luften kald og rå. Kroppen har så mye energi at det er litt vanskelig å sove. Halsen føles langt fra god, men det er noe bedring. For hver hviledag vi får for hver dag har jeg en mulighet å bli bedre
8 dager i base camp. 8 dager med sterke følelser, ensomhet og tynn luft. Det har vært utfordrende å holde hode samlet. Men man drar ikke på en ferie som dette med tanken om at det skal være lett.

Det blir ikke noen egen rotasjonsrunde for meg. Faren for å bli slått ut av solen i høyere høyde er for stor. Derfor vil jeg bare følge gruppen. Med andre ord gå fra 4700 til 8163 uten å akklimatisere. Men jeg ville få med èn ekstra oksygentube opp.
Jeg har smakt på den opplevelsen før. Å gå for toppen uten akklimatisering. På Aconcagua. Jeg vet det er smertefullt. Og jeg gruer meg.

 

8.10


 

3 tanker om “Manaslu-ekspedisjonen: En uventet omveltning. Del 2

  1. Det er en fin flyt i fortellingen din, og behagelig å følge med samtidig som jeg lærer underveis. Snart frister en slik tur også meg, og da har du lykkes stort i å bringe opplevelsen videre. Følger med! 😊

  2. Fet beskrivelse som inviterer leseren til å ta del i følelsene. Man skjønner jo at dette er helt på kanten vanskelig og utfordrende – blir grepet av spenningen. Jeg gleder meg til fortsettelsen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s