Manaslu-ekspedisjonen: Trekking til basecamp. Del 1

Etter turen har jeg trengt tid til å fordøye følelser og oppleverser. Det startet som en flott tur som senere utviklet seg til å bli tung både fysisk og mentalt. Jeg har brukt tid på å sortere opplevelsene og prøve se objektivt på turen. Jeg opplevde også sider med meg selv jeg ikke før har opplevd og trengt tid å føle på. Det har vært vanskelig å glede seg over turen fordi mange opplevelser har vært veldig tunge.
Jeg har også gruet meg til å ‘kle av meg naken’ og dele mine opplevelser så ærlig jeg kan. Ikke bare for å være ærlig med meg selv, men også fordi det er veldig interessant det psykologiske som rører seg rundt turer som dette. Mennesker og situasjoner kan oppleve press til det ytterste, og vi kan oppleve sider med oss selv og situasjoner vi ikke var forberedt på. Man får virkelig smake på seg selv..
Det er også viktig å poengtere at en historie har like mange sider som deltakere.

Men en fortelling er best om den starter forfra..

Manaslu, verdens 8ende høyeste fjell, ligger i den mindre fjellkjeden Mansiri Himal i Gorkha-distriktet. omlag 100 kilometer nord for Kathmandu. Mansiri Himal er karakterisert av sin voldsomme høyde i forhold til det omkringliggende landskapet. Fjellkjeden reiser seg 7000 meter fra bunnen av Marsyangdi-dalen mindre enn 30 kilometer unna. For å komme seg ut i dette området var vi nødt å bytte bil 3 ganger. Fra buss til jeep, og så til en ny jeep fordi det hadde gått ras over veien. Vi gikk fra en bil til en annen over raset.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Dagbok: Dag 1, Avreise

Av fjell jeg har vært på før er dette nok det fjell jeg har forberedt meg minst til. ikke i trening, men i stress nivå. Jeg har ikke tenkt mer på det en at jeg gleder meg. Likevel føler jeg meg mer forberedt, mer avslappet. Man vet ikke hva som kommer og hva som skjer. Den sterke kan være den svake og den svake sterk.
Ettersom jeg ikke har lagt opp så mange forventninger før turen har andres spørsmål blitt litt strevsomme. Jeg har sett på dette som en ferie. Jeg trenger en opplevelse og en erfaring. Noen har fått det til å høres ut som jeg vil begå selvmord eller gå i krig. det er ikke risikofritt. Men risikoen er noe man må akseptere, la ligge og se det positive. I høyden er en positiv følelse noe av det viktigste man bærer med seg.

Den første bilen ble transportert gjennom Nepal til Kathmandu i deler, på ryggen til bærere, lenge før det engang var bygget veier eller mulighet å få tak på bensin i det gamle kongeriket.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Det finnes ikke noen gode ord for veiene i Nepal i den norske ordbok. Bumpyroad. Det er hva det er. Det hopper så mye at man til tider må holde seg fast eller risikere å få en bildør eller sidemann i trynet.
Vi kjører Manang route, hovedveien til Annapurna distriktet, for å komme til trekking ruten videre mot  vårt fjell. Grunnen til dette er at det er mindre utsatt reiserute, trekkingturen vil gi betydelig akklimatisering, det er mindre folk langs reiseruten ettersom de fleste reiser en annen vei og som jeg ser: økonomiske goder fra turisme fordeles ut i større deler av Nepal.
Første natt tilbrakte vi i Dharapani, som ligger på rett under 2000 høydemeter. Herfra begynner trekkingen for oss. Men først etter en god nattesøvn. Gjestgiveriet er to nydelige hus. Et bolighus som minner om en stall med hestebokser hvor det er to senger i hver ‘boks’. Hovedbygget har kjøkken, kontor og spisesal. Samt en nydelig takterrase. Landsbyen ligger i en dyp dal. Fjellsidene er så bratte at jeg lurer litt på hvis solen noen gang tørker opp dalbunnen.


 

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.


Vi er en gruppe som består av 6 deltakere og to gudier.
Det er Miko og  Tony fra Irland. Miko er sauebonde og liker løpe lange turer i det irske høyland. Dem har vært på Denali sammen. Tony har vært der to ganger. En gang i tragisk ulykke. Og siste gang sammen med Miko. Og de drømmer om Everest.
Armando er fra Mexico. han snakker kun spansk. Men ingen i gruppen snakker egentlig spansk. Han er tapetselger og har de siste årene praktisert homeopati med fokus på magneter. Noe han praktiserer på seg selv gjennomgående hver dag. Heldigvis for Armando kan Moa noen ord i spansk. Og med sin lekne og barnslige personlighet vet hun å underholde slik at alle uansett språk føler seg inkludert.
Moa, fjor årets vinner av rocky prisen fra Hvitserk, jobber som guide for Ousland. Hun har mye polar erfaring og har klatret høye fjell. Og er kun 24 år. Det er stort aldersspenn i gruppen, Armando er 68. Og deltaker nr 7, som vi først vil møte i basecamp, er 72 år.
Elisa, som jeg kjenner litt fra før, er en eventyrisk fashionista, journalist og foredragsholder.

Dagbok: Dag 2, trekking til 2800 høydemeter

Vi forlater her bilveien for å fortsette inn dalen Gowa. I Gowa lever folk av å være sesong bønder og drive små tehus med overnatting og matservering. Om vinteren drar befolkningen til nærliggende landsbyer som Dharapani eller hele veien til Kathmandu. I den trange dalen vil vinteren fra 2000 opp til 3700, som er den høyestliggende landsbyen, bli harde og kalde. Hovedtransporten i dalen foregår på små stier i jungel og elveleie og transportmiddelet er muldyr og hester. Så lavt vi er nå, under 3000 høydemeter, er ikke yak eller nak egnet (yak er oksen og nak er kuen). Dems tykke ull gjør at så lavt liggende landskap blir alt for varmt for dem. Muldyrene er i mine øyne sterke og sindige dyr. De går over hengebruer som det ikke skulle være noe.

 

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

 

Et muldyr er en hybrid etter en eselhingst og en hestehoppe. Mindre vanlig er mulesel, en hybrid etter en eselhoppe og hestehingst Muldyr brukes ofte som trekk-, laste- og ridedyr. De er sterkere og hurtigere en esler, og er samtidig tålmodigere og kraftigere enn hester. De kan vanligvis bære cirka 20 prosent av sin egen kroppsvekt. De er normalt ikke forplantningsdyktige, noe som skyldes at esler har 62 kromosomer og hester 64. Muldyr har 63 kromosomer. 

Vel fremme i tehuset, på 2800 høydemeter, er luften kjøligere og lettere. Det er deilig. Jeg er ikke mye for varme. Det er en av mine største svakheter. Jeg får lett sol sting, blemmer og hodepine i varme og solstek.
Tehuset vi skal overnatte i består av mange små hytter og et hovedhus. Det er som dukkehus dekt i blomster. På plen går et gammelt pensjonert muldyr rundt og beiter. Han ser glad ut. Og en kattunge utforsker hva og hvor mye som kan drepes. Skyene ligger ungt, men innimellom gløtter det nok til at man kan se at dette området har høye og nakne 5000 meters tinder rundt seg.


 

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

 

Dagbok: Dag 3, trekking til 3700 høydemeter

Vi har beveget oss gjennom jungel og langs sandbanker hele dagen. Fra 2800 til 3700. Over oss ruver det fjell som er over 5000 meter. Kontrastene. Være så høyt, samtidig så lavt sammenlignet med hvor vi skal. Stien er en highway av muldyr. Det er bare å flytte seg når de kommer. De tar sin plass. Og myke svarte øyener som ser på en når de går forbi. De er mer ville en hestene jeg har vært vant med. De vil ikke bli klappet eller klødd. Kanskje lukte på hånden. Kanskje. Men ikke mer!
Opp mot 3500 føles kroppen fortsatt grei. Jeg har pleid å føle høyden mellom 3500 og 4000. Men bare jeg tar det med ro så går det seg til. Nå føler jeg det bare er greit. Men likevel tar jeg det med ro. Tidsnok blir  det tungt!

Den landsbyen vi kom til består av veldig lite. Nakent landskap, spisse rundt liggende fjell, små steinhus, et tehus. På en stor gressplass gikk muldyren og beitet. Jeg satte meg med dem for å snakke litt. Veldig skeptiske blikk. Men de roet seg raskt. Jeg trengt litt tid alene.

 

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

 

Landsbyen heter Bimthang, eller Bimtang. På originalt tibetansk språk betyr ‘tang’ ‘flatt sted’, noe man kan se på det omkringliggende området. En flat gress slette omkranset med fjell. I Bimtang finnes det tre lodger. Seg imellom har de en avtale om samarbeid. Så spørr man om overnatting kan det være du blir bedt om å gå til en annen lodge for å jevne ut antall gjester per plass.

Da jeg satt der og snakket med muldyrene så jeg langt der borte en man komme mot oss. Han lagde noen lokkelyder. Den ene muldyret studerte mannen litt og begynte gå mot han. De andre fulgte med. Da dem møttes gikk dem vekk sammen. For en utrolig tilhørighet og samarbeid.
Jeg liker å observere relasjoner mellom dyr og mennesker hvor jeg reiser. Det sier mye om hvem vi er. Slik som i store deler av verden hvor vi aksepterer industrielt dyrehold. Et type dyrehold hvor vi går så langt tilbake i tid at vi ikke respekterer dyr som individ med følelser og lidelser. Til andre deler av verden hvor høner løper fritt på gårdstunet. Og ikke bare det ene gårdstunet, men alle. Og jentungen som gir geiten en klem. 

Verden er både stygg og vakker!

 

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

 

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.


Dagbok: Dag 4, Lhargyal La Pass

‘La’ betyr snøhøyde på Himalayas ulike språk. Og Lhargyal La betyr seierhøyde.

Vi startet tidlig denne morgenen. En anmarsj over passet vil ta mellom 12 til 14 timer. Lhargyal la Pass er ikke det høyeste fjellpass i Himalaya med sine 5200 høydemeter, men det er beryktet for plutselige stormer og passet er eksponert.
I det vi startet turen på natten opphørte regnet. Det ble raskt varmt. Og himmelen ble lyst opp av hele melkeveien. Jeg skrudde av hodelampen og på nattsynet. Så vakkert. Oppstigningen begynte vakt. Lenger inn i dalen økte lyden fra elven. Terrenget ble brattere. Etterhvert begynte solen lyse opp landskapet rundt oss. Vakre snødekte fjell.

Med utsikt over en hel dal fylt av morene og en bre som fløt gjennom tok vi oss en matpause. Elisa hadde pakket sekken sin for tung. Jeg følte på energien min. Jeg følte meg sterk, så jeg tok noen av hennes tyngste ting i sekken min. Batteri, solpanel, en linse. En dag kanskje jeg er svak. Da ønsker jeg noen er der for meg! Vi må tenke som et team.


Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

 

Stien samlet seg, frem og tilbake, målbevisst oppover. Jeg følte meg sterk og gikk litt i front. Men følte også at det var ikke mye som skulle til før høyden føltes i lungene. Litt høyere fart rev i lungene. Bare huske å puste.
Så kom solen. Den smalt til. Og den tok meg hardt. Og hodepinen. Sol sting.

Dette pass er forbindelsen mellom den dal vi gikk fra til den dal vi skal fra. På veien møtte vi mange muldyr og yak. Og toppen var markert med bønneflagg.

Tradisjonelt brukes bønnflagg for å fremme fred, medfølelse, styrke og visdom. Flaggene bærer ikke bønner til guder, noe som er en vanlig misforståelse. Bønnene og mantraene vil bli blåst av vinden for å spre den gode vilje og medfølelse i alt gjennomtrengende rom. Dermed vil bønnflaggenes velsignelse være for alle, uansett tro.
Ved å henge flagg på høye steder, vil Lung ta bære velsignelsene som er avbildet på flaggene til alle vesener. Når vinden går over overflaten av flaggene, som er følsomme for den minste bevegelsen av vinden, blir luften renset og helliggjort av mantraene.
Bønnene på et flagg blir en permanent del av universet da bildene falmer fra eksponering for elementene. På samme måte som livet beveger seg og erstattes av nytt liv, fornyer tibetanerne sine forhåpninger for verden ved å kontinuerlig montere nye flagg sammen med det gamle. Denne handlingen symboliserer livets endringer og er en anerkjennelse for at alle vesener er en del av en større pågående syklus.
Ifølge tradisjonell tro, fordi symbolene og mantraene på bønnflaggene er hellige, bør de behandles med respekt. De bør ikke legges på bakken eller brukes på klær. Gamle bønnflagger skal brennes.

Landskapet over passet er karrigt og grovt. Omhyllet av bratte fjellvegger kledd med snø og dekorert av små grønne sjøer. Det føltes som en evighet å gå der med hodepinen. Og vannet tok slutt. Heldigvis fant jeg en liten renne med rent vann mellom noen steiner. Tåken trykket på bak. Furtemba, Mingmas svoger, sa det betyr dårlig vær.


Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

 

Etter 14 timer var vi i Samdo, en fattig fjellby. Kroppen verket. Jeg visste ikke helt hva som verket. Noen gnagesår hvertfall. Garantert fra varmen. Jeg tåler ikke varme. Men gnagesår kan jeg. Sy en tråd gjennom og sov med den om natten. Da vil den drenere seg selv. Dagen etter vi foten være som ny. Jeg er dronning av gnagesår. Fordi jeg alltid får de største og verste.

Samdo hadde ikke mye ekstra å by  på. Ingen hus hadde mer en den stein de trengte. Og guesthouset så ut som et uverdig byggeprosjekt i betong. Rommet var nok tenkt å være rosa. Det var malt litt svak rosa her og hvor. Men det var rent og maten god. Klimaet i Samdo er like ruskent som byen. Byen ligger på 3800. Og det var ikke varmt her.

Dagbok: Dag 5, Samagaun, 3500 høydemeter

Begrepet Sherpa (Sherwa) kommer fra to forskjellige ord, ‘øst’ og ‘folk’. Så alt sammen betyr folket fra øst. Sherpa er en etnisk gruppe fra de nordøstlige delene av Nepal.

De fleste Sherpa-folk bor i de østlige delene av Nepal, men noen bor lenger vest i Rolwaling-dalen og i Helambu-regionen nord for Kathmandu. Tengboche er den eldste Sherpa-landsbyen i Nepal. Sherpa-folk bor også i Tibet, Bhutan, så vel som i de indiske delstaten Sikkim og den nordlige delen av Vest-Bengal, spesielt Darjeeling-distriktet.

Mingma Tsiri Sherpa, eier av serlskapet Ascent Himalaya er en beundringsverdig mann med mange meritter. Han har klatret Everest 19 ganger, han er den første nepaleser til å klatre K2 og sammen med sine brødre har dem Guinness World Record for antall ganger på toppen av Everest. Om somrene så jobber Mingma som breførerguide på Nigaardsbreen sammen med svoger og brødre.
Hele hans familie består av den ene broderen og svogeren med utrolig klatre meritt. Broren til Mingma dekorerer også ølflasken Everest. Og når han arrangerer ekspedisjoner som dette bruker han sine brødre og svogere som klatreguider. Så ikke er bare dette en tur med Ascent Himalaya, men også en familietur sammen med Mingma.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.


For meg når jeg reiser på slike turer har det blitt viktig at det er lokale og helst rene lokale selskaper jeg reiser med. Her hjemme ville vi ikke likt hvis andre kommer til landet vårt og tar jobbene våres. Og hvem er bedre klatrere en sherpaene selve, som er en del av fjellene. Og siden Himalaya først begynte å bli utforsket til i dag har dette folkeslag hatt en vesentlig stor betydelse som fjellguider og kjentfolk.

Jeg trur jeg sov i 11 timer. Våknet noen ganger og drømte mye. Men etter 11 timer føltes kroppen god. Føttene var ømme, men beina og hodet godt.
Herfra skulle vi 350 høydemeter ned, ikke lenger en 4 timers gåtur til en landsby som heter Samagaun. Samagaun ligger i Gorkha distriktet, som er en av 75 distrikt i Nepal. Det er i denne landsbyen vår trekking rute møter den opprinnelige trekkingruten. Når man ser på Samagaun som by ser man at den er rikere en Samdo. Forkjellen på hvordan hus er bygget og folk kler seg er stor. Hvordan steinblokk er kuttet og hus er bygget er annerledes. Dem holder på å bygge et stort nytt kloster. Byen er også større en Samdo. Og har utviklings sentre, butikker og skoler. Samtidig er det fremdeles en svært fattig by. Moa hadde med seg klær fra sin sponsor Ulvang, men ble fortalt av Mingma at dersom dette skal deles ut må det gjøres litt under bordet for å unngå gatefighter og sjalusi i byen.
I denne byen ville vi ha en hviledag, tid for å vaske noen klær og dusje før turen begynner opp til Basecamp.
Over oss ruver Manaslus topp. Mellom skyene viser hun seg for oss for å påminne oss om det seriøse eventyr vi har foran oss.


Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

 

 To be continued..

2 tanker om “Manaslu-ekspedisjonen: Trekking til basecamp. Del 1

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s