Hoth Undergrundsbase No. FLD11617

Det er en mørk tid for opprørerne. Selv om Dødstjernen har
blitt ødelagt, har Imperiets tropper drevet opprørstyrker fra
deres skulte baser og forfulgt dem gjennom galaksen.

Flyktende fra den fryktede Imperial Starfleet har en gruppe frihetskjempere,
ledet av Luke  Skywalker etablert en ny hemmelig base i en
fjern isverden ved navn planeten Hoth.

Den onde lord Darth Vader, har sendt ut tusenvis av eksterne
følere inn i utkanten av verdensrommet..

Tropp FLD11617 forlater romskipet EL18 og det som møter oss er planeten Hoths harske polarklima. Vinden blåser skarpt fra vest og gjør sikten vanskelig. Vi samler troppen for rådføring. Det er bestemt at vi skal begi oss raskt ut i villmarken og lage en undergrundsbase.
Vinden pisker iskrystaller i ansiktet på oss. Vu går med den i ryggen. Oppover. Vi beveger oss raskt for å unngå å bli oppdaget av spanere som sirkulerer rundt i denne del av galaksen.
Oppdaget som har blitt tildelt er å lage en undergrundsbase ved koordinatene 2020. Og her fra ville vi få ytterligere informasjon.

IMG_20170319_203829_828

20170317_183128

IMG_20170319_225923_284

IMG_20170321_104322_394

20170318_174508

Ved ankomst til de gitte koordinater var alt vi kunne se rundt oss en stivfrosset hvit landskap. Her satte vi opp en midlertidig teltleir. Den vil gi oss ly og varme til undergrundsbasen er etablert like ved.
Konstruksjonen vi vil benytte heter Finsesatellitt. Prinsippet bygger på flatmarksgrop. Som i realiteten er lik en kantgrop, bare at den bygges på flatmark og ikke i en skavel. Sammenlagt ville det bli ni nisjer, som ville romme alle 18 i opprørstropen. Mellom disse nisjene skal det graves en gang som binder systemet sammen. Og en toalett. Dette slik at vi kan leve under bakken uten å bli oppdaget av Imperiet.

Prosessen som har vært brukt for å forberede tropp FLD11617 på den kommende situasjonen har bygget på mesterlæring og praksisfellesskap.

Mesterlære er når en lærling blir undervist om regler og fakta innom et fag av en mester, en kunnskapsoverføring. Disse regler og fakta vil etterhvert bli godt nok utviklet og tilslutt ubevisst hos studenten. Da vil denne person ha utviklet seg til en ekspert. Mesterlæren til Dreyfus og Dreyfus sier at i dette stadiet vil mennesket bevisst eller ubevisst utføre faget korrekt, ettersom en ekspert naturlig vil leve seg inn i situasjoner.

20170318_100044

20170318_113207

20170318_141958

Men for å nå ekspert stadiet må lærlingen gjennom flere stadier, hvor det først er novise. Novisen vil bli styrt som en ‘datamaskin som følger et program’ av sin mester for å kunne løse oppgaver. Samtidig bli tildelt et enkelt sett med regler for å kunne ha grunnlag for å løse oppgavene.
Vi startet med bruk av søkestang. Hvordan bruke den og hvordan føle snølagene med den. Dette ville vi senere bruke for å finne egnet plass til å lage kantgrop. Og for denne turen, å finne egnet plass for å lage Finsesatellitt.

Det andre steg er viderkommende begynner. Dette er når novisenn begynner å mestre virkelie situasjoner. Og har kunnskap til å se andre sider ved situasjonen.
Under gravingen til kantgropen fikk vi oppleve ulik typer snø. Disse ulike hardhetene var vi nødt å angripe med ulike angrepsmåter med spaden for å komme til. Og å bruke den resterende kropp på ulike måter for å få best resultat.

Erfaringen om kompakt snø og lettgravd snø kom til oss på ulike tidspunkt. Under prosessen å grave ut Finsesatellitten gikk det mye raskere en å grave ut kantgropen. Snøen var lettere. Men igjen første dette til at Finsesatellitten sank sammen betydelig mer på grunn av liften i snøen. I etterkant var vi enig i at ved lettgravd snø burde gangene blitt gravd litt dypere for å ta høyde for den sammensynking som ville komme.

Det tredje stadiet mot å bli en mester er kompetanse. Dette er stadiet hvor lærlingen vil se flere situasjoner og muligens også samtidig. Dette kan oppleves som overveldende. Lærlingen ser utfordringene med ikke systemet på hvordan oppgavene bør løses. I denne situasjon må lærlingen læres hvordan man skal strukturere oppgavene og plage en plan. En ting kan være å grave en kantgrop. En kant rett inn i en skavel. Skjære ut en ‘te-kopp’ formasjonen med sag og bruk disse blokkene til tak. Så har man en lun soveplass for to med utgang. Men når prosjektet vokser til en Finsesatellitt. Plutselig skal det være 9 soverom, en toalett og vi skal sove 18 personer i hulen. I denne fasen av læringen fikk vi felles læring av en mester innom bygging av finsesatellitt. Dette for å få hjelp å organisere oppgaven vi hadde foran oss.

20170318_143522

20170318_145728

20170318_145945

Det fjerde stadium er dyktighet. Lærlingen ser løsninger og utførsel som vil løse oppgaven uten å ta et skritt tilbake for å vurdere dette. Regler og prinsipper vil ikke lenger ha samme betydelse for disse begynner bli godt innarbeidet hos lærlingen, og blir mer en del av lærlingens naturlige måte å handle. Oss som helhet av gruppen kom nok ikke til dette stadiet av byggingen av vår Finsesatellitt. Men det er mulig noen i gruppen med relevant erfaring fra før av oppnådde dette stadium gjennom prosessen.

Det femte og siste stadiet er ekspertise. Eksperten kjenner regler og prinsipper så godt at de har blitt en naturlig del av lærlingen. Lærlingen trenger ikke tenke på hvorfor eller hvordan oppgaven skal løses. Det kommer naturlig og den blir gjort. Eksperten har en dypere forståelse for faget.

I sin helhet kom ikke gruppe til dette stadiet. Men hadde vi gravd flere Finsesatellitter, forbedret vår organisering i arbeid og brukt de refleksjoner vi kom med i etterkant, fått mer veiledning ville gruppemedlemmene til ulik tid oppnådd ekspertisestadiet.

Det var ikke bare mesterlæring som ble utøvd for å bygge Finsesatellitt. Kunnskapen begynte ta form allerede før første Finsetur i denne gruppen.

Vi hadde fått tildelt forhåndsmateriale. En del av gruppen hadde satt seg inn i temaet, en del hadde ikkegjort det. Noen hadde lagd kantgrop før. Andre hadde mye erfaring med snø. Og noen ingen erfaring med snø. U_tgangspunktet i kunnskapsnivået var fra begynnelsen av svært spredd. På første finsetur ble gruppen delt inn i to grupper. En gruppe som skulle lage kantgrop ut fra instruksjoner fra en mester. Og en annen gruppe som skulle ha noen å spørre, samt ha mulighet å ‘ape etter’ andre.
Denne kunnskap vi opparbeidet tok vi med til Finse på den andre turen, den turen hvor finsesatellitten skulle lages.
I det arbeidet skal starte innehar gruppen et vidt spenn med kunnskap. Men ingen har laget finsesatellitt eller vet hvordan vi skal starte oppgaven. Dette blir veiledet av en mester.
I begynnelsen med oppmålinger går arbeidet tregt, men når det begynner ligne på en kantgrop-oppgave blir iveren større og jobbingen flyter raskere på. I denne situasjonen er vi i et praksisfelleskap, hvor lærlingen blir satt i kontekst med en gruppe.
Et praksisfelleskap fungerer bedre hvis deltakerne har et felles repertoar. Dette har vi tidligere allerede opparbeidet ved å lære oss hva søkestang er og hva det skal brukes til. Likeså spade og snøsag. Ikke bare gjør dette arbeidet oss imellom lettere men det virker identitets forsterkende.

Praksisfelleskapet er en teori som bygger på at læring bør føregå i mennekset naturlige element. Vi er sosiale individer. Og hva vil skje hvis vi da også lærer i en sosial kontekst?
Etienne Wenger (2004) mener læringen kan deles inn i fire komponenter som påvirker lærings- og erkjennelsesprosessen i et praksisfellesskap.
Det første er ‘mening’, som er våres kollektive og individuelle evne til å ha samme syn. ‘Praksis’ er våres felles oppfatning hvordan oppgaven skal løses for å nå et felles mål. ‘Felleskap’ er resultat av vår deltakelse i en gruppe. Og siste kategori er ‘identitet’, som definerer hvordan læring endrer oss som personer. Disse kategorier er situasjonsbetinget.

Prosessen og forventningene vi har i felleskapet er at hvis jeg bidrar, forventer jeg at de andre også skal bidra i vårt felles prosjekt. Hvis dette ikke skjer kan det skyldes at et medlem innehar mindre kunnskap, eller føler mindre eierskap til prosjektet. En annen deltaker kan ta på seg mentor-rollen og vise hvordan oppgaven kan løses. I slike situasjoner vil legitime perifér deltaker absorberes inn i praksisfellesskapet.
Ulik grad av eierskap kunne man tydelig se under bygging av Finsesatellitten. Ved bygging av egne nisjer var engasjemanget stort. Hver enkelt hadde interesse av å bygge sin del av hulen. Dette engasjemanget tok litt av i bygging av felles gang og toalett. Grunnen til dette vil jeg også si var at det ble mindre arbeidsplass for hver enkelt individ å utføre arbeid. Og følelsen av å være ’til overs’ ble større.
For at dette skal funke bør et praksisfellesskap ha en part med medlemmer som har noe erfaring og resterende kan være noviser. Dette for å få en utvikling på prosessen.
I vår situasjon ble denne forskjell forsterket ved at noen, under bygging av kantgroper tidligere denne vinter, ble instruert av en mester. Mens en annen del av oss ‘apet etter’ og søkte informasjon. Begge prosesser gav ulik erfaring bland deltakerne til Finsesatellitt bygging.

20170318_193010

IMG_20170323_212908_857

Fra å være en gruppe med noviser fra før første studiesamling vi hadde på Finse til å sove i en Finsesatellitt har vi gått gjennom flere læringsmetoder. Det ene er mesterlære og det andre er praksisfellesskap. Disse har gått litt om hverandre, og ulike deltakere har gjennom prosessen vært på ulike plan. Vi har ikke vært en homogen gruppe. En annen type læring man kan definere opp gjennom arbeidet er medlæring. Den bygger på ubevisst læring. Deltakelse i praksis medfører ubevisst læring. Men deltakeren får inget eller mindre utbytte av dette uten refleksjon rundt problematikken. Feks. Vil spa i snøen uten å være bevisst på spaingen vil bare føre til en ‘tom’ handling. Refleksjon vil kunne foregå under handling. Individet finner ulike måter å spa snøen ut fra når hardheten forandres.

Tilslutt ønsker jeg reflektere litt av utfall hvis prosjektet ikke hadde blitt ferdigstilt, hvis målet ikke hadde blitt nådd. Hva er konsekvensene av dette?
Jeg trur ulike situasjoner vil gi ulike utfall. Det vil være avhengig av gruppens samhold, enkelt individers forventning og investering, og gruppens evne til dialog rundt temaet. Som leder for en gruppe kan man styre resultatet dit man ønsker ved å åpne for dialog og gi gruppen mulighet til en felles forståelse. Her bør det være rom for ros og kritikk reflektert fra flere vinkler. Og en slik prosess vil være lærerik og utviklende for alle parter. Hvis en slik dialog ikke luftes i en gruppe vil man kunne risikere at gruppen eller deler av gruppen finner en syndebukk og at prosessen ikke fører til læring i samme grad.

20170319_063913

IMG_20170322_092450_386


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s