Grav en hule i snø, grav deg ned

Like mye som jeg liker å leke i snø nå, likte jeg å leke i snø som liten. Hvem har ikke gravd snøhuler med lange tunneler som bygdes som et nettverk med flere innganger. Men den tid uten forståelse for annet en at snø var snø og gikk å grave i.
I det siste har jeg fått et annet syn på snø. Snø kan man fremdels leke i. Stå på ski, ake akebrett. Men snø er også noe man kan bli tatt av, i skred. Og man kan bygge seg hule å bo i eller en kantgrop for å redde seg fra dårlig vær.
Selv en dårlig lagd snøhule vil isolere bedre en et telt gjør vinterstid. Men det krever også energi å lage en snøhule. Dersom man lager sin bolig i snøen godt vil man kunne få plussgrader i snøboligen selv om gradestokken utenfor viser mange kuldegrader. Det finnes ulike måter å bo ute i vinterlandskap på.

En helg i slutten av januar dro jeg med noen venner til Finse. Dette skulle bli et fantastisk snøeventyr i regi av Friluftsliv, Norsk idrettshøyskole. Men vi ønsket et par dager alene først, fordi vi hadde mulighet.
Temaet for turen var ‘En inføring i vinterfjellet’ og ville omhandle bolig vinterstid, orientering, turledelse og utstyr.
Vi kom til Finse, en av de vakreste plasser jeg vet om i det solen gikk ned. Alt var is. Hard snø og is. Så vi tok ikke på ski. Det var lettere å gå til beins og bare dra pulken etter.
På andre siden Finsevatnet fant vi et område som ville være litt i ly fra vind og litt for oss selv. Fra turen i Skarvheimen da vi jaktet på flyvrak sist høst har jeg fundert mye ppå hvordan jeg kan forbedre teltoppsett. Med gode tips fra faglærer kom jeg frem til:

Teltoppsett med forbehold om sterk vind:
Under forberedelsene til turen satte jeg fast, med et 8 mm tau og dobbel 8’er knute, et tau som er satt fast i den enden av teltet jeg ønsker skal være mot vindretning. Altså ikke åpningen på teltet, men ryggen. Dette tauet ligger ut av teltposen når teltet er pakket i teltposen. For å ikke miste teltet under sterk vind skal dette tau, fra nå av kallet ‘sikringstau’, sikres i et godt feste før teltet pakkes ut. Det er alltid lurt å sette opp et telt som om det skulle være sterk vind selv om det er vindstille. Kommer det plutselig sterk vind vil teltet bli som et seil og sjangsen for å miste det er stor. Som sikring kan man bruke en god snøplugg, snøpose, ski (vær obs på stålkantene på ski sånn at tau ikke blir kuttet), snøbolt eller lignende. Er det ikke vinter kan man bruke en stein å sikre teltet i.
Når telt er godt nok sikret i festet kan det pakkes ut. Men før dette gjøres er det lurt å pakke snøen hvor teltet skal stå. Dette gjøres ved å tråkke over området med skiene. Strukturen i snøkrystalene vil pakke seg og i løpet av 15 minutter vil snøen være betydelig hardere.
Selv om det blåser sterkt eller vil blåse opp under teltoppsett vil teltet ikke stikke av. Det vil da være lett å sette opp et stort telt i sterk vind alene eller enda lettere sammen med en venn. Vær obs på at poser til telt og teltpinner kan blåse vekk. Jeg pleier ha dette i jakken mens jeg jobber med teltoppsett.

20170127_170132.jpg

20170128_100434

20170128_095119

fantasia-painting10

Jeg synes Ekspedisjonskolen har gode tips for telting i vinterstid. Her er to videoer jeg sterkt anbefaler.

Ekspedisjonsskolen: Teltoppsett vinterstid

Like lett vil det være å pakke sammen teltet mens det er sikret i sikkerhetstauet.

Pakke telt med forbehold om sterk vind:
Det blir bare å reversere prosessen. Vær sikker på at festet til sikringstauet sitter godt nok før du begynner. Pakk sammen teltet ned i posen med plugger og pinner i sine poser. Når teltet er pakket sammen man sikringstauet tas vekk.

Vinterstid kan det være lurt å bruke ski for å sikre tauet. Men vær da sikker på at du ikke skal bruke skiene på noe annet så lenge teltet er satt opp.

20170128_160419

fantasia-painting8

De to første nettene på Finse sov vi i mitt eksepdisjonstelt. Et deilig Helsport Svalbard highcamp. Et telt jeg har skaffet fordi det er høyt og har både god plass i fortelt og innertelt. En annen erfaring jeg har gjort meg med telt er at man bør ha alle lufteluuker åpne. for å unngå kondens i teltet. Har man innerteltet stengt vil det samle seg mye frost på insiden av telt. Dette vil smelte på dagen og alt blir bløtt.
En annen ting jeg liker godt med vintertelting er at man kan grave en lagringsplass og øke takhøyden i forteltet ved å grave ned gulvet. Dette gjør også at man kan sitte normalt med beina i teltet og får dermed bedre arbeidstilling.

Dette er en video jeg synes er god som tar for seg hvordan man lager god arbeidsplass i teltet og andre gode tanker rundt det å kokelere i telt.

Ekspedisjonsskolen: Matlagning i telt

Finse er en av de fineste plasser jeg vet. Det er lett tilgjengelig. Og det er ekstremt. Ekstremt vakkert om vinteren. Men man skal være forsiktig med å ferdes her. Finse er kjent for mye uhumskheter.
Finse er internasjonalt mer kjent som planeten Hoth. Dette er opprørsaliansens hemmelige base og planeten er  preget av arktisk klima. Her bor det ismonster i huler. Og Imperiet førte en krig her med store firbeinte roboter som kalles at-at. Vi så ingen at-at’er denne turen, eller ismonster. Det er mulig opprørsgruppen på Hoth er overvunnet eller at Imperiet ikke bryr seg nevneverdig om slikt trass.

maxresdefault.jpg

20170127_164635.jpg

Snøhule
Vår andre bolig i vinterlandskap var snøhule. Det vanskelige med å snøhule er å finne en snøskavel stor nok til å få plass med en snøhule. Samtidig liten nok for å ikke være en skredfare. Ettersom skred kan oppstå i så lave høyder som 5 meter.
Da vi lagde vår snøhule var alt erfaringslæring og satt i kontekst, hvis man skal ta for seg litt didaktisk fagspråk. Vi hadde ingen erfaring om hule. Bare en ide at det skulle være en hule i snøen. Snøen var også hard og hadde flere harde islag som gjorde arbeidet tungt og møysommelig. Det var tidsvis mer hakking en graving. Alt i alt med pauser brukte vi omtrent 9 timer for å ferdigstille en hule. Den ble noget vel stor for 3 personer. Ingangspartiet gikk nedover, noe som ikke ville holde igjen varmen i hulen. Hadde vi lagd inngangen på andre siden av snøskavelen ville det vært mulig å lage en bedre inngang. Og buen på taket burde ha en høydeforskjell på 50cm fra kant til midten for å ikke synke sammen.
Da hulen var ferdigstilt var takhøyden fin, men 3 dager etter hadde hulen blitt litt mindre. På tross av våre feil med snøhulen var den likevel fin å sove i. Den var absolutt ikke kaldere en å sove i telt. Det var også betydelig mer tørt.

20170129_125509

20170129_225420.jpg

20170129_231534.jpg

Så tok koseturen på fjellet slutt og turen gikk over til å være en studietur. Resterende medstudenter og faglærere ankom med toget. Det var flere temaer som skulle gjennomgås. Og en av den er bygging av kantgrop.

Kantgrop er ideelt for hygge og som nødbivuak
En kantgrop er raskere å bygge en snøhule. Man trenger heller ikke like stor snøskavel for å lage en kantgrop som en snøhule vil kreve. Dette fordi skavelen i seg selv ikke trenger være en del av taket. Taket kan man lage av blokker man skjærer ut fra det som til slutt vil bli soveværelset i kantgropen. Eventuelt kan man bruke en pulk som tak. Jeg har ikke prøvd på dette selv. Men tenker at den nok ikke vil isolere like godt som snøblokker og kan være vanskelig å sikre for vind uten ekstra utstyr. Jeg vet dette ble gjort i en episode av Drømmeturen som gikk på NRK1.
For å lage en god kantgrop trenger man ikke like høy skavel som for snøhule. Det vil være mange flere alternativer i landskapet. Og hvis kantgropens inngangsparti blir snødd igjen vil det være lettere å komme seg ut av kantgropen en ut av en snøhule. Men det er lurt, både i snøhule og kantgrop å ha sag (bruk som krok ved soveplass og ha hodelykt hengende på) og spade med seg inn dersom det vil være nødvendig å komme seg ut.
Gropen trenger ikke være dypere en 90 cm, men har man god skavel vil den til fordel også kunne være til omlag skulder høyde. Høyrere vil ikke være lønnsomt ettersom det vil være tyngre å få snøblokkene opp ved siden av og etterpå få lagt tak. Kantens bredde bør ikke være bredere en skulderbredde fordi snøblokkene som vil utgjøre tak må være lenger en bredden på kantgropen. Ettersom disse skal legges på tvers.
Man begynner med å grave selveste gropen. Rett inn 2 meter fra høyeste punkt på skavel for å få ligge lengde. Gropen skal være mellom 90 cm og skulderhøyde dyp.Når dette er ferdig skal det sages ut en tekopp form. En rundt bue er å foretrekke ettersom denne konstruksjon vil hjelpe å holde taket oppe og lage minst mulig spenninger i snøen. Gulvet i hulen vil være mest funksjonibelt dersom det er flatt og ikke brisker for å ligge på. De blokker som skjæres ut i prosessen for å lage tekopp fasonen bør være lenger en kantgropen er bre, skulderbredde. Disse blokkene skal legges på tvers over åpningen på toppen og vil utgjøre taket. Når alle blokker på toppen er lagt skal taket tettes med snø.
Inngangspartiet skal være nedifra og opp. Dette for å lage en varmelås. Er kantgropen lav vil ikke dette være like enkelt.

20170131_103336

20170131_114607

20170131_115725

20170131_143707

20170131_151547

20170131_115715

For laging av kantgrop ønsker jeg å legge til noen linker fra fagpersoner som viser prosessen og som innholder nyttig info og byggeteknikk

Kantgrop er bedre en snøhule

Slik lager du en kantgrop

Lag en kantgrop på 20 minutter

Kantgrop steg for steg

Jeg fikk ikke mulighet å være med på overnatting i kantgropen denne turen ettersom jeg var nødt å møte opp første dag i min nye jobb som godstogfører. Men neste tur skal vi lage stor flatgrop. Også kallt Finsesatelitt. Dette byggeprosjekt gleder jeg meg stort til.

20170127_164625

20170130_084218

At Finse er en godt plass for ekstreme opplevelser er jeg ikke alene om. De aller første polareventyrene foretrakk også finse for dens letttilgjenelighet og ekstreme forhold. Ved Finse stasjon står en bautastein til minne om polarforskeren Robert Falcon Scott. I 1911-1912 prøvde han utstyret han skulle bruke på den skjebnesvangere ferden til Sydpolen.

Robert Falcon Scott var en britisk marineoffiser og polarforsker som ledet to ekspedisjoner til Antarktis: Discovery-ekspedisjonen(1901–04) og den skjebnesvangre Terra Nova-ekspedisjonen (1910–13). Under den andre ekspedisjonen ledet Scott en gruppe på fem som nådde Sydpolen 17. januar 1912, bare for å finne ut at de hadde blitt slått av Roald Amundsens ekspedisjon i kappløpet om Sydpolen. På tilbakeferden døde Scott og de fire ledsagerne av en kombinasjon av utmattelse, sult og ekstrem kulde.

Dette var også et treningslaboratorium for Nansen, Amundsen og Shackleton. Finse har blitt beskrevet som et ”Antarktis i miniatyr” og da Sir Ernest Shackleton var på Finse uttalte han at ”dette er jo et ideelt Sydpollandskap”. Og en i dag oppsøker polarinteresserte entusiaster denne plass for å prøve sine kunnskaper.
Nansen og Amundsen regner jeg er navn som er kjent for de fleste nordmenn. Men Shackleton er nok et mer ukjent navn for de som ikke har dukket ned i ekspedisjonshistorien.

Ernest Henry Shackleton var en anglo-irsk polarforsker og en av de sentrale aktørene i perioden som er kjent som den heroiske tidsalder for antarktisutforskning. Hans første erfaringer med polområdene var som tredjeoffiser på Robert Falcon Scotts Discovery-ekspedisjon (1901–04), der han ble sendt hjem tidlig av helsegrunner.

Han var fast bestemt på å rette opp dette personlige nederlaget, og i 1907 returnerte han til Antarktis som leder for Nimrod-ekspedisjonen. I januar 1909 foretok han og tre andre en reise sørover og satte samtidig Farthest South-rekord da de nådde 88° 23′ S, 180 km fra Sørpolen. Dette var den klart nærmeste konvergensen i utforskningshistorien på den tiden, og for dette ble Shackleton utnevnt til ridder av Kong Edward VII da han kom hjem.

Etter at kappløpet om Sørpolen ble avsluttet med Roald Amundsens seier, vendte Shackleton oppmerksomheten mot det han uttalte var et av de store gjenværende, antarktiske ekspedisjonsmål, nemlig kryssingen av kontinentet fra hav til hav via polpunktet. Til denne avslutningen gjorde han forberedelser til det som skulle bli Endurance-ekspedisjonen (1914–17). Ekspedisjonen ble rammet av en katastrofe da skipet, Endurance, satte seg fast i pakkisen og langsomt ble knust før landgruppene var satt i land. Mannskapet kom seg av skipet uten tap av liv, og dette var senere med på å gi Shackleton heltestatus.

I 1921 returnerte han til Antarktis med Shackleton–Rowett-ekspedisjonen med mål om å gjennomføre  kartlegging og vitenskapelige aktiviteter. Før ekspedisjonen startet opp dette programmet, døde Shackleton av hjerteinfarkt mens skipet Quest lå fortøyd i Sør-Georgia. Etter hans kones ønske, ble han også gravlagt der.

Når han ikke var ute på ekspedisjoner, var Shackletons liv generelt rastløst og utilfreds. I sin søken etter raske veier til rikdom og sikkerhet, lanserte han mange forretningsforetak og andre ordninger for å skaffe penger, men ingen av dem ble noen suksess. Hans økonomiske forhold var generelt rotete, og han hadde stor gjeld da han døde.

Ved sin død ble han hyllet i pressen, men ble deretter stort sett glemt. Samtidig ble det heroiske omdømmet til rivalen Scott opprettholdt i mange tiår. Senere på 1900-tallet ble Shackleton ‘gjenoppdaget’,og ble raskt en kultfigur, en rollemodell for lederskap som en som, i ekstreme tilfeller, holdt laget sitt samlet på en måte som av polarhistorikeren Stephanie Barczewski blir beskrevet som ‘utrolig’.

20170129_123412

20170129_122810

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s