I et forhold med naturen

Denne høsten hadde vi en skriftlig oppgave ved Norsk Idrettshøyskole, Friluftsliv år studium. Jeg fikk uendelig mye hjelp av venner og bekjente for å skrive denne oppgaven ved å svare på er spørsmål jeg stilte på FB. Jeg er uendelig takknemlig og ønsker derfor å dele min oppgave med dere. bildene er fra diverse turen seneste årene.

Fantasia Painting(94)

Jeg ønsker å innlede med en artikkel jeg leste i Morgenbladet, Hva er ditt forhold til natur, for en stund siden. I denne artikkelen blir det påpekt fra resultat av frilufts faglig forskning at flesteparten som blir stilt dette spørsmålet vil isteden for å beskrive eget forhold til naturen, beskrive eget forhold til friluftsliv. Videre tar denne artikkelen for seg at er man bevisst på eget friluftsliv utøvelse kan dette legge grunnlag for å ha et forhold til natur. Men at det også er mulig å utøve friluftsliv uten å ha et bevisst forhold til naturen, eller ha ord for hvordan forklare sitt forhold til naturen.

Så hva er egentlig natur? Er natur det vi ser på som ‘det naturlige’? Det rene? Det ‘der ute’? Er det potteplanten på kjøkkenet og parken i nabolaget?
Dette blir selvfølgelig personlig hva hver enkelt legger i ordet natur. Ordet natur kommer fra latin og betyr fødsel. Ordet ble i utgangspunktet brukt til å beskrive de medfødte egenskaper som ligger i hver enkelt person eller gjenstand. Men i dag brukes det til å definere det ‘der ute’. Søker man i Store Norske Leksikon på ordet natur, blir det forklart slik: «Natur, i videste forstand den del av virkeligheten som ikke er bearbeidet av mennesket, men fremkommer ved organisk utvikling; det motsatte av kultur.»

Fantasia Painting(29)

I boken Friluftsliv – natur, samfunn og pedagogikk, skriver forfatter om friluftslivets utvikling i Danmark. Jeg vil tenke meg at utviklingen i sine særtrekk ikke skiller seg så mye fra utviklingen av friluftsliv i Norge. Men at den i Norge muligens har blitt sterke forankret og i boken nevnes det at den har vært litt før i forhold til Danmark. De beskriver utviklingen av friluftsliv i tre faser hvor det begynner med det uorganiserte friluftsliv. Også kaldt hverdags friluftsliv. De beskriver det som turer i natur med utgangspunkt i lyst og tradisjon, sammen med venner og familie. Og gjerne knyttet opp til lokalsamfunnet.
Rundt 1970-tallet begynte en ny form for friluftsliv å ta form. Et organisert friluftsliv, hvor friluftslivet formidles i en pedagogisk sammenheng og riktes mot ulike målgrupper. Friluftslivet ble utsatt for en profesjonalisering og kommersialisering.
Den første fasen friluftsliv gikk gjennom var Pionerfasen. Friluftslivet skulle fremme det enkle liv i naturen, med enkle ressurser og forkjærlighet for naturlige materialer. Grupper skulle være små for både gruppens medlemmers sikkerhet og naturens vel. Gruppens størrelse var også viktig for ivareta inntrykk og verdier.
Så kom Etableringsfasen hvor friluftsliv møtte pedagogikken og begynte bli innført i noen skoler og det private markedet. I denne overgangen blir friluftsliv, som tidligere var en måte å oppleve natur, ble innfaset som et fagområde. Kommersialiseringen øker og plutselig får friluftsliv potensiale innenfor økonomi og arbeidsplasser.
Siste fase er Institutionaliseringsfasen. Her har friluftsliv blitt et allment kjent begrep og er veletablert i skoler og kommersielle organisasjoner.
Utviklingen av det morderne friluftsliv går i en annen retning. Med det kan man konkludere at friluftslivet bygges opp og blir større samtidig som det taper sine grunnverdier og forandrer karakter. Med å innføre friluftsliv i en kommersiell og pedagogisk vil også rammene for friluftsliv forandres, altså naturen, samfunn og mennesket. Dette får konsekvenser for friluftslivet i seg selv.
Friluftslivet har gjennom 3 definerte faser beveget seg fra et hverdagslig friluftsliv til et organisert. Med denne forandringen kan man ikke legge til grunne de samme normer, verdier og metoder fra hverdags friluftslivet.
En utfordring for formidler blir da å formidle verdier fra en uformell tradisjon inn i et organisert samfunn. Men også at verdiene utvikles med at friluftslivet forandrer karakter og tilpasses samfunnet. Friluftslivet mister rett og slett sin egenverdi og egenart.
En aktivitet som i utgangspunktet ble sett på som kaos og uforutsigbarhet er nå i gråsoner med regler som fra før tilhørte samfunn, sport og idrett – spilleregler og orden.

Fantasia Painting(457)

Man kan ut fra dette se at organisert friluftsliv skiller seg sterkt i verdier og inntrykk fra det hverdagslige friluftsliv. Og blir to helt ulike måter å være ‘i et med natur’ eller ‘med natur rundt seg’. Jeg ønsker å ta frem to egne erfaringer. Den første er da jeg forrige sommer gikk Kungsleden i nord Sverige. Her oppdaget jeg til min forferdelse at svensker er veldig glad i å legge klopper. Og de var omtrent over alt. Store deler av Kungsleden, også hvor det er tørt har det blitt lagt ut klopper. Disse lyser som to sterke strek gjennom naturen. Og alle hytter er store flotte hytter med sauna, overnattingsmuligheter og kiosk med ulike delikatesser. Mulig jeg er litt sær, men det blir for mye og på tross av at jeg sov i mitt telt vekk fra alle andre følte jeg det som jeg gikk over en dørstokk hele tiden fra når jeg var ‘i et med naturen’ og når jeg bare hadde naturen rundt meg.
Her om dagen derimot var jeg i nordmarka og gikk utenom bilveier og merkede turstier. Jeg tråkket litt rundt med kart og kompass for å se hvis jeg kunne komme meg fra utgangspunktet til et ønsket sted og tilbake til utgangspunktet. Ut fra denne turen på noen timer hadde jeg ingen følelse av en dørstokk jeg gikk over. Jeg var i naturen hele tiden. Ingen stier bestemte hvor jeg skulle gå for at orden skulle bli opprettholdt. Det er fint med at turistforeninger legger til rette for å oppleve friluftsliv og natur. Men min mening er at det må gjøres med varsomhet og bevissthet når det blir for mye.
Da jeg selv har tatt venner med meg på tur og utfordret deres fravær fra samfunn og komfort, kan jeg se at de opplever det skummelt. Men etter nybegynnererfaringen er gjort sitter min venn igjen med en sterk mestrings følelse og sterke positive inntrykk av naturen. Dett er ikke like lett å oppnå et sterkt inntrykk når en sivilisert komfort opprettholdes eller innhentes for mye, og man til ulik grad blir skjermet fra naturen ved å feks sove i en hytte eller spise i en matsal.
Skispor er også et annet eksempel på en situasjon vi trur vi er i naturen, men i realiteten er det kultur med utsikt mot natur. Preparert skispor i mark lagd av et tur lag eller annen organisasjon er som en motorvei av kultur som brøyter seg gjennom skogen. Følelsen man har i seg når man står på ski på et slikt sted vil gi følelsen av å være i et med naturen, men under den preparerte løypen er det i realiteten en grusvei. Så hva blir da forskjellen på å gå denne grusvei, sykle eller stå på ski?

Dette er en tanke jeg har ut fra egen erfaring og erfaring jeg har fra når jeg har prøvd, men feilet og da jeg har klart å få med venner på tur. Jeg må kanskje starte med å fortelle at jeg en dag pakket sekken og gikk alene for jeg kommer ikke fra en omgangskrets som vil oppleve natur på samme måte jeg ønsker. Og har jeg vært med på deres premisser får jeg ikke følelsen av å være ‘der ute’. Bare smake litt på det. Ut fra disse personlige opplevelsene vil jeg si at det finnes ulik behov for hvor mye natur man ønsker å oppleve. Som en gradering fra å være helt i et med naturen og være helt fraværende fra naturen. I denne graderingen finner vi hvor vår komforsone tar slutt. Den grensen ligger kanskje der på grunn av kultur, tidligere erfaringer eller manko på erfaringer, usikkerhet, kunnskap? Og her er både preparerte løyper i marka, merka stier, hytter med tre-retters middag og hurtigruten med på å få oss ut i naturen. Eller hvertfall oppleve natur til en vis grad.

Inspirert fra artikkelen i Morgenbladet gjorde jeg et litet stunt på Facebook for å se hvem svar jeg ville få her ved å stille følgende spørsmål: Hva er ditt forhold til naturen? Etter å ha forklart at dette er en skoleoppgave og jeg ønsker svar også fra de som ikke er friluft sentusiaster.
Alt i alt fikk jeg 83 svar på 24 timer. Jeg vil ikke treffe dem som ikke kan ordlegge sitt forhold med naturen. Svarene jeg fikk la jeg inn i følgende kategorier og fikk følgende prosent andel: Forklarer sitt forhold til natur: 9,6%. Forklarer sitt forhold til friluftsliv: 12%. Beskriver indre følelser: 49,4%. Forklarer sitt forhold til natur og friluftsliv: 0%. Forklarer sitt forhold til friluftsliv og følelser: 20,5%. Forklarer sitt forhold til natur og følelser: 8,4%.
Ut fra disse tallene kan man se at av de 83 som svarte for meg svar hele 49,4% med begrunnelse i kun eget følelsesliv. Legger man sammen resultatet i kategoriene ‘Indre følelser’, ‘Forhold til friluftsliv og følelser’ og ‘Forhold til natur og følelser’ blir resultatet av er de som brukte følelser som svar eller del svar var hele 78,3 %. Av de 83 som svarte kan man se dersom man legger sammen prosenten i kategoriene ‘Forhold til friluftsliv’, ‘Forhold til natur og friluftsliv’ og ‘Forhold til følelser og friluftsliv’ at 32,5 % nevnte friluftsaktivitet i sitt svar. Ut fra måten dette gjennomføres vil jeg gi meg selv si at dette ikke er ‘fakta på border’, men et interessant resultat man kan drøfte videre om.
Hadde resultatet vært mer sprikende ville jeg stilt i tvil i min teori. Men jeg synes svaret ble tydelig og peker i en bestemt retning: Flesteparten av dem som svarte la vekt i hva naturen gjør med dem og hvordan opplevelser i naturen virker i dem. Ord som tydelig gikk igjen var rekreasjon, ro, stillhet, frihet, energi, glede, utfordring, seg selv i sentrum, tilstedeværelse.
Men man kan også la seg merke at legger man sammen resultatet i kategoriene ‘Forhold til natur’, Forhold til natur og friluftsliv’ og ‘Forhold til natur og egne følelser’ er det kun 18% som har beskrevet sitt forhold direkte ordlagt til naturen i seg selv.
Vil dette tyde på at vi enklest opplever natur gjennom noe, følelser eller aktivitet, og ut fra å oppleve nytten og/eller gleden av naturen gjennom noe, får et forhold til naturen.

Fantasia Painting(58)

Skulle jeg svart på spørsmålet selv ville jeg svart med hva naturen gjør for meg, hva den gjør med meg og hva jeg kan gjøre i den. Jeg ville forklart den med mine sanser og det som betyr noe for meg. Og det med den enkle grunn at det er gjennom meg selv jeg opplever det som er rundt meg på et subjektivt grunnlag. Hadde spørsmålet vært stilt annerledes, feks. Hva er naturen? Da ville jeg svart mer objektivt med en definisjon som ikke er forankret i egne opplevelser.
Så tilbake til spørsmålet: Hva er mitt forhold til natur?
Det går tilbake til da jeg var liten. Jeg, sammen med min familie hadde mange opplevelser i naturen. Det var et hverdagslig forhold med turer i skogen, enkelt og gledefullt. Jeg husker en gang i var på sopp tur og jeg fant en magisk pinne med vakre mønster på. Denne pinnen gjorde så sterke inntrykk på meg at jeg den dag i dag husker hvordan skogen så ut hvor jeg fant den. Jeg opplevde også det organiserte pedagogiske friluftsliv. Dette opplevde jeg først i barnehagen. Vi var i skogen hele tiden. Gikk turer i nærområdet. Lagde te på brennesle og spiste ting vi fant i naturen. Dette ville nok hatt større betydelse for meg dersom det hadde fulgt meg opp gjennom oppveksten.
I ung alder fikk jeg også hørt om ekspedisjoner og høyfjells klatring. Her følte jeg tydelig en grense, blandet med frykt og forundring. ‘Det er for dem som kan, ikke sånne som meg’. Hva jeg la i begrunnelsen ‘sånne som meg’ bygger mest på at jeg var sjenert og hadde litt dårlig selvfortroende.
Opplevelsene med natur tok også slutt i en ung alder og de ble ikke en naturlig del av min utvikling. Jeg ble rett og slett distansert fra den. Men tanken jeg lagde meg som liten ‘det er for dem som kan, ikke sånne som meg’ ble med meg gjennom tenårene og lagde et stort gap til det å tørre ha opplevelser i naturen.
I en voksen alder var naturen langt fra en del av mitt liv, men den lå bak i hodet som en drøm. Det trur jeg ikke den ville gjort like sterk hadde det ikke vært fordi jeg fra liten av hadde gode opplevelser av det å være i naturen og at kulturen er forankret i naturen. Veien tilbake er ikke så lang. Før jeg selv tok naturen tilbake til mitt liv og faktisk ‘turte’ ta det store steget å forandre meg selv for å imøtekomme disse verdiene naturen bærer med seg, så smaka jeg litt på det. Det smakte godt. Og den store muligheten kom til meg da jeg var ferdig utdannet lokfører, men arbeidsledig. Jeg gjorde det mange nok drømmer om å få gjøre. Jeg dro en sommer til Lofoten. Reiste og gikk rundt med telt og stormkjøkken. Her fant jeg at for å oppleve en total lykke i meg må jeg forandre meg selv permanent og ta frem den del av meg selv som ikke er kunstig. Som lar meg selv bli påvirket av indre følelser isteden for ytre påvirkninger. Naturen er forankret i mitt indre følelsesliv som en naturlig del av meg selv hvor fornuften, som er styrt av ytre påvirkning, ikke styrer.
Men det var ikke riktig så enkelt heller. Følelsen av stillhet, fred og ro rundt et bål tiltaler ikke meg dersom jeg ikke har et behov for å være stillesittende. Jeg må ut av komfortsonen, føle jeg møter meg selv ved kanten av stupet hvor jeg ikke klarer prestere hardere. Så kan jeg sitte ved bålet og føle freden og lykken etterpå. Å ha et behov for å føle ‘evnen til å overleve’ ønsker jeg å kalle den. Og faktisk klare det. Den utfordringen er viktig i dag for mitt forhold til naturen. Ved å oppleve den følelsen har jeg klart å knekke oppfattelsen jeg lagde av meg selv som lite: ‘Det er for dem som kan, ikke sånne som meg’. For jeg er helt vanvittig sterk i meg selv både mentalt og fysisk dersom jeg blir utsatt for en situasjon som trigger meg til å prestere. Og den overvinnelsen har så langt fått meg opp på flere høye fjell og utrolige eventyr i ulike verdensdeler.

Natur oppleves gjennom friluftsliv, men spillereglene til friluftslivet forandres. Samtidig har hvert enkelt menneske ulik behov av ulik mengde tilnærming av natur. Og våre opplevelser med natur er i stor grad knyttet til våres indre følelsesliv og i ganske stor grad knyttet til hva vi gjør i naturen. Men i det hele er det viktig å ikke glemme at vi bruker naturen som en arena og ha noen grunnregler og verdier til stede for å ivareta den og påføre den minst mulig skade i vår ferdsel.

Fantasia Painting(352)

Literatur:


Bilde: av Emelie Christersdotter

Peter Berntsen, Søren Andkjær og Niels Ejbye-Ernst (2013) Friluftsliv – natur, samfunn og pedagogikk
Jannicke Høyem (2009) Morgenbladet – Hva er ditt forhold til naturen
Store norske leksikon – https://snl.no/natur

En tanke om “I et forhold med naturen

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s