Med Tubtanic over Femunden

Dette er fortellingen om Tubtanics elleville padling, hvorvidt en padling med Tubtanic kan bli ellevill, og hennes følgeslagere.

Alt startet en morgen på vei fra Røros mot Femundstunet. Tre svenske, en kinesisk nakenhund og en tandemkajakk i en liten Toyota suste frem bilveien gjennom tykk tåke og en skog dekket av tykk rim.
Jeg har aldri vært ved Femunden. Et fjellområde som for meg har virket litt for flatt og litt for mye trær for at det ville være noe å besøke. Men sammen med noen venner fra Stockholm planla vi at en høsttur med kajakk ville være flott. Og Femunden virket som et greit alternativ på høsten.
Det er ikke lett å få tak i kajakker i dette området. Noe som er forundelig er det for det meste bare kanoer som blir leid ut. Men jeg fant en ved Femundstunet.
Det var her vi ble kjent med Tubtanic, en liten elvekajakk.

Vi stod rundt henne og så på henne. Jeg kan komme opp med noen alternativ vi alle tenkte: Seriøst? Oj? Er dette en spøk?
Men det var både seriøst og ingen spøk. Dette var vår innleide tur kompanjong.

fantasia-painting47

fantasia-painting48

Femunden er den tredje største innsjøen i Norge og den største som ikke er regulert. Den er også den største av innsjøene som ligger over 600 moh i Skandinavia. Den var landets nest største frem til 1957 da Røssvatnet i Nordland fylke ble regulert og derved større enn Femunden. Femunden har et areal på 203,4 kvadrat kilometer, ligger 664 høydemeter og har største dybde på 150 meter. Innsjøen er omtrent 60 kilometer lang og på sitt bredeste 9 kilometer.  En langstrakt tarm som strekker seg  som en tarm gjennom landskapet. Tidligere utgjorde den en naturlige grense mot Sverige. Dette etter Nordiske kriger på 1600-tallet som flyttet den norske grensen lenger vest. Men da Grensetraktaten av 1751, også kaldt Strømstadtraktaten, ble opprettet ble Femunden igjen norsk innsjø med norsk land rundt seg. I denne traktaten ble det fastlagt mellom Danmark-Norge og Sverige hvor riksgrensen mellom Norge og Sverige fra Kornsjø i Østfold til Nesseby i Finnmark skulle gå. Denne traktaten er gyldig den dag i dag.
Femunden inkludert Trysilvassdraget ble vernet mot vannkraftutbygging i Verneplan I for vassdrag i 1973.

Tåken lå tykk i sør enden av Femunden da vi var klare for å sjøsette kajakken. Det virket ikke som morgentåken noen gang ville lette. Og trærne var dekket av rim. Det er ikke lenge til vinteren legger seg over Femundsmarka.
Jeg stilte inn kursen på kompasset før vi begynte padle. Slik at vi vilel slippe å padle i sirkler.

fantasia-painting49

fantasia-painting50

fantasia-painting51

fantasia-painting52

fantasia-painting53

fantasia-painting54

Det var ikke lenge vi var nødt å padle før solen brøt seg gjennom tåken. Men det var heller ikke lenge vi var nødt å padle før jeg skjønte at toppfarten til Tubtanic ikke er så høy. Hennes bredde gjør at man må presse gjennom mye mer vann for at hun skal gå fremover en hva man trenger for å få en havkajakk å flyte frem, naturlig nok. Ikke bare var hun langsom, hun vugget fra side til side. Så mye energi gikk vekk til unødig bevegelse.
Det er jo helt supert. En uke vekk fra treningssenteret og jeg ville fremdeles ha mulighet å bygge muskler!

At vannet var så klart var helt magisk. Femunden lå som en glassplate, et speil, helt stille. Når man paddlet nærmere land kunne man se sjøbunn dukke opp fra mørket og komme nærmere. Man kunne se den rulle opp mot oss. Men man kunne ikke se noe vegetasjonen noe sted. Inget fiskeliv. Men det lever både gjedde, ørret og sik her.

Første natten overnattet vi på en liten odde, fire kilometer lenger sør en den øy jeg håpet vi ville komme oss til. At stranden var kunstig gikk det ikke an å legge skjul på. Den besto av runde steiner i størrrelse stor pukk. Og med nok store stein rundt gikk det an å spenne opp et ikke selvstående telt her også. Så vi ble på stranden og lagde bål av den drivved vi fant. Og etter å ha spist veggiboller med potetstappe, brunsaus og tyttebær sov vi alle godt.

fantasia-painting55

fantasia-painting56

fantasia-painting57

fantasia-painting58

fantasia-painting59

fantasia-painting60

fantasia-painting61

fantasia-painting62

fantasia-painting63

fantasia-painting64

Vi hadde planlagt å lage mat fra bunn av på denne turen. Det har jeg omtrent ikke gjort på mine turen. Så det ville være lærerikt. Og det første jeg lærte var hvor mye tid man sparer på frystørket og ikke minst vekt. Men det er godt å legge litt mer i velværen på tur også. Jeg bør lære meg å se den biten av tur også. Føler ofte mine turer ender med et maraton i et steinhelvete og hvor jeg ofte er utslitt når jeg kommer hjem.

Da vi våknet var alt hvitt av rim og tåke. Og det tok lang tid før vi kunne pakke ned alt som hadde blitt vått.  Vi kom oss avgårde litt sent ettersom det var endel ting som måtte tørkes. Men solen kom tilslutt frem og varmet oss. Været ble igjen et magisk syn. Og på bildene kan man ikke se hva som er refleksjon eller motiv.

Høsten er etter min mening en av de vanskeligste tider å være på tur. En av grunnene er overgangen mellom minus og plussgrader. Ting blir bløtt på dagtid og fryser om natten. Det var slikt vær som var grunn til at Roald Amundsen omtrent omkom på sin tur over hardangervidda.

Natten innhentet oss før vi nådde frem, og selvfølgelig var det ikke annet å gjøre enn å slå leir der vi var – ute i det fri. Den natten gjorde nesten ende på oss begge to. Efter å ha rullet ut soveposene, tok vi ut proviantsekkene og la dem nede ved benene. Ved siden av dem satte vi skistavene våre for å markere hvor provianten lå i tilfelle av at den skulde sne ned. Vi fikk en meget ubehagelig natt. Den fuktige sne var smeltet på klærne og hadde gjort oss gjennembløte. Efterat vi hadde tørnet inn i soveposen, fikk legemsvarmen fuktigheten til å fordampe, så den også trengte gjennem soveposens indre. Det var ingen hyggelig erfaring å gjøre, men hvad som verre var, det blev koldt igjen utover natten. Jeg våknet i mørket temmelig forfrossen, og følte mig så elendig og uvel, at jeg ikke fikk sove igjen.

Jeg var nesten stiv av redsel. I min skrekk trodde jeg naturligvis at han også var innefrosset i den våte sne, og at han var i samme situasjon som jeg. Kom der nu ikke et øieblikkelig tøvær, vilde vi begge to snart være frosset i hjel i våre uhyggelige likkister.

Roald Amundsen, Mitt liv som polarforsker

Noe annet som også gjør høst vanskelig er at man kan få alt slags vær. Alt fra snøstorm til påskevær. Men det er også den tid jeg liker best i fjellet på grunn av kontrastene og at fjell og mark er folketomt. Det er en nydelig tid for å besøke turistatraksjoner som vanligvis er svært overbelastet. Tidligere har jeg besøkt både Trolltunga og besseggen denne tid av året og endt opp med å ha tungt belastede turistattraksjoner helt for meg selv.

På tale om Roald Amundsen så hadde jeg med meg en bok av Hjalmar Johan, Med Nansen mot Nordpolen. En polar helt det burde vært snakket mer om. Jeg vil prøve gjøre en lang og spennende historie kort og forklarende.
Johansen ble i 1896 utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs orden for ‘vitenskapelig fortjeneste’. Han ble tildelt Fram-medaljen, og fikk etter sydpolsekpedisjonen Sydpolsmedaljen. Han var æresmedlem i idrettsforeningen  Odd. I sine yngre dager var han Norsk mester og verdensmester i turn. Hjalmar har også fått en videregående skole i hjembyen Skien oppkalt etter seg, nemlig Hjalmar Johansen vidergående skole. I desember 2012 ble det på Solli plass, hvor han tok sitt eget liv, i Oslo satt opp en minneplakett for Hjalmar Johansen, i anledning den nært forestående hundreårsmarkeringen for Hjalmars død. Det norske polarensemblet Hornorkesteret spilte ‘Hymne til Hjalmar Johansen’ under seremonien. Minneplaketten ble stjålet i april 2013. Hjalmar oppnådde en middels god artium, i en tid da det var ca. 200 til 300 som tok den, og det var ikke mange bondesønner som hadde klart å oppnå en så bra artium på den tiden.
Det er vanskelig å gjøre en slik spennende fortelling kort, men i  1893 søkte Hjalmar seg til å bli en av dem som skulle være med Fridtjof Nansens Fram-ekspedisjon. Han var da arbeidsledig og i en dyp livskrise. Han fikk ingen tilbakemelding på sin søknad og oppsøkte til slutt Fridtjof Nansen personlig. Etter mye om og men ble Hjalmar Johansen ansatt som fyrbøter på skipet, mye takket været sin god helse og fysikk. Underveis fikk han flere andre jobber: Han var fyrbøter på skipet helt til Fram frøs fast i isen i slutten av 1893, og deretter var han assistent for Sifurd Scott Hansen, som drev med meteorologiske studier under ekspedisjonen.

I november 1894 ble Hjalmar med som medfølgeren til Nansen på ekspedisjonen til Nordpolen. Nordpol-ekspedisjon varte fra mars1895 til august1896, samtidig som Fram-ekspedisjonen fortsatte på egenhånd. De nådde 86° 14′ N7. april. Som på den tiden var lenger nord enn noe menneske hadde vært tidligere. Reisen hjemover fra 86° 14′ N er kanskje mer berømt enn selve 86° 14′. Den varte nesten ett og et halvt år, der Nansen og Johansen måte overvintre på Frans Josef Land vinteren 1895–96. 

Etter Framekspedisjon ble Johansen forfremmet til kaptein i Forsvaret 1899. Som kaptein praktiserte han mellom 1899 og 1907 i Tromsø. Selv om Johansen hadde fast jobb og en god stilling, hadde han fremdeles noen problemer. De økonomiske problemene han fortsatt slet med, vokste hele tiden pga. hans trang til å være fin. Han var på dette tidspunktet gift med Hilda, og de hadde fire barn.Savnet over familien var stort, men også det polare miljøet. Senere skilte Hilda seg fra Hjalmar, under tvang fra blant andre hennes dypt religiøse far. Senere sa Johansen opp jobben som kaptein i Tromsø, siden han ikke fikk stilling lenger sør på grunn av misunnelse fra andre offiserer. Summen av alle disse omstendighetene drev ham til alkolisme. Han skrev ofte til Nansen og ba om penger til å slette gjeld som han hadde pådratt seg, og senere om hjelp til å komme med på andre ekspedisjoner. Mye takket være Nansen fikk Johansen jobb under fire Svalbard-ekspedisjoner.

I 1910 fikk Johansen være med i Roald Amundsens Sydpol-ekspedisjon. For dette kunne han igjen takke Nansen, som hadde stilt krav om at Johansen skulle være med hvis Amundsen skulle låne ‘Fram’. Men til selve Sydpolen fikk Johansen ikke være med, på grunn av en uoverensstemmelse med Amundsen. Johansen reddet en av sine lagmenn etter et mislykket første forsøk på å nå polpunktet. Da Amundsen spurte hvorfor de hadde brukt så lang tid på å komme tilbake til Framheim, kjeftet Johansen på Amundsen og kritiserte ham for at de hadde startet for tidlig på våren. Johansen ble da degradert og måtte ta til takke med en ekspedisjon til King Edward VII-land. Denne ekspedisjonen ble ledet av løytnant Prestrud, som Johansen tidligere hadde ledet og som var en militær grad under ham.

Hjalmar Johansens rolle i norsk polarhistorie er ofte kommet i skyggen av Fridtjof Nansen og Roald Amundsens bragder, som mye skyldes nettopp Hjalmar Johansen.

Under Nordpol-ekspedisjonen med Nansen var Johansen den som var optimistisk, den som unngikk konflikter og tok i et tak. Da Nansen var syk i flere uker på grunn av ryggproblemene han fikk underveis på turen, var det Johansen som tok Nansens utstyr på seg i tillegg til sitt eget, og han måtte av og til hjelpe Nansen, som hadde problemer med å gå, samtidig som han måtte være ‘sykepleier’ for Nansen. Dermed reddet han både seg selv og Nansens liv, samtidig som han reddet Fram-ekspedisjonen og Nordpol-ekspedisjonen, som neppe ville ha fått den plassen de har i dag, hvis Nansen og Johansen hadde omkommet på Nordpolen. Belønningen for dette var at han fikk en kapteinstilling i Forsvaret, mens Nansen ble den store nasjonalhelten og vikingen, verdenskjent og rik. Det er lite trolig at Nansen ville ha oppnådd en slik posisjon hvis det ikke var for at hans reisevenn var nettopp Johansen.

Under Sydpol-ekspedisjonen med Amundsen var Johansen den som reddet Amundsen fra den store skandalen, ved å gi ham muligheten til å utføre sin bragd. Roald Amundsen etterlot flere av sine menn da de måtte vende tilbake til «Framheim» under første forsøk mot Sydpolen. Grunnen til retretten var at det viste seg at de dro ut for tidlig, og dette hadde Johansen advart mot, men Amundsen avviste ham. Hver mann måtte klare seg selv tilbake til leiren, og selv om alle overlevde fikk mange frostskader og mange måtte ligge i sengen i flere dager av utmattelse og sykdom. Johansen var den som kom sist tilbake til basen med Kristian Prestrud på slep og reddet dermed livet hans. På grunn av en krangel med Amundsen etter tilbakekomsten, ble Johansen utelatt fra gruppen som skulle dra til Sydpolen. I stedet ble Johansen sendt på en bi-ekspedisjon ledet av Prestrud som Johansen nettopp hadde reddet. Prestrud var dessuten både yngre enn Johansen og sto under ham på den militære rangstigen.

Hjalmar Johansen fikk en større plass i norsk polarhistorie takket være Ragnar Kvam Jr.’s  biografi om ham, som kom ut i 1997 under tittelen ‘Den tredje mann. Beretningen om Hjalmar Johansen’. Det var 84 år for sent. Hjalmar Johansen tok sitt eget liv 3. januar 1913, og det at han ikke ble anerkjent som en av de store skal ha vært en av årsakene. Han etterlot seg kone og fire barn.

fantasia-painting66

fantasia-painting75

fantasia-painting67

fantasia-painting70

fantasia-painting71

fantasia-painting73

fantasia-painting74

fantasia-painting77

fantasia-painting78

fantasia-painting79

fantasia-painting80

fantasia-painting82

fantasia-painting83

fantasia-painting84

fantasia-painting86

Det ble ikke en kort beretning, men under den tiden dere leste om Hjalmar hadde vi klart å padle til en strand litt nord for Elgå. I utgangspunktet var det meningen vi skulle komme oss til Hauge gård. Men på grunn av Tubtanics begrensninger var det ikke mulig å komme seg lenger før solen gikk ned.
MEn hva gjorde vel det når kvelden her ble magisk. Vi lagde et bål for å tørke oss. Vinden tro over stranden konstant og det var en sur kveld. Men over oss var lysshowet ut av en annen verden. Nordlyset leket over hodene våret.

Igjen dagen etter var alt nedfrosset. Skoene mine var som to iskuber. De ble søkk våte kvelden før og jeg klarte ikke tørke dem helt før vi la oss. Jeg prøvde tine dem med å sette dem på føttene og løpe og hoppe rundt. Det hjalp ikke. Isteden fikk jeg uhyggelig smerte i tærne og en blå tå.
Her på stranden la vi havkajakken og Tubtanic fra oss. Pakket om sekkene og gikk opp i marka. Målet var å nå en topp. I utgangspunktet var det Store Svuku vi skulle opp på. Men jeg begynte se at det ville være for langt for vår kapasitet å komme oss hit. Heldigvis var gruppens holdning ikke hva vi gjorde, men at opplevelsen var fin. Isteden for å bry oss hvor langt vi kom brukte vi tid på å få sammen nok ved tid å kunne ha bål og kos langt ut over kvelden isteden. Og sånn ble det. Bål med vin og popkorn og improvisert vindskydd bak oss. Det var enda en fantastisk kveld.

fantasia-painting85

fantasia-painting87

fantasia-painting88

fantasia-painting91

fantasia-painting92

Bare litt vekk fra Femunden var det ikke så kaldt om natten. Eller det var ikke så rått. Men det var faktisk helt ned til minus 15. Det ble ikke Store Svuku denne dagen, men det var like greit. Toppen av Svuku lå i et tykt skylag. Vi gikk ikke langt opp i det hele tatt. Rett over tredgrensen, men høyt nok til å få en fin utsikt. Og lavt nok til å fortsatt ha utsikt.

Vi brøt camp og gikk ned til kajakkene igjen. På Femunden kunne man se bølgene bryte. Vinden var høyere en meldt. Og en uskreven regel sier: Ikke padle kano på Femunden når bølgene bryter. Vi hadde kajakker, men Tubtanic hadde bare halvskjørt og ingen luftlommer. Med høye nok bølger ville hun synke som sin navnesøster Titanic. Vi bestemte for å holde oss nær land. Og jeg satte fast en redningsline på havkajakken dersom Tubtanic faktisk ville gå ned. Så lenge jeg klarte ligge noe i le bak odder gikk det greit, men så fort jeg var nødt å komme meg rundt slo bølgene over og begynte fylle Plastikkbaljen jeg satt i. Det tok ikke lang tid før vi bestemte at det ville være dumt å fortsette. Og vinteren hentes oss inn med snø.

Så ved Elgå fant vi et koselig vandrerhjem med seng til oss alle fire, øl og kjøkken å lage middag. Vi fant hjelp til å hente bilen på Femundstunet. Og vi brukte vår siste dag på turisme i Røros isteden.

fantasia-painting98

fantasia-painting81

fantasia-painting89

fantasia-painting96

fantasia-painting93

fantasia-painting110

fantasia-painting68

fantasia-painting72

fantasia-painting97

fantasia-painting95

fantasia-painting94

fantasia-painting99

fantasia-painting100

fantasia-painting101

Og Røros er en fantastisk by for turisme. I 1644 ble det funnet kobbermalm i Rørosfjella, da bare noen få og små fjellgårder fantes her. Allerede i 1646 ble den første smeltehytta reist på Malmplassen, som ble sentrum for den raskt voksende Bergstaden Røros som ble sentrum i regionen.Bergstaden Røros er en av Europas eldste trehusbyer, og en av de få gruvebyene i verden som er oppført på UNESCOS liste over verdens kulturarv. Bykjernen har en sjelden stor og godt bevart trehusbebyggelse, og det ekte og autentiske forsterkes ved at nåtidens moderne mennesker bor og arbeider i de gamle husene.
Her har mange filmer blitt spilt inn for å fange den unike følelsen byen har å by på. Blant annet Astrid Lindgrens Pippi Langstrømpe ble spilt inn her.
Så kvelden nøt vi på et gjestgiveri med over 200 øl-typer og en vert som visste alt om hva han hadde å tilby oss.

fantasia-painting102

fantasia-painting103

fantasia-painting104

fantasia-painting105

fantasia-painting106

fantasia-painting108

fantasia-painting107

fantasia-painting109

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s