Tafjord: Veien blir til mens du går deg vill. Del 2

Fra Reindalssetra til Vakkerstøylen

Jeg så ut av vinduet. Skyene henger lavt. Så jeg skriver en turplan under frokosten. Det er lurt dersom turen skal gå over et 1700 meters fjellpass i tåke. Men da jeg begynner gå ser jeg at alt sprekker opp. Det så ut som det vil bli en fin dag. 1000 høydemeter med tung sekk.
Før jeg går snakker jeg litt med et ektepar. De skal også mot Vakkerstøylen. det er en tur på ca 20 km. Opp 1000 høyde meter og ned omtrent like langt. De har lette sekker. Men jeg skjønner hun har noen vansker. Så jeg bestemmer meg for at jeg må holde et øye i nakken. Jeg liker holdningen i de norske fjell. Man passer på hverandre. Derfor er det også vanskelig å gå alene. Jeg har gjort flere turer alene. Og jeg har aldri følt meg alene eller redd. Er man i fjellen andre plasser i verden er det ikke sånn. Spesielt ikke på høye fjell. Der passer man på sitt team og gir blaffen i alle rundt om. Det er galskap. En galskap jeg ikke vil være en del av.

59

60

61

62

I Reindalen vokser eldgammel furuskog opp i 850 meters høgde. Øst for Langvatnet står en fredet tusenårig kjempefuru med en omkrets på fire meter. Det ene treet som har falt over, Storgadden, er ca 2000 år gammel. Områdene Daurmålfjellet og Huldrekoppen har spesielt store mengder med sjeldne arter som  agnorstarr, snømure, blindurt, fjellkurle og fjellmarinøkkel. På stigen til Reindalen og i Hulderkoppen vokser det mye Bergfrue, Norges nasjonalplante og fylkesplanten for Møre og Romsdal.
Omkring 1900 ble det satt opp to sager i den veiløse dalen for produsere trelast av den store skogen. Plankene ble kjørt på sledeføre og deretter på løypestreng til Rødal. Trelasten ble brukt til husbygging flere stader i Norddal kommune samt til ostekasser. Disse sagbrukene er restaurert og ivaretatt.

Stien opp øvre Reindalen er lett. Småbusker vokser rundt og terrenget er flat. Ganske raskt kommer man seg lengt inn i dalen hvor stien deler seg. Den ene går til Pyttbu og den andre til Vakkerstølen over Storløypfjellet. Her begynner ura. Men steinene er likevel ganske flate med god friksjon. Så det er ikke så slitsomt å gå. Men det går ikke like raskt. Jeg stopper opp innimellom for å se at Ekteparet er etter.
Ved det høyeste partiet er de fleste varder blåst ned eller malingen er borte. Det tok lang tid å finne veien frem her. På kartet så jeg også at går man ned for tidlig mot Grønndalen så kommer man ut for et stup. Best å være nøye med stien. Noen plasser bygger jeg opp vardene igjen for å gjøre det lettere for etterkommende å finne stien.
Denne plassen er ofte utsatt for mye vær. Og på grunn av den langt turen det er mellom Reinsdalsetra og Vakkerstøylen er det ikke mange som går denne veien. De fleste fotturister sirkulerer rundt de andre hyttene.

Jeg tenkte mer på at jeg kanskje ikke skulle gå opp Litlhånådalen fra Vakkerstøylen. Kanskje jeg faktisk skal gå sørover igjen. Jeg har nok tid. Og ingen vil savne meg før ferien er slutt. Kanskje jeg skal gå Tafjordfjella rundt rett og slett?
Det eneste er hvordan ryggen vil klare det. Ryggen er sliten etter mye muskelknuter, spenninger og det blir betennelser hele tiden. Jeg kan begynne føle det i ene skulderen. Men jeg tenker at jeg finner nok ut av det ved Vakkerstøylen. Jeg bestemmer meg når jeg er der hvor jeg skal gå.

63

64

65

66

67

68

69

Før nedstigningen tar jeg meg en lang pause. Ser ut over fjella i nord. De som ligger bak Trollveggen. Jeg kan faktisk se Store Trolltind. Jeg bruker kartet og kompass for å dobbeltsjekke hvis det virkelig er Store Trolltinden. Og det er det. Fjellene rundt øvre Grønndalen, som ikke i det hele tatt er grønn, ser ut som grått silke. Hvordan gråfargen skifter fra mørkere til lys. Som silke reflekterer lyset. Fjellene ser så myke ut. For et bedrageri. Dem er steinete og ru. Bak meg er Pyttegga. Tafjords høyeste fjell på 1999 høydemeter. Men jeg er ikke her for topper. Iblant er det bare fint å cruse mellom fjella. I dalene. Oftest så liker jeg det bedre. Isteden for å springe små fjell opp og ned.

Nedover var mer tidskrevende. Men heldigvis var steinene tørre. De er runde med lav på. Hadde det vært regn nå ville de vært som grønnsåpe. Det tok lang tid å finne veien ned steinrøyset. Vel nede ved elven satte jeg meg på en stein og drakk vann. Så oppover slettet lenge. Etter en stund så jeg dem. Ekteparet. De var halvveis nede. Da kan jeg gå og finne meg en teltplass. Jeg vil nok se når de går forbi teltet så vet jeg at de kommer frem.
Jeg sitter utenfor teltet og ser solen gå ned. Rundt meg en ganske mange skeptiske sauer og lam. De lurer nok på hva den store røde kokongen gjør der. Jeg teltet ved Børrebotthøgda. Det er ikke langt igjen til Vakkerstøylen. Jeg bare brydde meg ikke om å stresse dit. Og ryggen begynner bli dårlig.

70

71

72

73

Da jeg våknet lå regnet å trykka lengst inn i Grønndalen. Så jeg var rask med å pakke sammen tingene. Og tenkte at jeg spiser frokost på Vakkerstøylen. Stien viklet seg frem i gjørme og mellom småkratt. Og mange sauer. Sauer som prøvde være tøffe. Men det endte alltid opp med løping i vill panikk.

Vakkerstøylen er en idyllisk og ganske stor tømmerhytte i to etasjer omkranset av bjørkskog ikke lange veien å gå fra  Ulvådalsvatnet. Den er opprinnelig bygd på 1800-tallet nede ved Verma. Den skal ha vært brukt både som bolig for smeden, og som skole før den blei kjøpt og fraktet dit den står i dag.
I det jeg kom frem til hytta så jeg at ekteparet gikk. Utenfor sto det et par fjellsko. Så jeg ville ikke være selv da. Sikkert en hyttevakt eller annen engasjert DNT gubbe som har grodd fast i veggene tenkte jeg.
Jeg gikk inn og skremte liv skiten ut av en fyr. Men ikke i det hele tatt en typisk DNT mann som hadde groddfast i veggen. Fredrik hadde kaffen klar. En hyggelig og karismatisk mann. Så da ble det frokost med kaffe. Jeg tenkte at jeg ville være her to dager. Hvile ryggen litt. Jeg hadde tross alt gått 4 dager med tung sekk. Det ville vært lurt.

Jeg tørka mine ting og tok meg et bad i sjøen. Følte meg ikke så fresh etter å ha sovet med sau rundt hele meg. Plutselig ble det servert fersk ørret til lunch. For en luksus! Sånn er det ikke på betjente hytter en gang. Hele dagen lå regnet og trykka borte i enden av dalen. Men på kvelden dro vi ut med en båt for å fiske. Skyene letta og solnedgangen var dramatiske som på et nasjonal romantisk oljemaleri.
Jeg våkna tidlig neste dag. Det er deilig. Egentlig er jeg A-menneske. Men på grunn av rygg og nakke har jeg siste to årene sovet så dårlig at det har vært vanskelig å stå opp om morran. Jeg har rett og slett følt som jeg er bakfull. Kronisk bakfull i to år. Det var først for ca en måned siden at det slapp helt. Og da fikk jeg også følelsen av overskudd tilbake. Det at jeg faktisk klarer prestere under trening uten bare å presse og pine meg selv. Jeg Funderte på hvis jeg virkelig skulle bli her en dag til. Rastløsheten hadde allerede kommet.
Senere, da Fredrik sto opp spurte han meg hvis jeg ikke skulle bli med til Pyttbua. Hvorfor ikke?

74

75

76

Fra Vakkerstøylen til Pyttbua

Litt etter rodde vi over Ulvådalsvatnet. Det er en båt på hver side av vannet. Man må ro over for å hente en båt. Ro tilbake med begge. Forlate en ved hytta, og så ro over igjen. Mye roing. Og jeg sto for minst av den.
Etter en kilometer går stien rett opp. Såpass bratt et område at det er lagt ut tau. Det er fint at dem gjør det, men som klatrer vet jeg hvor skummelt det er å bruke tau. Man vet ikke hvor det er festa. Hvor mange fester det eller hvis det har noen skader. Rett under 500 høyde meter før  det begynte flate ut opp til 1600 høydemeter som den fulle totalen.
Pyttbua ligger rart til. Det er to fine vann her. Men hytta ligger ikke nær de. Den ligger ikke med utsikt til dem heller. Antagelig er det på grunn av hvordan snø legger seg om vinteren.

77

78

79

Hytta ligger på 1156 moh i Nordre Hanedalsbotn/Puttbudalen, en sidedal til Romsdalen, og like nedenfor Puttegga. Den opprinnelige bygningen ble oppført i 1925 og var en anleggsbrakke kjøpt fra Tafjord kraft, demontert i Tafjord, fraktet med dampskip til Åndalsnes, med tog til Stuguflåten og deretter med hest på skareføre. Hestene gikk med truger. Det er turistforeningens eldste hytte. Bygget ble utvidet i 1970, sikringsbu ble reist i 1986 og hovedhytta ble restaurert i 1996. Hytta er selvbetjent, men stengt i april og mai på grunn av at villrein kalver i området.
Vi satt ute på benken og så på solen gå mot horisonten. Noen venner av Fredrik ville komme hit i kveld. Den årlige gutteturen.

80

81

82

83

Fra Pyttbua til Veltdalshytta

Det var meldt regn. Og regn ble det. I tillegg til oppoverbakken turen starta med kunne man velge: vil du bli bløt av svette eller av regn? Jeg valgte en mellomting. Først fikk regnet ta litt. Og så på med gore tex for å holde vind ute. Ull er heldigvis varmt uansett om det er bløtt. Meste av veien gikk på ur eller steinete stier. Det var litt vanskelig å vite hva som var glatt og hva som ikke var. Og å gå med sekken så lenge på ryggen uten å ta pause fra det kjente jeg var slutten for ryggen. Nå begynte det gjøre skikkelig vondt.
Vel fremme ved Veltdalshytta var det bare sokkene som ikke var bløte. Ja, jeg er kjempe førnøyd med skoene jeg har. De er ganske gamle, men impregnerer man de godt før tur og pusser de med litt fett så kan man stå i bekken. Så lenge ikke vannet går over skaftet så er man tørr. Så langt har de holdt meg tørr i en uke uten vedlikehold. Men i Veltdalshytta finnes det rikelig med plass for å tørke klær.

84

85

86

87

88

Veltdalshytta ligger midt i Tafjord. Ser man østover ser man de slake lange fjella. Ser man vestover ser man de spise fjella som tilslutt vil utgjøre Sunnmørsalpene. Dette er et gjennomgående topografisk trekk for Tafjordfjella.

Hyttene i Tafjord er godt utrustet. her var det til og med gass ovn. Jeg våknet tidlig på morran og fant ut at det er nok til å lage havrerundstykker. Det var godt med noe annet til frokost en grøt. Havre grøt er fint det. Men en variasjon er deilig.
Herfra skulle Fredrik og venne hans mot Reinsdalen. Jeg vurderte litt en hviledag for ryggen for å så komme meg hjem på en eller annen måte. Og uansett om jeg følte meg velkommen å være med så må guttetur få være guttetur.
Så her skiltes våre stier.

Ikke langt fra Veltdalshytta ligger Farefieldhytta. Hytta er nesten umulig å se. Den ligger tett til fjellveggen nær vannoverflaten. Rønneberg, Strømsheim og Aarsæther ble i mars 1944 sluppet i fallskjerm og landet ved Veltdalen, 20 km lengre vest enn planlagt. De fant ut at Veltdalen var like gunstig som Tordsvatnet ved Sponga der de opprinnelig hadde planlagt. De lå først i telt, deretter i Tafjord kraftverk hytte. Fieldfare-hytta ble snekret sammen av kassematerialer fra kraftverkets anlegg i Veltdalen. De besøkte også turisthytten Reindalsseter, Puttbua og Friisbu. Fieldfare-hytta ligger ved en bratt hammer bare noen hundre meter fra Veltdalshytta. Vintermånedene var innetemperaturen sjelden over null grader. Varmet de opp i hytta ville snøen smelte og renne inn langs fjellveggen.
Operasjon Fieldfare er navnet på en norsk sabotasjeaksjon ledet av fenrik Joachim Rønneberg i Tafjordfjellene på Sunnmøre mot slutten av andre verdenskrig. Operasjonen var i regi av de britiske spesialstyrkene Special Operation Executive(SOE). Målet med aksjonen var å rekognosere og forberede angrep på tyske forsyningslinjer i Romsdalen med Raumabanen. Stuguflåtbrua ble sprengt i januar 1945.
Hytta ble gjenreist av Joachim Rønneberg sommeren 1990 og deretter gitt som gave til Ålesund-Sunnmøre Turistforening. Fieldfarehytta er en nødbu med svært enkel standard.
I 2014 ble hytta kåret til Norges mest historiske hytte og fikk hele 54,3 prosent av alle stemmene.

89

90

91

92

93

94

Fra Veltdalshytta til Billlingen

Været i Veltdalen ble nydelig utover ettermiddagen. Og det rant på men folk i hytta. Klokka fire følte jeg at nå er det nok. Å være på fjellet er ikke å sitte i en hytte full av folk. Det tok meg mindre en et kvarter å pakke sekken. Så gikk jeg.
Jeg har jo telt så jeg går så lenge jeg vil. Så setter jeg opp teltet.
Jeg spurte noen nederlendere før jeg gikk om hvordan dalen mot Billingen var. Var det mange teltplasser. Oja, sa de, store deler er ganske flatt. Og er man fra nederlendere og sier noe er flat. Da er det flatt. Det er vel bare en plass i verden som er flate en Nederland. Det er den plass i Kambodsja hvor elven skifter retning mellom to sjøer etter hvem sjø som har mest vann. Hvis en elv skifter retning for at det regner i ene enden, da er det flat.
Så jeg begynte gå langs Veltdalsvatnet. Tanken var å gå til øst enden av Fremste Veltdalsvatnet og sette opp teltet her. Ikke så langt fra min teltplass var det en gjeng på guttetur som fisket over helgen.
Hvorfor har den gjennomsnittlige mannen så mye morsommere ting for seg en kvinner? De venninner av meg som inviterer meg på turer er det bare spa, restaurant og annet urbant tull.

96

97

98

Da jeg våknet dagen etter og så på klokken så jeg at jeg har sovet i 13 timer. 13 timer! Natten hadde vært kald. Så det var nok ikke før morgentimene jeg sov litt. Men likevel. Det var som nederlendene sa. Veien til Billingen var flat og fin. Det tok ikke mange timer så var jeg faktisk ute. Så nå Lurer du kanskje på hvordan jeg endte opp i Leirvassbu. Det var egentlig bare møte med hyggelige mennesker til riktig tid. Og jeg lot vinden dra meg dit muligheten dukket opp med et åpent hjerte. Det er vel slik man bør tørre å leve livet generelt?

Nede ved veien fant jeg en gjestgiveri. De rydda etter et bryllup som hadde vært denne helgen. Og jeg ble invitert på middagsrester og kake de hadde fra festen. Og for å gjøre en lenger historie litt kortere så fikk jeg skyss av besteforeldrene i familien til Lom. Noe som var utrolig hyggelig. I Lom sto det en buss. Jeg gikk til bussjæføren og spurte om han visste når neste buss til Oslo eller Otta gikk.
Ikke før i morra. Da kjører jeg over Valdresfløya til Oslo, sa bussjæføren. Det er en nydelig tur. Kanskje du vil være med?
Ja, det har jeg lyst til, sa jeg. Når drar du?
Jeg fikk en tid.
Men i kveld, sa han, så kjører jeg til Leirvassbu. Kanskje du har lyst å bli med dit og spise middag og sove godt?
Oja, det har jeg kjempelyst til, sa jeg.

Neste morgen våknet jeg i en seng. Jeg kjente på håret. Ja, det er rent. Hvor er jeg? Oja, jeg er i Jotunheimen. Og hodet begynte spinne. Jeg har fremdeles tre dager ferie. Jeg rekker gå en lang fjelltur her også. Skjerp deg nå Emelie. Alt du har av klær er skittent og ryggen er skit. Dra hjem til katten nå. Hun vil bli kjempeglad!

99

100

101

102

103

104

105

106

107

4 tanker om “Tafjord: Veien blir til mens du går deg vill. Del 2

  1. Det är en underbar skrivning om hur det är att vistas i fjällnatur men lite förunderligt att någon vågar gå ensam. Som tur är så finns fler vandrare som en trygghet. För mig som aldrig vandrat i fjäll så är det en härlig upplevelse att få läsa detta.

  2. Får så lyst til å gå i fjellet når jeg leser dette😊 Flotte bilder også. Jeg vet forresten hva som er bak Trollveggen😊

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s