Tafjord: Veien blir til mens du går deg vill. Del 1

Fantasia Painting(2)

Fantasia Painting(9)

Fantasia Painting(8)

Det er ikke helt sånn. Jeg gikk meg aldri vill. Og til å begynne med var det en plan med turen tenker jeg når jeg sitter i spisesalen i Leirvassbu og drikker morgenkaffen. For to år siden begynte jeg se på denne turen. Den skulle gå fra Geiranger til Tafjord og videre opp bak Trollveggen. Det var da jeg sto på toppen av Romsdalshorn jeg lurte på: Hva er bak Trollveggen. Dagen etter klatret vi Bispen som også er i Romsdalen. Og jeg skuet bak Trollveggen og tenkte: Det er så mye der.
Denne ferien var planen egentlig å klatre Mont Blanc med en vennegjeng. Men ting skjedde. Og ting skjer av en grunn. Så det ble ingen Mont Blanc tur. Da bestemte jeg meg for å gripe sjangsen. Denne turen skal jeg se hva som er bak Trollveggen.
Men veien blir til mens man går den. Jeg skulle kommet ut ved Åndalsnes. Isteden drikker jeg morgenkaffe i Leirvassbu og tenker; for et eventyr det ble.

Å komme seg til Geiranger er ikke lett. Du må virkelig ønske det. Jeg tok tog til Dombås, videre til Åndalsnes. Sov her en natt, for å så ta morgenbussen fra Åndalsnes til Geiranger. Det tok 19 timer. Endelig fremme i Geiranger lurte jeg på hvilket jækla hål jeg hadde dratt til. Alt var slitet. Fjorden i seg selv var vakker. Men lengst inn lå dronning Elisabeth og spydde ut en eksos sky som påminner om eksosen over Beijing. Det lille tettsted nesten uten bolighus har en sliten havn med turistboder og et stort areal er fylt opp med campingvogner.
Her vil jeg ikke være tenker jeg. Går innom et bakeri for å kjøpe to skillingsboller før jeg begynner oppoverbakken på 1420 høydemeter med en 22 kilos sekk på ryggen.

Fantasia Painting(5)

Fantasia Painting(7)

Fantasia Painting(6)

Fantasia Painting(4)

Fra ytterst mot havet til innerst ved Geiranger er Storfjorden 110 km lang. Det begynner med Sulafjorden, Vartdalsfjorden, Storfjorden, Synnylvsfjorden og ender med Geirangerfjorden. På det dypeste er Geirangerfjorden nesten 700 meter og varierer med en bredde på 1,5 km til 700 meter. Vanngjennomstrømningen påvirkes ikke så mye av vinn. Meste er tilstrømning ved vannsmelting. Fjellene som omkranser fjorden er mellom 1600 – 1700 meter høye.
Av  åtte norske severdigheter som er med på Unesco’s verdensarvliste er Geirangerfjorden en av dem. Sammen med Nærøyfjorden er Geirangerfjorden kåret til verdens vakreste reisemål. Selv kan jeg tenke at en høstaften etter siste cruiseship har forlatt fjorden og snøen begynner legge seg. Og de 300 000 turister som hvert år besøker plassen er borte. Og igjen sitter de 250 faste innboendene. Da kan jeg tenke meg dette må være en vakker plass. Men nå er det så bråkete og støyete plass at jeg finner stien ganske raskt opp mot Vesteråsdalen, en hengedal over Geiranger hvor fossen Storsæterfossen kaster seg ut for stupet.

Fantasia Painting(11)

Fantasia Painting(12)

Fantasia Painting(13)

Fra Geiranger til Kaldhusbakkevatnet

Ganske raskt blir det betydelig mye mer stille. Jeg kan høre vannet dryppe av en steinvegg og småfugler kvitre. Jeg går og tenker; Når var det jeg starta egentlig? Hvor mye er klokka nå? Det har da ingen betydelse. Ingen vil savne meg på to uker uansett!

Rett før jeg kommer opp til steintrappene til Storsæterfossen møter jeg en turistgruppe. Jeg er varm. Svetten siler av meg. Og en dame ser på meg og sier: Almost there now!
Ja, du skulle bare visst!

I Vesteråsdalen er det helt stille. Bak meg kan jeg se toppen av eksos skyen fra hun Elisabeth, båten. Foran meg strakker seg dalen dypt inn. Og det er så mange farger. Rosa, lilla, blå, grønn, gul og oransje. Bakken har alle farger. Og bråket fra Geiranger er så fjernt.
Vel oppe med Kaldhusbakkevatnet ser jeg at ura begynner. Jeg står ved stupet, siste plass med gress. Hvor  elven kaster seg ut for Kaldhusbakkane for å så bli Storsæterfossen. Vannet litt under meg glinser mot meg som en safir i steindalen hvor den ruver.
Så jeg setter opp teltet og tenker at det ikke vil være noen vits å gå lenger. Jeg vet ikke hvor neste gode teltplass vil være uansett. Og tar et bad i det isende vannet. Her trudde jeg virkelig jeg var alene. Men sent på kveld kommer et ungt kjærestepar nedover. De har prøvd hele dag å komme forbi ispartiet der oppe. Men det er for glatt og for skummelt. Dere vil ikke telte her med meg spørr jeg. Så prøver sammen i morra? Men de syntes de hadde brukt for lang tid på det. Og begynte gå nedover.

Fantasia Painting(14)

Fantasia Painting(15)

Fantasia Painting(16)

Fantasia Painting(17)

Fantasia Painting(18)

Fantasia Painting(19)

Fantasia Painting(20)

Fantasia Painting(22)

Fantasia Painting(23)

Fantasia Painting(25)

Fantasia Painting(26)

Fantasia Painting(27)

Fra Kaldhusbakkevatnet til Kaldhusseter

På morgenen var det overskya og lett regn. I Geirangerdalen kunne jeg se det regna hardt. Heldigvis ikke her. Jeg liker ikke å pakke sammen bløtt telt. Det er ikke langt opp til Slettdalsreset hvor jeg mistenker de andre måtte snu i dag. Det tar meg en time i tåke or ur for å komme frem til krysset. Fra krysset og østover ligger et tau ned til isen. Det er ikke bratt før isen begynner. Derfra ser jeg ingenting. Det kan være 10 meter ned eller 50. Så jeg bestemmer meg for å ta av sekken, sette på de små stegjerna og se hvis jeg kan se hva som er. På vei ut ser jeg den gjennomgående sprekken. Skavel. Det er en kjempedårlig idé å gå ut! Jeg kveiler sammen tauet igjen. At det i det hele tatt ligger her er dumt. Jeg ser på kartet at å gå rundt vil ta en dag ekstra. Så plutselig letter tåken litt. Jeg kan se steiner gå ut mellom isen lenger bort. Jeg går dit. Og her ser jeg at det går å klyve ned. Det er litt bratt, men ikke langt og mye å holde i. Så jeg lager en liten varde her. Et litet hint til neste som kommer hit at det finnes bedre alternativ. Tåka gjør det vanskelig å finne veien på andre siden. Jeg jeg vet egentlig ikke hvor langt jeg har gått. Men så finner jeg fine varder. Her skal det bare være en sti. Så jeg følger dem. Etter noen time skjønner jeg at kartet og ut.no har unlatet å ha med en sti. Denne går rundt slettdalsvatnet og ikke på nordsiden.
Men solen har kommet frem. Sikten er god og det får heller bli en liten omvei.

Fantasia Painting(28)

Fantasia Painting(29)

Fantasia Painting(30)

Fantasia Painting(31)

Tafjorden-Reindalen landskapsvernområde ble opprettet i 2006 og er ikke en del av Reinheimen nasjonalpark. Da ville ikke området vært lov å drifte med vassdrag slik det gjøres  i dag. I tillegg finnes det spor av gammel gruvedrift og sagbruk hvor de også brant tjære. Området er verna for å ta vare på et ‘særprega og vakkert natur- og kulturlandskap. Sentralt i vernet er omsynet til villreinen. Andre viktige interesser er dei rike lauvskogliene langs Tafjorden samt geologiske førekomstar og landskapsformer. Etter verneformålet skal ålmenta ha tilgang til naturoppleving gjennom utøving av tradisjonelt og enkelt friluftsliv.’ Står det skrevet i naturbase.no

Tafjorden – Reindalen landskapsvernområde har en spesiell geologi. Flere steder er det eklogitt. En metamorf, plagioklasfri bergart som består av to hovedmineraler dyp rød granat og gressgrønn natrium- og aluminiumrik pyroksen. Begge disse mineralene krever høye trykk for å dannes. I tillegg er det funne fleire edelmineral. Feks peridot, en olivengrønn halvedelstein, og Tafjord-thulitt, en blekrosa stein. Thulitt regnes for mange som Norges nasjonalstein. Men offisielt er det Larvikitten som er Norges Nasjonal bergart. Mineralsammensetingen  til Tafjord-thulitten er unik for Tafjord. I Muldal og på Kamben i Breinasa finnes titanjernmalm. Store olivinfelt, olivengrønt mineral, ligger i Raudnukdalen og ved Onilsavatnet.
Områdene med olivin- eller serpentinberg har en spesiell flora. Mange planter vokser kun på disse ultrabasiske bergrunnene, som den rødlistede brunburknen. Brunburkne er en art av klatrende og nøysomme bregner innenfor småburkneslekten i småburknefamilien. De solvarme bakkene og uren har dessuten en spesiell  flora og fauna, med flere arter som har den nordligste utbredningsgrensen sin her.

Men stien jeg fulgte på sørsiden av vannet er ingen sti. Det er bare varder. Her går det så lite folk at det er ikke et merke i vegetasjonen. Jeg drar beina gjennom busker og lyng. Vel ved riktig sti igjen går den nedover mot en dal som blir mer og mer slukt av skog. Storkaldhusdalen.
Jeg var glad da jeg kom til Kaldhusseter at jeg hadde med egen mat. Tøssebrobu som er den selvbetjente hytta var ikke noe gledelig syn. Den hadde ikke noe særlig å by på i det heletatt. Jeg sto og så på bygget og klødde meg i hodet. Vel jeg skal bare sove og spise så går jeg.

Fantasia Painting(32)

Fantasia Painting(33)

Fantasia Painting(34)

Fantasia Painting(35)

Fra Kaldhusseter til Reindsalsetra


Jeg begynte tidlig på morran. Egentlig vet jeg ikke når. Det er ferie og klokka ligger langt nedi sekken. Men tidlig nok til at solen enda var lavt. Det begynner med en oppoverbakke i vill bjørkeskog. Vegetasjon og sol blir varmt. Jeg gledet meg til toppen. Her visste jeg hva som ville komme. En nydelig utsikt over Tafjord og Onilsavatnet foran.

Det hadde i lang tid vært fare for at fjellblokken Langhammaren, som lå 730 meter over fjorden, skulle rase ut. En fjellsprekk hadde utvidet seg over tid, og folk som fisket eller rodde i fjorden holdt seg langt unna Langhammaren. De visste at fjellblokken kunne rase ut når som helst, men siden ingen bodde rett under den, trodde de at det ikke kunne skje noe særlig alvorlig. Ingen kunne tenke seg hvilke konsekvenser et slikt ras kunne få. For å unngå at en eventuell flodbølge skulle ødelegge noe de eide, dro de båtene sine opp på land. Bare folket i Fjørå visste om sprekken i Langhammaren. De som bodde i Tafjord fikk ikke vite om den.

Tafjordulykka inntraff kl. 03:10 natt til 7. april 1934. Langhammaren, 730 meter over havet, løsnet og falt ned i Tafjorden. Raset tok ca. 3 millioner kubikkmeter stein med seg ned i fjorden. Dette dannet flodbølger som var opp til 64 meter høye. Folk våknet brått. Det var mørkt, og ingen forsto hva som skjedde før vannet kom. De som bodde nærmest Langhammaren hadde ingen mulighet til å komme seg i sikkerhet. Bølgene var 16-17 meter høye da de traff land. Både Tafjord og Fjørå ble rammet. 40 mennesker omkom i ulykka. Dette er en av de største naturkatastrofene i Norge. Bygdene var på denne tiden veiløse og alle båtene var ødelagt av flodbølgen, men telefonlinjen var i orden slik at man fikk varslet om ulykken. Lokalbefolkningen hentet ned båter fra fjellvann for å delta i redningsarbeidet på fjorden. I dagen etter kom flere hundre frivillige fra bygdene på Sunnmøre og fra Ålesund for å delta i opprydnings- og reparasjonsarbeidet. I Oslo ble det arrangert tilstelninger til inntekt for de som var rammet av Tafjordulykken.

Fantasia Painting(36)

Fantasia Painting(37)

Fantasia Painting(38)

Fantasia Painting(39)

Fantasia Painting(40)

Fantasia Painting(42)

Fantasia Painting(44)

Her oppe hadde jeg dekning på telefon. Jeg utnyttet sjangsen med å ringe den som svarte. Det ble min venninne Hege. Og fikk svart på noen meldinger. Jeg satt her en time i solen. For en nydelig plass her oppe på Flyene.
Stien ned til Zakariasdammen var tidskrevende. Ikke så vanskelig. Men det var rundt mye store stein og med tung sekk tar det tid. Jeg brukte mye lenger tid på å komme ned en jeg hadde tenkt meg. Vel ved Zakariasdammen så jeg noen informasjonsplakater. Fieldfarehytta ligger i Tafjord! Det visste jeg ikke. Jeg vet om hytta, men jeg har aldri tenkt på hvor den er. Den er bare noen dagsmarsj fra meg.
Kanskje veien går annerledes en jeg hadde tenkt? Kanskje jeg ikke skulle til Åndalsnes og bak Trollveggen?

Zakariasdammen ser ut som en smaragd innhyllet i skog. Et smykke, en forsal. Jeg gikk på stien langs dammen. Følte meg trollbundet av dens dypgrønne farge mot de hvite bjørkene. I slutten av forsalen gikk de naturlige trappetrinnene i stein opp til Reindalsfossen og inn i en ny sal med små furutrær og myr. Stien fortsatte oppover. Bak meg presset regnet på. Og jeg kom inn i storsalen, Reindalen. Himmelen glittret av regnet og solen. Langvatnet strakte seg ut som en turkis teppe i storsalen. Og lengst bak i storsalen reiste Naushornet opp som skogkongens trone. Et magisk sted i et magisk øyeblikk.
Jeg kom frem til Reindalsseter og fikk en kald øl. Sol, kald øl og regn som glitrer. Jeg føler som jeg er i Lothlorien, alvedalen.

Fantasia Painting(43)

Fantasia Painting(46)

Fantasia Painting(47)

Fantasia Painting(48)

Fantasia Painting(49)

Fantasia Painting(50)

Fantasia Painting(51)

Fantasia Painting(52)

Fantasia Painting(53)

Fantasia Painting(55)

Fantasia Painting(57)

Fantasia Painting(61)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s