Jotunheimen: En uventet reise…

Oftest så bli ikke et eventyr slik man har tenkt seg. Da vi siste kvelden satt på en strand i Gjøvik og så himmelen bli malt av nattens farger lurte jeg på hvordan dette egentlig skjedde. Jeg våknet opp denne morgenen langt fra alt i Jotunheimen med utsikt over Hurrungane. Målet var å komme seg fra Krossbu til Bygdin på fire dager. Jotunheimen på tvers på fire dager. Ikke umulig. Men ganske harde dagsmarsjer uten hviledag. Isteden er jeg i Gjøvik. Rottweileren Della ligger i teltet. Utslitt. Hun vil ikke sitte i gresset med meg.

For tre dager siden tok vi nattoget til Otta fra Oslo. Vi ankom Otta litt før 3 på natten. På bussholdplassen rigget jeg til med jakker rundt Della sånn at hun skulle få en god nattessøvn. Hun er ikke gamle hunden. Og barn må sove for å prestere.
Tidlig på morran gikk bussen videre til Krossbu hvor eventyret skulle starte. Det ble ikke mye søvn på meg. Og jeg følte som jeg hadde promille på morgenen da jeg sto der med sekk på ryggen og hund i båndet på Krossbu, klar for å sette av ut i Jotunheimen.

Della er ikke min hund. Hun er en god venninnes hund. Hun er datter og barnebarn av hunder jeg har hatt med på tur før og elsker høyt. Mamma er Cirka og bestemor er Bølla (som var med på en røff tur rundt Gjende en stormig høsthelg to år siden). Begge disse rottweilerne har imponert meg sterkt. Men de har også vært eldre en Della. Della er bare barnet. 15 måneder. Og dette er hennes første fjelltur. Jeg var litt bekymret turen ville være litt mye for henne.

Å ikke sove en natt kan gi samme effekt som å drikke alkohol. Man får rett og slett promille. Det har jeg følt på mange ganger med nattjobb som lokfører. Det kan være tungt å kjøre tog om morran. Monoton jobb. Alene. Samme følelse hadde jeg denne morran. Og begynte gå feil vei i 3 timer før jeg forsto hvor feil vi hadde gått. Super flaut. Men vi begynte på nytt. Gikk tilbake til Krossbu. Kjøpte en kaffe og begynte gå igjen.Og denne gangen gikk jeg riktig. Opp mot Falkeberget og ned Vetle Utladalen. Med tre timer forsinkelse var vi ikke igang før rundt et på dagen. Men nå er vi i gang!

Fantasia Painting(226)

Fantasia Painting(228)

Fantasia Painting(230)

Fantasia Painting(236)

Fantasia Painting(234)

Fantasia Painting(231)

Fantasia Painting(233)

Fantasia Painting(237)

Fantasia Painting(238)

Fantasia Painting(235)

Utladalen er ikke en del av Jotunheimen nasjonalpark slik man fort kan tru. Det er Utladalen landskapsvernområde. Området ble vernet samtidig med Jotunheimen i 1980. Dette var for å verne ‘eit vilt og vakkert vestlandskap med naturmiljø og kulturminne i tilknyting til Jotunheimen nasjonalpark, samstundes som områda skal nyttast til landbruk, friluftsliv, jakt og fiske.

Så vel oppe ved Falketing så jeg utover dette landskapsverna området. Men det var ikke bare hva jeg så. Jeg så også en grå vegg foran meg. Og denne grå veggen var jeg nødt å gå inn i. Jeg dro frem regndekken til Della og gore-tex til meg.
Jeg må vel si jeg ikke kjenner Della så godt. Men om ikke lenge fikk jeg vite at Della liker ikke regn. Hun så vemodig ut. Veien var gjørmete og gikk oppover. Buksene var gjennombløte. Della så trist på meg. Og plutselig åpnet seg alt.

Utladalen lå fremfor oss. Solen varmet. Det damper rundt oss. Alt tørker. Vi tar av oss alt det bløte. Leker med ballen og lar oss bli tørre før vi går videre.
Her fra blir Utladalen en frodig dal. Det er sjelden jeg går i områder som dette. Men det er vakkert, varmt og mykt å gå. Det er sauer over alt. Tøffe sauer. De stamper og demonstrerer for Della. Som igjen synes dem er kjempespennende.

Fantasia Painting(241)

Fantasia Painting(243)

Fantasia Painting(245)

Fantasia Painting(246)

Fantasia Painting(247)

Fantasia Painting(250)

Fantasia Painting(251)

Fantasia Painting(252)

Ved siden oss hiver seg elven brattere og trangere. Den samler sammen de små bekken som kaster seg nedover fjellsidene. Garderer seg og blir større og større. Det er stedvis interessant å se så aggressiv elven er.
Elven Utla.
Navnet Utla kommer fra dialektuttrykket usle eller utle som betyr kullstøv, smågrus, svart røyk, mørke skyer, fyke. Og fra norrønt á, altså elv.
Fyke elven. Jeg synes det passer. Den fyker forbi meg. Den renner ikke ned de bratte partiene. Den hiver seg ut. Den brøyter seg frem mellom Hurrungane i vest og fjellområdet mot Tyin i øst.
Utlaelven dannes ved sammenløpet av Storutla og Vetlautla ved Lusahaugane nord for Skogadalsbøen i Utladalen. Elven renner i sørvestlig retning gjennom den trange, ville Utladalen og løper sammen med Tya like før den munner ut i Årdalsvatnet.

Det begynte bli seint. Della ville gi seg for dagen. ‘Kan vi gå hjem’ ser jeg øyene hennes sier. Du aner nok ikke hvor langt fra hjemme vi er søte valpen. Du aner ikke
Vi fant en plass med rennende vann. Flatt kort gress. Her kan vi sove i natt.

Det ble ikke sånn..
En ulykke skjedde. Og noen timer senere hadde vi fått satt opp teltet litt lenger der i fra. Jeg satt i teltåpningen. Della lå ved treet. Hun ville ikke spise, ville ikke leke med ballen. Jeg så på øyenlokkene hennes at hun ikke sov. Hun visste det som skjedde var galt. Jeg dro henne til meg og opp i fanget. Hun ville ikke se på meg. Vi hadde det vondt begge to ikveld. Men fordi det finnes gode mennesker så ble det ikke så vondt som det kunne blitt. Vi får ta lærdom av det som skjedde i kveld.
Jeg strøk valpen på hodet. Fortalte henne at vi alle gjør dumme ting i vår ungdom. Det er derfor det heter ungdom. Ung og dum. Jeg lovte henne også at dette fikk bli mellom oss. Og at i morra blir en bedre dag. Vi trenger å sove nå. Della har bare sovet noen timer på toget og noen timer på buss stasjonen på Otta. Jeg har omtrent ikke sovet noe. Og klokka er nærmere ti på kvelden.

Fantasia Painting(254)

Fantasia Painting(255)

Fantasia Painting(256)

Fantasia Painting(257)

Fantasia Painting(258)

Fantasia Painting(259)

Fantasia Painting(263)

Solen kom opp og tørket teltet. Skyene lettet. Lengst inn i teltet låg Della. Jeg dro henne ut. Vi spiste frokos. En deilig dag har startet. Egentlig skulle vi ha gått til Skogdalsbøen. Men vi kom ikke så langt i går. Vi sover ved siden av den store brua som går over Utla. En fin plass å sove. Og det er bare oss to.
Vi har sovet over elve timer. begge så trøtte. Så vi startet litt sent. Men hva gjør vel det når solen omtrent ikke går ned. Vi trengt søvn.
Jeg hadde egentlig tenkt å gå Uradalen. Den er markert på kartet som 6 timers tur til Fondsbu. Mens Skogadøla er markert til 9. Så jeg spurte i turisthytta hva var best for hundepoter?
Alltså, det ligger litt i navnet, sa jenta i resepsjonen, Uradalen har mye ur og Skogadøla er mer skog og mykt.
Da var det egentlig ikke så mye å tenke på. Vi går for den lange turen. Jeg vil ikke bære en rottweiler på ryggen ut av fjellet.
En annen dame jeg møtte utenfor turisthytta sa at Skogadøla definitivt var den fineste turen. Så da var det klinkende klart!

Vi satte av østover. Og det tok ikke lange stunden før Della begynte ta seg pauser. Hver time! Tulla og leka. Men Della lille, vi må gå litt hyppigere nå når vi startet så sent på dagen og skal gå den lange turen. Vi kan ikke tulle det bort!
Men valp er valp og mye tid ble tullet bort. Uansett tull og lek så er Skogadøla en nydelig dal. Jeg liker nok bedre ur og et livløst landskap. Men det er nytt og annerledes for meg også. Det er alltid fint å gjøre noe nytt. Vi går rundt her mellom småskogen. Ser på vannet som renner langsomt forbi. Stien som er så gjørmete at til og med hunden går omveier for å slippe.

Fantasia Painting(265)

Fantasia Painting(269)

Fantasia Painting(270)

Fantasia Painting(271)

Dalen går oppover langsomt langsomt. Trærne blir mindre og mindre. Tilslutt kan man bare kalle dem busker. Og tilslutt kan man ikke kalle dem for busker engang. Ved første sjøen tok vi oss en skikkelig pause. Med mat og sov litt på liggunderlaget. Della la seg i skyggen. Hun liker ikke sol. Og heller ikke regn. Della er nok litt værsensitiv. Her møtte vi folk igjen for første gang på dagen. Alle har gått fra Olavsbu. En av dem var mektig lei all elvekryssing. Han var bløt, varm, sulten, og syntes det var langt igjen. Hans selskap syntes han var negativ. Og de gikk videre.
Men han hadde helt riktig. Det kom mange elvekryssinger. Hadde det vært litt lavere vann kunen jeg hoppet over på steinen med lærstøvlene som er gdt impregnert. Men vannet var litt høyt og litt stritt. OG det var ikke bare jeg som skulle over. Jeg fant derfor en plass hvor elven var bredere og ikke hadde fult så mye kraft. Tok av meg bukser og sko. Dellas kløv tog jeg på nakken. Hun fikk gå løs over og bare tenke på seg selv. Jeg visste ikke hvis hun ville nå bunn. Men hun skulle slippe svømme i det strie vannet med kløv på ryggen. Og vi vadet over samtidig. Den ene kryssingen var så dyp at vannet gikk langt opp på lårene. Og det var bitende kaldt. Deilig å kunne tørke i solen etter før vi fortsatte.Opp mot Øvre Mjølkedalen. Her så vi toppen av Uranostinden. Mektig og vakker.

Jeg liker å gå på disse toppene. Men egentlig liker jeg bedre å trekke gjennom dalene med en hund. Det kan være fint å ha en topptur i ny og ne. Men jeg føler ikke jeg er besatt å må samle topper. Eller klatre nabotoppen. Jeg er ikke noe særlig toppbesatt. Det er kjempefint å være her i dalen med Della. Men det betyr ikke at jeg ikke liker topper. Det er fint å ha ulike type turer.
Men rottweiler valpen jeg har med meg begynner ta pause alt hyppigere og hyppigere. Hun ser ut som hun er sliten. Og vi som omtrent bare er halvveis til Fondsbu. Dagens mål. Jeg forsto vi kunne se langt etter å komme dit. Ut fra kartet regnet jeg med at hele øvre Mjølkedalen ville være samme terreng. Rein og bløtt mistenkte jeg. Og da vi sto på siste gressknaus ved begynnelsen av Mjølkedalstjørni forsto jeg at dette er bare bløtt, leirete og steinete. Ved å studere kartet videre mot Fondsbu ville vi nok ikke ha tørr og steinfri grunn før nærmere Store Mjølkedalsvatnet. I farten Della holdt i kveld ville det ta oss ihvertfall 3 timer å komme dit. Klokken begynte bli sent. Vi sto på en tørr gresskulle.

Så sånn ble det. Det var bare å sette opp teltet. Leke med ballen. Mate hunden. Og krype ned i soveposen.Jeg forsto vi ikke ville greie komme oss til Bygdin på to dager. Vi må faktisk komme oss ut av fjellet i morra.

Fantasia Painting(272)

Fantasia Painting(273)

Fantasia Painting(232)

Fantasia Painting(274)

Fantasia Painting(275)

Fantasia Painting(276)

Hvor vi er nå er i Jotunheimen nasjonalpark. Nasjonalparken ligger sentralt i Jotunheimen. Parken ble opprettet samtidig med Utladalen landskapsverneområde i 1980. Men allerede i 1973 ble Sjovassdraget og Gjende fredet etter mange forsøk og lange kamper. Nasjonalparken er opprettet for å ‘ verne eit vilt, eigenarta, vakkert og i stor grad urørt fjellandskap med dyre- og planteliv på overgangen mellom austlandsk og vestlandsk fjellnatur’ og dekker et område på 1155 kvadrat kilometer. Og man finner også mange av Nord-Europas høyeste fjelltopper i dette området.

På morgenen satt vi i teltet og så solen komme frem bak Mjølkedalstinden og varmet oss mens vi spiste frokost. Alt er helt stille. De eneste lydene her ute er lydene fra oss. Jeg var ikke sikker på hvordan vi skulle greie å komme oss ut av fjellet. Kanskje vi ville rekke en båt til Bygdin i dag? Kanskje vi må vente til i morra? Kanskje det går noen buss til Tyinkrysset? Der bør det gå buss videre. Vi vil finne ut, men vi må ihvertfall prøve komme oss til Fondsbu tidlig.

Det var en nydelig morgen. Himmelen var blå og rundt Mjølkdalstjøni er det flere mygg en det er på Finse. Jeg er glad for at vi ikke gikk lenger kvelden før. For jeg kan se landskapet strekker seg ut i steiner og bløt leire. Det var slik jeg tenkte meg. Men det var en nydelig del av Jotunheimen. Stille og rolig. Og antagelig ser det ut som Mordor en mørk og stormig dag. Dette må være en deilig plass å være da. Tomheten. Jeg elsker denne tomheten.
Å stå i sterk vind føles som å bli blåst ren fra alt som er tungt. Det er deilig å føle vinden røske i klærne og håret. Luften er så livlig og energigivende.Det er nok derfor mine tanker alltid vandrer tilbake til høstturen rundt Gjende to år siden. Natten i teltet på i stupet fra Leirvassdalen til Svartedalen.

Jeg trur Della ville likt den turen også. Bedre en denne. Dagen i dag er varm. Solen steker. Og Della koker. Men hun vil ikke drikke vann. Hun vil bare ligge i en skygge. Vi kan ikke Della Dulla Skrulla. Vi må gå!

Det er deilig å være vekk fra byen. Det er så lenge jeg ikke har kunnet gjort noe. Ryggen er ikke noe særlig bra, men det går bedrings veier. Tidligere har jeg ikke turt. Jeg har vært så redd å miste all energi på grunn av smerter. Sånn som skjedde i påsken. Men da var jeg heldigvis ikke alene. Det er mye jeg ikke vil gjøre med ryggen enda. Det er deilig å være her. Og det er deilig å være her med en turpartner som er fin å ha nær seg.
Det er så mye energier i byen som er vanskelig å ha nær seg og rundt seg. Tidligere dennne sommeren gikk jeg til en healer for å få hjelp å forstå energiene i kroppen. Kan vel si jeg ikke er overbevist. Men hun fortalte meg ting, eller rette sagt, hun bekreftet hva jeg egentlig visste. Jeg er veldig sensitiv for andres energier og må derfor være bevisst på hvem jeg har rundt meg. Her ute får jeg nok rom rundt meg til å orke puste med hele kroppen.

Della ligger i skyggen. Hun har fått en frokost nummer to. Jeg har en kaffe. En dag ønsker jeg min egen hund. Men så lenge jeg kan få ha med min venninnes rottweilere må jeg si meg heldig.

Fantasia Painting(278)

Fantasia Painting(279)

Fantasia Painting(281)

Fantasia Painting(284)

Fantasia Painting(285)

Fantasia Painting(286)

Fantasia Painting(277)

Fantasia Painting(287)

Utsikten over Store Mjølkedalsvatnet var utrolig. Jeg må tilbake hit til vinteren føler jeg, med skiene mine. En tur alene eller jeg kanskje finner noen som vil dra på en lang weekend med meg.
Veien her fra og ned til Fondsbu var slak og deilig. Vakker. Og været var utrolig. For en dag. Men lek og motivasjon fikk jeg med meg valpen også. Mye snøballkasting og tulling.

Og utsikten ble bare bedre. Snart lå Bygdin foran oss med sin turkise farge. For et deilig terreng. For et deilig sted.
Bygdin er en innsjø i Vang kommune i Oppland. Den ligger ca 1050 meter over havet. Siden 1912  har M/B Bitihorn har  seilt mellom Bygdin, Torfinnsbu og Eidsbugarden. En vakker reise hvor du ser mange av Jotunheimens topper på over 2000 m.o.h. M/B Bitihorn frakter ca. 10,000 passasjerer pr sesong. Sjøen har et areal på 40 km², og den er lang og smal – i luftlinje 25 km lang. Største dyp er 215 meter.

Fantasia Painting(283)

Fantasia Painting(288)

Fantasia Painting(289)

Fantasia Painting(291)

Fantasia Painting(292)

Fantasia Painting(290)

Vel nede ved Eidsbugard finner jeg ut at siste båten har gått for dagen. Et alternativ ville være å ta båt til Bygdin og finne en tidlig buss hjem i morra tidlig. Denne helgen har det også vært Vinje rock her på Eidsbugard. De kjører shuttlebusser til Tyinkrysset. Det er meldt åpen himmel og full dusj i morgen. Dersom jeg kunne slippe være her da vil jeg foretrukket det. Så jeg hørte med arrangørene dersom jeg og hunden kunne sitte på til Tyinkrysset. Hunden min virker ikke lenger og vi må hjem. De var kjempe snille og lot oss sitte på. Fra Tyinkrysset visste jeg det går busser. Men ikke når. Forhåpentligvis rekker vi en til Oslo.
For å gjøre en lang historie kort så kom vi oss til Tyinkrysset. Og en time etter kom en buss. En Norway-bus buss. Men bussjåføren nektet oss å bli med. Jeg spurte han hvis han virkelig hadde lov til det? Nekte folk adgang til bussen når det kun er dem som kjører og vi er ganske usentralt oppe i fjellen. Men bussen kjørte. En hyggelig mann med snurrebart jeg hadde snakket med tidligere viste se gå være bussjåfør og skulle til Fagernes. Så vi fikk sitte på i hans buss som han skulle parkere etter shuttlebuss kjøringen. Men i Fagernes var vi igjen like langt. Her kjører bare Norway-bus busser til Oslo. Og samme sure bussjåfør dukket opp med bussen sin igjen. Men det gikk også en lokalbuss til Gjøvik. Gjøvik kan vi dra til! Og det jeg trudde var en campingplass og skiltet som en campingplass ent godt stykke å gå utenfor Gjøvik, viste seg å ikke være en campingplass for telt. Det var ikke lov å telte her. Men eieren av campingplassen gav meg tillatelse å være her. Han såg vi var slitne. Det var sent. Og vi hadde ingen andre steder å gjøre oss av.

Nå sitter jeg utenfor teltet og ser solnedgangen farge himmelen rosa. Det er ganske utrolig å tenke på vi våknet midt i villeste Jotunheimen denne morgenen. Vi skulle til Bygdin, men nå er vi litt nord for Gjøvik. Det føles som vi har vært på tur en evighet. Det har vært så mange utfordringer. Og det kunne gått så feil hadde det ikke vært for alle snille mennesker som har hjulpet oss på veien.
Turen ble ikke som den var tenkt heller. Men jeg har lært utrolig mye om meg selv. Vi har gått langt lenger en en dagstur uten nattesøvn før, kommet i store problem samme kveld, hatt en følgende dag med mye motgang og en siste dag med en utslitt valp. Og så var vi nesten fast oppe i fjellheimen. alt dette på tre dager. Men jeg føler likevel vi har kommet godt gjennom det med mye kjærlighet, lek og moro.
Men se på øyene hennes da, man kan ikke være sint på henne. Og hun spurte ikke om å få være her heller. Nå ligger hun i teltet i min sovepose. Hun er så trøtt at hun ikke vil komme ut å sitte i gresset med meg. I morra tidlig tar vi toget hjem Della!

Jeg har lært mye om meg selv. Legge meg og mine forventninger til side for å gjøre hennes dag best.Jeg har trengt denne turen. Det ville vært gøy å kunne fullføre turen med å gå Jotunheimen på tvers på fire dager. Men jeg vil aldri være foruten erfaringer jeg får av en tur. For det er erfaringer vi vokser på og som gjør oss til bra mennesker.
Og det er deilig å vite at snille mennesker er over alt for å hjelpe.

Fantasia Painting(293)

Fantasia Painting(295)

 

4 tanker om “Jotunheimen: En uventet reise…

  1. For en flott historie! Du skriver så bra og utfyllende, også om hvordan du opplever det som skjer. Det henger litt i luften hva som hendte da dere hadde en ulykke og hele turen blir forandret. Man sitter igjen med litt nysgjerrighet på det, når du er så åpen på alt mulig annet.
    Men du verden for noen opplevelser, og lange dagsetapper. Gøy å lese dine beretninger. Stå på.

    • Takk Sven *^__^* Glad du liker det. Jeg var litt inne på tanken å ikke skrive om turen i det heletatt på grunn av den ulykken. Men jeg bestemte meg for å la det henge. Det var en utrolig lærerik tur hvertfall 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s