Til Sør-Amerikas tak: Aconcagua, del 3

Seven Summits er en samling fjell som utgjør det høyeste fjell på hver av syv kontinenter. Forskjellige lister inkludere små variasjoner, men generelt er den samme kjerne opprettholdes. De syv toppene avhengig av definisjonen brukes for et kontinent, særlig hvor grensen til det kontinentet er. Dette resulterer i to punkter av variasjon: den første er Mont Blanc eller Mount Elbrus for kontinentet i Europa; og den andre er avhengig av om man inkluderer alle Oseania eller fastlandet Australia som kontinentet, noe som resulterer i enten Mount Kosciuszko eller Puncak Jaya (Carstensz Pyramid). Dette skaper flere mulige versjoner av de syv toppene, men uansett liste er Aconcagua Sør-Amerikas høyeste på alle lister.

I 1956 nådde William D. Hackett (1918-1999), en amerikansk fjellklatrer, toppen av fem kontinenter. Han klatret Denali (1947), Aconcagua (1949), Kilimanjaro (1950), Kosciuszko (1956) og Mont Blanc (1956). I den tiden ble Mont Blanc ansett for å være det høyeste fjellet på det europeiske kontinentet. Hackett gjort et forsøk på å klatre Mt. Vinson og fått tillatelse til Mt. Everest i 1960, men på grunn av flere forhold (frostskader, manglende midler, osv) fikk han aldri gjort fler en de fem.
I 1970 var den japanske fjellklatreren og eventyreren Naomi Uemura (1941-1984) den første personen til å nå fem av Seven Summits, inkludert Mount Everest. Han klatret Mont Blanc (1966), Kilimanjaro (1966), Aconcagua (1968), Mount Everest (1970 solo) og Mount McKinley (1970 solo). Etter den første solo tur til Nordpolen (1978) planla han å gå på egen hånd til Antarktis for å klatre Mount Vinson. I forberedelsene til Antarktis ekspedisjonen gjorde han en solo vinterbestigning av Mount McKinley (1984). På nedstigningen forsvant han i en vinterstorm.
I 1978 var den italienske klatreren Reinhold Messner den første personen til å nå seks av Seven Summits (1971 Puncak Jaya, 1974 Aconcagua, 1976 Mt. McKinley, 1978 Kilimanjaro, 1978 Mount Everest). For Messner var Carstensz Pyramid (Puncak Jaya) den høyeste toppen i Australia (Messner-listen), men i 1983 klatret han Mt. Kosciuszko for å tilfredsstille også den andre geografisk avgrensning av Australia. I samme år klatret Messner Mt. Elbrus og erklærte at dette var den sanne høyeste toppen i Europa. Denne definisjonen ble raskt akseptert av andre i fjellklatrings samfunnet. Til slutt i 1986 klatret han Mt. Vinson, på den tiden var han den femte personen til å nå det høyeste fjell på hvert kontinent.
I 1985 var Richard Bass, en forretningsmann og amatør fjellklatrer, den første mann til å klatre alle Seven Summits. På bare ett år, 1983, klatret han seks topper: Aconcagua, Mt. McKinley, Kilimanjaro, Mt. Elbrus, Mt. Vinson og Mt. Kosciuszko. Sammen med Frank Wells og ulike fjellførere. Fra 1983 gjorde Bass og Wells ulike guidede forsøk på å klatre Mt. Everest. Bass nådde toppen av Mt. Everest sammmen med den amerikanske profesjonelle fjellklatreren David Breashears, den 30. april 1985.
I 1986 ble den kanadiske fjellklatreren Patrick Morrow det første mennesket til å klatre Seven Summits i «Carstensz-Version» (Messner-listen). Han klatret Mt. McKinley (1977), Aconcagua (1981), Mt. Everest (1982), Kilimanjaro (1983), Mt. Kosciuszko (1983), Mt. Vinson (1985), Mt. Elbrus (1985) og til slutt Puncak Jaya (Carstensz Pyramid) 7. mai 1986. Morrow var også den første til å fullføre begge listene (Bass- og Messner-listen).
I 1990, Rob Hall og Gary Ball ble den første til å fullføre Seven Summits i syv måneder. Bruke Bass liste, begynte de med Everest 10. mai 1990, og avsluttet med Vinson den 12. desember 1990, timer før syv måneders frist.
I 1992 ble Junko Tabei den første kvinnen til å fullføre Seven summit.

I dag er det et vanlig mål for mange å klatre denne liste med fjell. Og spesielt hvis det er en tittel å hente. Første kvinne. Første mann. Første fra sitt land eller yngste. Raskeste. Normalruten av Aconcagua er også et vanlig fjell å ta før Everest for å føle på høyden, fordi ruten ikke er teknisk vanskelig og heller ikke så kaldt som Denali. Men noen klatreselskap i Himalaya mener ikke dette er god nok erfaring for en Everest-ekspedisjon.

For min del har jeg valgt å klatre Aconcagua fordi jeg ønsket å se Andes-fjellene. Fordi dette er et høyt og ikke så dyrt fjell som er velorganisert og det vil være mulig å få mer erfaring. Men jeg føler også at dette er siste fjell jeg vil betale med inn i en gruppe på denne måten. Under denne turen følte jeg at  jeg har endel erfaring og snart må jeg få leke med likesinnede barn på farligere grunn.

Aconcagua_routes-e1440555297587b.jpg

Running to the Hills. 4. feb – 6. feb -16

Den natten sov jeg dårlig. Jeg våknet hele tiden. Hev etter pusten. Men uansett så fikk ikke kroppen nok oksygen. Så natten gikk til meditasjon og prøve kontrollere pusten bedre. Rick sa han hadde våknet og hørt min urolige pust. Han trudde jeg tilfredsstilte meg selv og tenkte ‘oh well’.
En dårlig nattesøvn førte til en treg og tung morgen. Vi skulle direkte til camp 2 uten hviledag eller bæredag. Det viste seg at værvinduet som før noen dag siden lå perfekt over den planlagde toppstøtdagen vår smalnet inn og white winds var på vei inn fra Stillehavet. Dersom vi skulle ha mulighet å nå toppen var det bare å flytte oppover. Men ikke bare for å nå toppen, men også for å prøve komme oss ned andre siden av fjellet. Fra camp 3 skal vi ned Normalruten og ut Horcons dalen. Ideelt sett for å akklimatisere så bør man ha en hviledag og en bære dag i hver camp. Bæredagen blir brukt som en akklimatiseringtur. Og ideelt sett bør man ikke ha mer en 600 høydemeter i forskjell for hver natt. Men i fjellet er ikke ting ideelt. Da er det naturens spilleregler som gjelder.
Jeg regnet ut at dersom jeg bæret alt selv ville sekken veie 34 kg. Vi skulle gå fra 4900 høydemeter til 5400 høydemeter. Ca en 5 timers hike. Så jeg valgte å sende min del av felles utstyr, ca 8 kg, med bærer. 26 kg er jeg vant å bære. Det vil gå fint. Føle på formen. Føle hvor jeg er.

I høge høyder kan lite oksygen lett påvirke hvordan hjernen fungerer. Negative tanker og depresjon kan lett smyge innpå. Derfor er det viktig å være bevist på hvordan hodet har det. Det første som knekker er det mentale. Er det mentale med så er kroppen mye sterke enn vi trur. Men i dagens samfunn er vi ikke så vant å utfordre oss mentalt og fysisk. Det er presis som kroppen må trenes fysisk for i å bli sterkere, så må hodet også trenes mentalt for å bli sterkere. Like viktig er attityde. Begynner noen i en gruppe være negativ vil dette spre seg videre til andre i gruppen. Det var en av tingene som knekte gruppen jeg var med på Denali. Det var mye sutring som i slutten av turen spredde seg videre til flere i gruppen. Og jeg bestemte etter Denali at jeg vil ikke tillate slikt igjen, for det gjør ikke godt for noen.
Denne morgenen var  det to i gruppen som hadde sine tunge dager. En kommentar var: «Hvorfor skal jeg betale for å få bært tingene opp i fjellet når jeg ikke vil komme på toppen uansett». Mange trur at fordi man har betalt for en tur vil man komme på toppen. De har ikke skjønt at det man betaler for er en ‘lottokupong’ med en hvis prosent sjangse for å vinne. Vinner sjangsen er avhengig av vær, egen form og gruppens form. Dersom man har denne attityden vil man nesten alltid være ulykkelig på en tur som dette. Man må lære seg nyte hver enkelt dag for det man får og det man opplever. Det er først da man blir en vinner uansett.
En annen kommentar var: «Guidene fortjener ikke de penger de får. Dem gjør ikke god nok jobb». Men jeg visste han som sa dette ikke kunne sette på seg stegjern engang. Fordi jeg var nødt å hjelpe han å sette de på hver gang. Å rakke ned på en guide som gjør så formidabelt jobb med godt humør gjør meg irritert. Og som jeg sa: han ville ikke vært her han står i dag uten guide. Han ville ikke vært istand å ta vare på seg selv. Og han ville vært istand til å få nødvendig informasjon for å vite om forhold. Hvis man synes man er for god for guiden kan man gå selv.
Det ble tyst på begge to og jeg trur dem fikk noe å tenke på. Forandre sin holdning. Det er nok mennesker på høye fjell som er farlig høye på seg selv eller trur det kun er toppen som betyr noe.

Turen startet med en lang oppoverbakke. Vi kom raskt ut i solen. Utsikten var nydelig. Dagen var herlig. Kroppen våknet raskt til liv. Og jeg følte jeg kunne danse opp fjellsiden. Men både min energi og min sekk så liten ut da bærerne kom. To sterke menn fra Mendoza med en sekk hver på 50 kg. Nå må det sies at bærerne her, sammenlignet med både Kilimanjaro og diverse fjell i Himalaya får godt betalt. De er ikke billige å benytte seg av. Denne dagen tjente dem like mye de ville tjent på en vanlig jobb på to uker. Og det er vel fortjent. Noe annet en riktig betaling ville vært uetisk. Pablo, the jackrabbit, gikk også i forveien for å forberede campen.
Vel oppe på bakken startet en lenger travers. Jeg ville nok kalt det ‘en sti på skrå av fjellsiden’. Men greit, travers høres flott ut. La oss kalle det travers. Da vi var oppe ved camp 2 følte jeg det ikke ville vært problem å bære alt utstyr selv. Kroppen var sterk. Beina føltes bra. Jeg vil prøve bedre neste bæredag.

Camp 2. også kjent som Chopper-camp eller Guanaco 3, er nydelig. Mer værutsatt. Og det merkes. Og utsikten over Andesfjellen er uslåelig. Noen av fjelltoppene er helt hvite. Og de lavere er brune. Langt der borte ser man Stillehavet. Og landet foran meg er Chile. Tidligere hår har det ikke vært snø her, sa Pablo. Men været i år har vært mye hardere. Forrige år var det så lite nedbør at det ikke var snø å smelte i camp 3. Navnet Chopper-camp kommer av at tilbake noen år siden lå det vrakrester fra et helikopter som styrtet her oppe. Det var ikke lenge siden dette ble fjernet.
Været hardnet for til da vi kom opp. Så vi forble i hver vårt telt for å holde varmen. Det blir mye tid i telt. Ligge på ryggen å småprate. Sånn sett er jeg heldig som har Rick. Han  er en festlig type, lett å snakke med, gjort mye og kan mye. Samtalene blir ikke kjedelige med han.
Natten blåste langsomt gjennom. Det føltes som lydene av blafrende teltduk aldri skulle ta slutt. Det føltes som jeg var våken for en evighet. Tilslutt lyste solen på teltduken. Det ble varmere og blæren var sprengklar. Jeg måtte ut. Man ligger mye på slike turer. Ligger så mye at det er ubehagelig for hoftene. Det er en noe av det jeg sliter mest med. Smertene av å ligge mye. Det gjør at jeg våkner mye. Og disse Trango 2 teltene fra Mountain hardwear er ikke høye nok å sitte oppreist i dersom man er høy. Og enda vanskeligere dersom man trykker to staselig lange personer inn i et telt. Da er det fullt. Rick og jeg fyller fort opp teltet.
Vi hadde en hviledag i camp 2. Det var deilig. Og været på formiddagen var godt. Så vi tok en liten tur høyere opp. Mili bærte en oppakning til camp 3, high camp. Opp og ned brukte han kun 2,5 timer. Den amnnen er insane. Men sammenlignet med oss andre er både Pablo og Mili allerede akklimatisert fra tidligere turer dette året. Det er en stor fordel og gjør det mulig å presse på hardere.
Vindene og skyggene er bitende kalde og solen steker og brenner. Det er en vanlig følelse i høyden. Det er ingen luftpartikler som holder varmen fast. Og ingen luftpartikler som bryter opp fotonene fra solen. Så sollyset blir mer intensivt. På grunn av lavere tetthet mellom luftpartikler er det endel ting som er tyngre. Spesielt dersom man prøver gjøre det raskt. Som å gå på do eller sette på sko. Eller bare glemme å puste litt. Kroppen pleier svekkes i høyder. Og har man forkjølelse eller andre småsykdommer kan disse bryte ut og bli mange ganger verre. Men min forkjølelse har blitt bedre. Jeg føler meg bedre. Det er mindre neseblod og nesen er ikke så tettpakket.

Fantasia Painting(95)

Fantasia Painting(96)

Fantasia Painting(97)

Fantasia Painting(101)

Fantasia Painting(102)

Fantasia Painting(103)

Fantasia Painting(105)

Fantasia Painting(106)

Fantasia Painting(115)

Fantasia Painting(116)

Fantasia Painting(108)

Fantasia Painting(114)

Fantasia Painting(109)

Mot high-camp. 5.feb -16

Jeg bestemte meg for å bære alt selv. Omtrent 32 kg. Fra rett over 5400 til 6050 høydemeter. Det startet rett på en bratt bakke. Jeg hadde tenkt på dagen før hvordan jeg i det hele tatt ville klare å holde balansen opp der med tung sekk, men det gikk veldig bra. Jeg følte meg sterk og smidig. Egentlig er det ikke anbefalt å pushe kroppen hardt dersom man skal gjøre et toppstøt. Over en hvis høyde vil ikke kroppen være istand å restituere seg i høg høyde. Grensen for hvor høyt mennesker bosetter seg, av dem som er genetisk anlagt for det er ca 4500 til rett under 5000 høydemeter. Over denne høyden vil ikke kroppen klare benytte seg av protein. Kun raske karbohydrater. Kroppen vil brytes langsomt ned etterhvert som man ødelegger muskelfibrer. Men det er ikke samme effekt som over dødssonen på rett under 8000 høydemeter. Over dødssonen begynner kroppen å dø, bokstavelig talt å dø. Så jeg visste jeg ville minke min sjanse for å klare toppstøtet ved å bære sekken. Men det følte jeg også det var verdt.

Jeg gikk så rolig jeg kunne i starten, for å varme opp kroppen. Ikke miste pusten for tidlig. Vel oppe bakken gikk vi over en lang slette. Vinden sto sterk fra samme hold. Jeg beveget fingrene hele tiden for å  ikke stivne. Ved første pause hadde Rob allerede blitt godt nedkjølt. Han hadde ikke store varme votter i sekken. Og ingen buff. Alt lå i oppakningen til bærerne. Det er lett å gjøre sånne tabber som ny. Når man ikke har lært å organisere seg. Og det kan være en vond måte å lære seg å organisere seg på. Heldigvis hadde jeg lært meg å organisere sekken. Jeg gav han mine dunvotter og en kuldemaske for ekstreme forhold jeg hadde med meg for sikkerhet. Å forfryse ansiktet er unødvendig. Ettersom Rob hadde mine dunvotter fikk jeg bruke ski hanskene. De var også for kalde. Men jeg lot vær å gjøre noe med det. Vi må dele på det vi har. Og litt kalde fingre får gå så lenge det ikke gjør vondt.

Det var mange plan med denne gruppa som fikk meg å føle jeg har lært å organisere meg bra. Denne morgenen var Rick og mitt telt nede en time før noen av de andre hadde begynt å ta ned teltene sine. Tilslutt tok jeg ned teltet for Derrick og Matti. De kom aldri igang med det. Ikke engang da de var ferdigpakket. Derrick stod bare ved siden av å så på. Forkjølelsen ble verre i stormen. Og snørret var mørkrødt. _Men jeg tenkte for meg selv at så lenge det bare er i snørret det er blod vil det gå bra. Så lenge lungene har det fint skal det gå bra.
Rob og Steff er de med minst erfaring. Ihvertfall om man hører på gruppen snakke. Men de er veldig imponerende. De lærer raskt og blir bare mer og mer organiserte. De har masse godt humør å by på. Og det er viktig i en gruppe. Det er hva som gjør oss sterke.

Jeg gikk så hardt at oksygenet tok slutt i beina. Ikke melkesyre. Ikke samme følelse som å trene hard. Oksygenet var bare borte. Som beina ble kvalt. Jeg skrudde av følelsene. OG gikk som en maskin.
Vel oppe i high camp lukter fjellet av svovel. Steine er spise hvite formasjoner. Leiren på bakken har en gulfarge. Den som mener Aconcagua ikke kan ha vært en vulkan har ikke vært her. Det går ikke å fornekte det.

Fantasia Painting(111)

Fantasia Painting(118)

Fantasia Painting(119)

Fantasia Painting(120)

6962 moh. 6. feb. -16

Jeg slutter ikke å forundres hvor lett det virker som mange tar på det å gå et toppstøt og hvor lite forberedt endel er på den fysiske og mentale smerten. Det er vondt å stå opp midt på natten. Spesielt på 6050 høydemeter. Det er kaldt. Man har ingen appetitt men må spise. Jeg så på Rick at han ikke var god. Jeg spurte han og han sa det var godt. Men jeg så på han at det var noe. Spurte flere ganger. Men fortsatt var det ingen problem. Vel. Vi gjorde oss klare i teltet. Ute var det så svart at den svarte luften omtrent absoberte lyset fra hodelyktene. Det var sånn det føltes. Mentalt sett var jeg igjen i soveposen, men jeg har fra tidligere lært at jeg kan la hodet få være der. I soveposen. Der har tankene det fint. Så får kroppen gjøre jobben.
Jeg hørte Pablo snakke med en dame i sitt telt. En dame? Vi var i øverste camp. Det var ingen damer her, unntatt meg. Jeg hørte han si til damen at hun måtte bli i teltet uansett hva som skjedde, drikke vann og holde seg varm. Merklig. Men jeg skal ikke bry meg om hva Pablo gjør.
Så tenkte jeg ikke mer på det. For vi begynte å gå. Og jeg konsentrerte meg om å finne en behagelig måte å gå på samtidig som jeg klarte holde farten til Mili. I en svart grøt av monoton følelse gikk vi sikksakk og langsomt oppover. Det var bitende kaldt. Kaldt som frossen metall. Og monotont.
Mitt inntrykk er at mange som ikke har vært på et høyt nok fjell trur at mountaineering er fart og spenning, sprudlende glede og heltedåd. Men det er ikke det. Det er monotont og tungt. Og hvor høyere man kommer dess mer stille. Fordøyelse, spise, puste, tenke, bevege seg. Alt det er slitsomt. Og derfor må man være bevisst på tankene, holde de positive eller nøytrale. For det første som knekker oss er gjerne det mentale. Og klarer man styre det mentale er kroppen mye sterke. Det blir som å ta push-up eller annen fysisk aktivitet. Det har i det siste blitt veldig populært med PT eller treningspartner. Og det er for å gi et boost for å kunne presse seg lenger. Her på  høyfjellet må man være sin egen PT og cheerleadergjeng. Det er også viktig å tenke på dette utad i gruppen. Hvordan man er hvordan man snakker. Snakke hverandre opp og løfte stemningen. Ikke snakke om hvor liten sjanse det er å komme til toppen, men hvor store muligheter gruppen har.
Det var dette som var mest slitsomt med Denali turen. Siste dagene før vi gikk ned var det en negativ surmuling i gruppen. Jeg var nødt å jobbe mye i hode mitt for å se forbi dette og føle på hvor flott turen faktisk var.

Jeg så bak meg. Steff og Derrick var lenger bak. De så ut å ha det tungt. Pablo gikk sist for å sjekke gruppen. Tilslutt stoppet vi. Pablo bestemte at de gikk for langsomt. De ville aldri ha klart komme til toppen innen tidsfristen. Og sånn er det. Man må ha et visst tempo på fjellet. Man vil ikke være nødt å gå ned i mørke. Rick falt av allerede ved campen. Han hadde ikke følt seg bra. I flere dager hadde han slitt med dårlig mage. Noe som er vanlig i høyden. Og kan være ganske farlig dersom man tamper for mye veske. Med en god fysikk her oppe kan man miste opp til et halvt kilo i kroppsvekt hver dag.

Langt der borte begynte det å lysne. en skarp rød farge viste silhuetter av fjell. Mili, Matti, Rob og jeg fortsatte oppover. Etter en lang stund kom vi til en travers. Her var vinden så sterk fra en side at det føltes som lårene mine ville få en forfrysning. Det tok lang tid før vi klarte komme oss inn i solen.
Solen varmet ikke mye, men det var vindstille. Og jeg skrubbet mine bein varme igjen. Vi kunne se toppen der oppe. Og etter litt å spise og drikke fortsatte vi oppover.
Terrenger ble brattere, større steiner og mer is og snø. Stegjernene føltes klønete på steinen og som en livredder på isen. Mili spurte flere ganger hvis alle var bra. Husk vi skal ha energi også til å komme oss ned. Og da jeg så på Matti og Rob så jeg at de ikke var i form. Dette ville bli en drøy nedfart. Men vi fortsatte oppover.

Og tilslutt var vi på toppen!
Jeg satt der ved siden av Rob. Matti filmet og snakket. Jeg trur ikke han var klar over da at han hadde frossen oppkast i skjegget. Det ville gjøre seg fint på film. Da jeg satt der og så utover landskapet tenkte jeg: Det er ikke for dette jeg klatrer høye fjell. Jeg følte hvor lite jeg egentlig brydde meg om toppen. Det er den fysiske utfordringen for å komme seg hit og tilbake jeg liker. Jeg skjønner ikke viktigheten med å være på toppen. Men det er et punkt man må til tydeligvis. Det gir tydeligvis status. Det skjønner jeg ikke. Status burde være hvordan man gjennomfører det.

På vår vei ned traversen hørte jeg noe falt bak meg. Jeg snudde meg og før jeg skjønte hva som egentlig skjedde holdt jeg Mattis hånd i min. Han lå med hodet på vei ned skråningen. Temmelig sliten. Mili bandt han inn i et tau til seg. Rob så også medtatt ut. Så vi fikk gå langsomt nedover. Ved første pause tok jeg frem noen energigeleer jeg hadde lengst inn på kroppen. I denne høyder fryser alt for ingen ting. Energibarer og sjokolade blir hardt som stein. Så fra tidligere toppstøt har jeg lært at noen energigeleer er greit å ha lengst inn på kroppen. De gir rask energi hvis man trenger og mot kroppen holder de seg flytende. Dem gav til Rob og Matti. De trengt dem mest. Jeg hadde de egentlig for min egen del. Men de to var i så dårlig forfatning at hvis vi skulle komme oss ned ville de trenge dem mest.
Nedstigningen ble tøff da jeg følte energi begynte dabbe av.jeg hadde litt nøtter i sekken ihvertfall som ikke var frossent. Men det gir ikke rask energi. Og vannet tok etterhvert slutt. Hodepinen var utrolig. Som en basstromme i fremdelen av hodet. Og vi gikk så vanvittig langsomt.
Nesten ved campen, kanskje en times gåing, gikk jeg i front. Terrenget var slake grusveier nedover og nedover. Pablo møtte meg med varme nudler. Og det var de beste nudlene noensinne. Så sovnet jeg med klærne på i soveposen og våknet ikke før neste morgen.

Fantasia Painting(121)

Fantasia Painting(122)

Fantasia Painting(124)

Fantasia Painting(126)

Fantasia Painting(127)

Fantasia Painting(128)

Rick fortalte meg at morgenen før hadde en rumensk gruppe kommet innom campen vår og dumpet et team-medlem. En dame så sliten, nedkjølt og dehydrert at hun ikke kunne stå oppreist. Så hadde de stukket av. Det var hun damen jeg hadde hørt Pablo snakke med på morgenen før vi gikk til toppen. De bodde i en camp lenger ned. Og hun hadde ikke vært kledd for kulden og blitt nedkjølt. Teamet hennes ville ikke snu for at hun skulle komme seg trygt til camp og teamlederen bestemte seg for å dumpe henne til noen andre. Pablo og Mili hadde ringt rangene og fortalt om situasjonen. Senere på dagen hadde hun blitt hentet av rangene. I den høyden nedkjølt og dehydrert vil man ikke klare seg lenge alene. Hun var heldig som ble dumpet til vår camp og ble tatt vare på.

Ned den andre siden. 7. feb – 8. feb -16

Jeg trudde denne Aconcagua turen ville gi meg mer inspirasjon til høyere fjell og nye turer. Men jeg føler isteden turen ga meg flere ting å tenkte på. Hvordan jeg ikke vil klatre høye fjell. Rett før denne turen leste jeg boken Gøran Kropp – 8000+ av David Lagerchranz. En rå og ærlig bok som ikke pakket inn høyfjells klatrere som noen helter. Både boken, turen og folk jeg har møtt i det siste har fått meg å se at jeg ikke kan være en del av dette slik det blir gjort. Det strider mot mine etiske holdninger. Og dette er også grunnen til at siste innlegg om Aconcagua kom ut så sent etter turen. Jeg har fundert og tenkt mye. Følt det er vanskelig å sette ord på hva jeg føler. Og tenke ut hvordan jeg kan gjøre det bedre.
På sin tur til Everest som Gøran kropp er mest kjent for etter som han syklet fra Sverige til Everest, soloklatret fjellet og så syklet hjem igjen, forteller han om kjente klatrere som blir dratt opp av en sherpa fordi dem ikke klatrer gå selv. Han forteller om grupper som inneholder så inkompetente personer at de ikke vet å bruke stegjern eller isøks. Og at disse klatrerne går over lik for å komme seg til toppen selv. Kommer man til toppen som den første av noe slag. Første mann, første dame, yngste eller eldste. Første naken eller første på ski. Da blir man rik og anerkjent. Men disse folkene forteller bare om sin bragd og ikke om egen innsats eller kompetanse. Hvor mye de bidro for temaet. Bygge camp, bære utstyr. Jeg er ikke imponert. Hvorfor kan vi ikke bare klatre fjell, nyte eventyret og ha det gøy med det?
Det året Gøran Kropp klatret Everest var også det året hvor 12 klatrer døde . Dette var i 1996 og det var mye kritikk etter ulykken for at ekspedisjoner som er så harde som Everest ikke burde bli gjort kommersielt. Selv trur jeg at ulykker blir så omfattende fordi dem som deltar i slike turer ikke har nok erfaring til å ta vare på seg selv. De trur det bare er å kjøpe en billett til toppen. Men i virkeligheten har man bare kjøpt en lottokupong. Kanskje du vinner, kanskje ikke. Det har også blitt en stor pengefabrikk av høyfjells klatring at griskhet og kapitalisme har tatt over for sunn fornuft. I gruppen vår på Aconcagua kunne størsteparten ikke sette på stegjern eller visste hvordan man bruker en isøks. På Denali hvor vi gikk over bre store deler av turen kunne de fleste ikke redde opp av bresprekk. På høye fjell som Everest trenger du ikke ha noen klatre erfaring for du blir satt i jumar i faste tau som er satt opp av sherpaer. Det kreves så liten forkunnskap at hver enkel klient ikke er kompatibel til å ta vare på seg selv dersom noe går galt.
Jeg vil ikke klatre fjell på denne måten mer. Ingen kritikk til noen guider jeg har vært med. Fra meg er det mer kreditt og applaus at de guider som jobber på slike fjell har så god personlighet, høyt energi nivå, lang tålmodighet, god fysikk og mye kunnskap at de klarer har med slik idioti som slike grupper opp på høyfjell.
Jeg er sikker på mange er uenig med meg og synes det er flott høyfjells turer har blitt åpent for flere og bedre organisert. Slik at dem med mindre kunnskap også kan klatre høye fjell. Men hvis man er interessert å klatre høye fjell burde man ikke da også være interessert å bli god på det? Lære om utstyr, trene fysisk og mentalt til turen, håndtere klima, gå teknikker, pusteteknikker osv osv. Det er faktisk en del av å klatre høye fjell. Jeg trur jeg er litt redd for å si dette, men jeg hadde håpet på å møte noen likesinnede på Aconcagua turen. Isteden fikk jeg bare oppleve at det er den samme type folk på alle disse fjellene. Toppjegere som ikke bryr seg om hvordan de kommer på toppen, bare de kommer dit. Fordi dem har betalt for det.
Jeg føler å være en del av alt dette ikke passer meg. Det imponerer meg ikke. Men jeg planlegger en tur sammen med venner. En uguided tur. Jeg gleder meg til å få den erfaringen.

Normal_route_climbing_aconcagua

Fantasia Painting(129)

Fantasia Painting(130)

Fantasia Painting(131)

Nedstigningen av fjellet ville bli en lang dag. Vi skule helt ned til Plaza del Mulas. Dette er en base camp tilknyttet Normalruten. Den ligger på 4370 høydemeter lengst inn i Horcones dalen. Med ca 30 kg på ryggen var jeg klar over at dette ville bli en lang dag. Nedstigning kan ta hardt på kroppen. spesielt på knærne. Jeg har dårlige slarkete knær, men har brukt mye tid på å trene dem.
Nedstigningen er ikke så mye mer en en lang grusveien som går på kryss og tvers på grunn av det bratte landskapet. Det er alt det var. Jeg har vanskelig å tru dette vil være noen fin rute å gå opp fjellet. Helt greit å gå ned. Da skal man bare ned. Men å stange og trampe opp her. Det ville vært en mental utfordring å finne motivasjon for. Normalruten er den mest populære ruten opp til. Da vi gikk opp fjellet fra Plaza de Argentina fra Vacasdalen gikk vi i større grad alene. Her var det folk over alt. Været var nydelig og det var vindstille. I høyden var det varmt. Men etter camp Alaska på 5200 høydemeter ble det betydelig varmere. Så varmt at jeg kun gikk i den lette brynjegenseren tilslutt.

Vi hadde en liten pustepause. På stien bak oss var en spinkel liten jente med en større sekk. Hun var så sliten at hun ikke orket gå på beina. Hun klamret seg til hikingstavene. Jeg nevnte det for guidene. Det så ikke bra ut, men været var godt og det var vindstille. De sa det var datteren til den polske guiden som dumpet et team medlem i campen vår. Hun er bare tolv. Tolv? hva gjør en tolvåring på et fjell som dette? Hvorfor er det ingen i teamet hennes som er her? Hvorfor er ikke faren her? I Norge er vi vant med å hjelpe hverandre i fjellheimen. Jeg liker holdningen vi har i Norge. Men nå hadde jeg for mye på ryggen og var nødt å passe på meg selv først.
Vi fortsatte ned. Lenge kunne vi se base campen, men det var flere timer for å gå dit. Da vi endelig kom frem fikk vi høre nyheten: Den rumensk klatreren Dor Geta Popescu har blitt verdens yngste jente å nå toppmøtet i Aconcagua i Argentina, i en alder av 12. Fra tidligere har hun vært den yngste til å klatre  Ojos del Salado (6,892 meter), verdens høyeste vulkan. Farens mål er at hun skal fullføre Volcanoes Circuit (høyeste vulkan på hvert kontinent) og Summits Circuit (høyeste toppen på alle kontinenter) før hun er 14. Neste år skal de gå for Everest forteller faren til media.

Og denne faren er ikke alene om å være en titteljeger. Jeg blir forundret hvor uetisk og uærlig fjellklatring kan gjøres. Enda mer når man leser om ulike klatreekspedisjoner, hvor vanlig det er. Klatrere som forlater skadde personer uten å sjekke opp situasjonen, forlater team medlemmer og dem som ikke bryr seg om at det å nå toppen skal være en egen prestisje. Høyfjells klatring er en turistmaskin for dem med mye penger (eller dem som gneller seg til sponsorer) og et stort behov for noe å skryte av. Jeg har fundert mye hvordan man kan klatre fjell og la vær å være en del av alt dette uetiske. Jeg ønsker å bli god nok for å så klatre de fjell jeg ønsker fordi jeg synes det er en vakker indre og ytre reise i livet. Men jeg skjønner også titteljegere, mennesket er et griskt vesen. Kapitalismen er en drog for oss. Og tar man store titler blir man sett på som en helt og vil tjene mye penger på det. Sånn er det. Mennesket er et lett vesen å forstå. Hvorfor kan vi ikke bare klatre fjell fordi det er gøy å ufordre seg selv? Hvorfor må vi klatre en liste av fjell når verden har så mange fine fjell som det ikke er så mange som klatrer? Hvorfor må man være et så stort ego og stille seg selv i sentrum?

Vel nede i Plaza del Mulaz, base campen på den andre siden av fjellet. Den ligger på 4260 høydemeter. Med en nydelig utsikt over et vanvittig brefall og vestsiden av Aconcagua. Her er også verdens høyst liggende galleri. Vi feiret fremkomsten med øl, vin og pizza. Og alle sovnet raskt.

Siste dagen var en lang dag. Sekkene våres ble ‘kjørt ut’ med muldyr og vi gikk til fots. 41 km. Føttene mine hadde blodblemmer fra dagen før. Horcos valley var kald til å starte med, men ble varm, vanvittig varm utover dagen. Sterke vinder slet gjennom dalen. White winds fra Stillehavet. Alt luktet av støv. Jeg ville bare ut. Så jeg stengte av hodet. Bare gikk for meg selv. Så på dalen, fargene, fjellen og hørte på vinden. Dette området er likt Tibet. Støvet fikk meg nok å se brunere ut en jeg var. Av de som har gått inn fra Vacas dalen synes jeg gir et ufortjent rykte til Horcos dalen. Den er vakker. Jeg vil si vakrere. Men fra base camp og videre opp fjellet er det finere å gå fra Plaza de Argentina. Så det ideelle må være å gå over hele fjellet som vi har gjort. Men i år, på grunn av white winds har de fleste ikke kommet over fjellet og fått sett alt. Vi er utrolig heldige. Fjellklatring handler om flaks for å nå toppen. Flaks med været og heldig med akklimatisering. For kroppen kan reagere ulikt hver gang man kommer over 4500 høydemeter. Man må ta det for hva det er. Og dette er mitt siste fjell i det første kapitlet. Fra nå av føler jeg at grunnen av kunnskap er på plass og jeg vil klatre fjell mer selvstendig.

Fantasia Painting(132)

Fantasia Painting(133)

Fantasia Painting(134)

Fantasia Painting(136)

Fantasia Painting(138)

Fantasia Painting(140)

Fantasia Painting(141)

Fantasia Painting(142)

Fantasia Painting(143)

Fantasia Painting(144)

Fantasia Painting(145)

Fantasia Painting(146)

Fantasia Painting(147)

5 tanker om “Til Sør-Amerikas tak: Aconcagua, del 3

  1. Du skriver veldig godt med formidling av dine følelser i alle situasjoner. Tror det er en styrke å være kvinne i beretningen av en slik opplevelse. For et spekter av opplevelser og ulike utfordringer. Så mange små men vesentlige ting som må overkommes for å komme videre (oppover).

    Tror jeg hadde vært veldig fiksert på målet om å komme til toppen selv. Men enig i at det ikke må skje på andres bekostning.

    Kan være spennende om du senere kan berette med like stor innlevelse om «små» turer i f eks Norge også. Hvor man kjenner på seg selv og sine begrensninger i møtet med virkeligheten. Keep up the good work!

  2. Bra skrevet og bra jobba. Deler ditt synspunkt angående uguidet. Jeg synes man skal klare seg opp fjellet selv, bære, koke mat og alt det som følger med. Det er iallefall slikt mitt team gjør det 🙂

    • Takk så mye 🙂
      Ser selv frem til å finne en gruppe å klatre fjell med, men fra nå og frem til da vil det bli å prøve soloklatring. Det må være en spennende opplevelse ^____^

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s