Til Sør-Amerikas tak: Aconcagua, del 2

Ayamara-indianere, som bor i provinsen Mendoza, døpte fjellet Kon-Kawa, eller ‘Snødekket fjell’, mens de chilenske indianerne, Araucanos, døpte elva på vestsiden av Andes forkastningen til Aconca-Hue, eller «Den kommer fra den andre siden’. Inca imperiet kom til slutt til de sentrale Andesfjellene, hvor de kalte fjellet Ancocahuac, består av Quechua ord Anco (hvit) og cahuac (sentinel). Jeg skjønner det slik at med hvit sentinel menes hvit fjelltopp av den type topp som ruver over alle andre topper i området. Det er ingen defitive bevis på at inkaene faktisk klatret til toppen av ‘den Hvite Sentinel’, men det er mye som tyder på at de gamle inkaene klatret veldig høyt på fjellet. Tegn på Inca bestigninger har blitt funnet på toppene gjennom Andesfjellene, så langt den høyeste toppen Llullaillaco, en 6721 meters fjell ved den chilenske-argentinske grensen i Puna de Atacama-regionen. På Aconcagua, ble skjelettet av en guanaco (et kameldyr, en vill slektning av lamaer) funnet i 1947 langs ryggen som forbinder nord og sør toppene. Det virker tvilsomt at en guanaco ville klatre så høyt på fjellet på egen hånd, og flere arkeologer har besøkt Cresta del Guanaco (Guanaco ryggen) på jakt etter forhistoriske etterlatelser fra Inkaene, med ingen definitive funn langs denne ryggen. Men den mest betydningsfulle funn som skjedde i 1985 av  en ekspedisjon fra Mendoza Fjellklatring klubb, regissert av Gabriel Cabrera sammen med Fernando og Juan Carlos Pierobon og Franco og Alberto Pizzolon, som prøvde å fullføre oppstigningen opp sør siden, og oppdagelsen var  en mumie (bevart av kald og tørr luft, ikke ved balsamering) på 5200 høydemeter langs sørvest ryggen av Cerro Piramidal. En 6009 meters topp ved Aconcaguas sørvest rygg. Dette funnet inneholdt flere elementer og mumien var en 7 år gammel jente. Mest sannsynlig ofret til Gude for å bringe gode år. Det er antatt at det finnes andre uoppdagede arkeologiske steder på Aconcagua. Inkaene er altså det første folkeslag som besteg fjell over 6000 høydemeter.

Det første forsøket på å nå toppen av Aconcagua var av en europeisk ekspedisjon i 1883. Gruppe var ledet av den tyske geologen og oppdagelsesreisende Paul Güssfeldt. Han og gruppen hans gjorde to forsøk på det som idag kalles Normal-ruten. De kom til 6500 høydemeter.
Den første registrerte oppstigningen var i 1897 av en europeisk ekspedisjon ledet av den britiske fjellklatreren Edward FitzGerald. FitzGerald klarte ikke å nå toppen selv over åtte forsøk mellom desember 1896 og februar 1897, men den sveitsiske guiden for ekspedisjonen, Matthias Zurbriggen nådde toppen i januar 1897.
Østsiden av Aconcagua ble først klatret av en polsk ekspedisjon med Konstanty Narkiewicz-Jodko, Stefan Daszynski, Wiktor Ostrowski og Stefan Osiecki. De nådde toppen i mars 1934 via den ruten som nå er kjent som Den Polske breen.
I 2002 ble Tormod Granheim og Tomas Olsson de første skandinaver som kjørte ski fra toppen av fjellet, via den 55° bratte Polskebre.

Mot fjellet. 29 jan – 2 feb 2016

Vi forlot lavlandet. For å komme over elven til den v-dalen som ville lede oss opp til basecamp red vi på muldyr. En man, pen mann med gyllen hud og mørkt hår, kom med tre muldyr. Han red på den fremste først. Og ledet de to andre etter seg, med oss på ryggen. To og to kom vi over elvebredden. Den var bred og stedvis dyp og stri. Jeg kunne føle kulden fra vannet da vi red over. Smeltevann fra snø og is. Det er godt vi slapp å gå over selv.
I dag skulle vi forflytte oss fra 3200 moh til 4200. Jeg vet dette er mine harde metere. Så i dag er det bare å ta det med ro, puste og gi seg tid. Det er min erfaring fra alle fjell jeg har vært på tidligere. Og slik føles det i dag også. Kroppen var tung, det rev i brystet og nesen var tett. Og snørret var mørkrødt av blod.
Før jeg dro fikk jeg Ingvills, en venninne, rest av medisinskapet. Endel antibiotika blant annet. Og en av dem var for øvre luftveier. Jeg har brukt dette noen dager. Og håpet problemet var bakterierelatert. Det hjalp noe. Den rivende følelsen i øvre luftveier forsvant. Men snørr med blod og trykk i bihulene ble ikke borte under hele turen.

Fantasia Painting(45).jpg

Fantasia Painting(48).jpg

Fantasia Painting(49).jpg

Fantasia Painting(50).jpg

Fantasia Painting(51).jpg

Fantasia Painting(52).jpg

Fantasia Painting(53).jpg

Fantasia Painting(54).jpg

Fantasia Painting(55).jpg

Fantasia Painting(56).jpg

Fantasia Painting(58).jpg

Dalen var en trang bratt v-dal. Og stien, som klamret seg til dalsiden steg raskt oppover. Så litt ned. For å så gå enda brattere oppover. Over elven langt der nede kunne vi se muldyrene med oppakningen på ryggen trave lett forbi. Også de bratte bakkene tok dem lett og elegant. Etterhvert åpne langskapet seg og foran oss tronet selveste Aconcagua. Hvitkledd med tynne skyer som lekte lett rundt fjellet. Den polske bre var markant og gikk fra toppen og nesten hele veien ned.
Landskapet er preget av erosjon fra en større bre. Og v-dalen vi gikk opp har med tiden blitt gravd ut av smeltevann.
Før vi kom til basecamp følte jeg kroppen ble lettere. Og i basecamp føltes alt lett og fint. Her vil vi være i 4 dager. Hvile dager og bæredager. Klimaet er betydelig kaldere i denne campen sammenlignet med forrige. Det er deilig. Og jeg var nødt å finne frem flere lag med klær.
De to siste i gruppen er Matti fra Finnland og Derrick fra Kanada. Derrick var nok han jeg ble minst kjent med. På tross over hvor mye han snakket var det likevel vanskelig å se hvem han var som person ettersom han snakket så mye. Small guy syndrome. Og alt startet så galt at jeg følte det var lettere holde han litt vekk. Jeg har litt vanskelig for menn som har behov for å skryte av seg selv i senga. Spesielt når det ikke gir seg med en gang.
Matti er en morsom fyr. Det tok litt tid til vi begynte å kjenne eller skjønne hverandre. Det måtte et toppstøt til og noe alkohol både under turen og etter. Han jobber som journalist i en kulturspalte i en avis. Og man merker han _er_ jobben sin. Matte har et litet rødt kamera rundt hodet sitt hele turen. Enten filmer han eller tar bilder. En underholdende karakter, som jeg trur han vil like jeg kaller han, som gjorde mange momenter av turen minneverdig.  Han minner mye om morfar Andres. Ikke som person, men i humor. En kjølig humor. Ganske skandinavisk.
Det er den første gruppen jeg har reist med hvor ingen kjenner hverandre fra før av. Og ingen er lik den andre. Det førte til at det ikke ble noen klikker i gruppen. Vi gjorde alt sammen. Det førte til at stemningen var så god i sin helhet.

I basecamp brukte vi tiden på å organisere hva som skulle ta med videre opp av utstyr og hva vi ønsket sende ned med muldyr. Lunchpakket for høyfjell ble også pakket. Det var svært underholdene å se de andre planlegge pakkingen. Javel, jeg har mer erfaring og vet hva jeg faktisk trenger og hva som bare vil bli for mye. Jeg lærte mye på Denali. Men da hadde vi også sleder. Det er lettere. Nå har vi kun sekk. Det vil bli mange tunge kneløft. Og vekt er da enda viktigere.
Etter lunchpakking tok guidene meg til siden. Dadadah Daaaa. Nei, jeg hadde ikke oppført meg ille. Men de hadde fått informasjon i basecamp om Den Polske bre. Det var svært mye snø på breen. Og sjangsen for å klare komme opp denne veien var minimal. Så langt i år hadde ingen klart det. De lurte på hvis vi fremdeles skulle ta med klatreutstyr. Om hav jeg tenkte om det. Men som jeg sa til dem at jeg har leid guide fordi jeg ikke har erfaring nok til å vurdere alle situasjoner selv. De har betydelig mye mer erfaring en meg. Jeg stoler på dems vurdering. Dem kjenner fjellet. Dem vet hvordan få informasjon og hva informasjonen betyr. Av gruppen var jeg den eneste som hadde betalt for denne ruten. Men jeg vet Aventuras Patagonicas mikser grupper for ulike ruter for å kunne tilby ruter ikke så mange går også. Det ble da avgjort at utstyret fikk bli igjen og vi ville gå som samlet gruppe. Jeg var også klar over at denne sesongen så langt hadde vært et svært dårlig år. Klimaforandringer fikk sterke vinder å herje. Ingen av gruppene til Hvitserk hadde kommet høyere enn 5200 høydemeter. Og jeg var ikke frisk. Her må man nyte hver eneste høydemeter.
Etterpå sto vi på rad og rekke utenfor hos legen. Legen var en ganske ung mann som ville kledd å være både blidere og morsommere. Men det var han ikke. Samme det, resultatene var hevrtfall gode. Jeg trudde ikke de ville være det på grunn av forkjølelsen. Men med en oksygenmetting i blodet på 87% får jeg være fornøyd. Og god puls. Pusten mente han også bra nok. Eller han sa inget. Og jeg tok det som at det betydde det var godt.

Foruten dette gikk tiden i basecamp til avslapping. Noen turer rundt om i området. Yatzi spilling, som jeg innførte i gruppen. Og med yatzi fikk vi flere fine kvelder med mye latter. Og en grunn til å samle oss.

Fantasia Painting(59).jpg

Fantasia Painting(61).jpg

Fantasia Painting(64).jpg

Fantasia Painting(65).jpg

Fantasia Painting(66).jpg

Fantasia Painting(67).jpg

Fantasia Painting(68).jpg

Fantasia Painting(70).jpg

Sett fra en fjellklatrers syn er Aconcagua teknisk sett en lett fjell fra nord, via Normalruten. Aconcagua er uten tvil den høyeste ikke-tekniske fjellet i verden, ettersom den nordlige ruten ikke trenger tau, isøks eller fastesikringer. Selv om effekten av høyde er alvorlige (atmosfæretrykket er 40% av havnivået på toppen), er bruk av ekstra oksygen ikke vanlig. Høydesyke vil påvirke de fleste klatrere til en viss grad, avhengig av graden av akklimatisering. Selv om den normale stigningen er teknisk lett, oppstår det flere dødsfall hvert  år på dette fjellet (i januar 2009 alene døde fem klatrere). Dette skyldes det store antallet klatrere som gjør forsøket og fordi mange klatrere undervurdere de objektive risikoen med høyde og kaldt vær, som er den virkelige utfordringen på dette fjellet. Gitt værforholdene nær toppen er frostskader svært vanlig.

Den Polske bre traverse rute, også kjent som «Falso de los Polacos» rute, krysser gjennom Vacas dalen, går oppover til bunnen av den Polske bree. Og krysser deretter over til Normalruten for den siste oppstigningen til toppen. Det er denne ruten vi følger.
Omlag 60% av klatrere som forsøker seg på fjelletlykkes. Om lag 75% av klatrere er utlendinger og 25% er argentinske. Blant utlendinger er flest fra USA, etterfulgt av Tyskland og Storbritannia. Ca 60% av klatrere går opp Normalruten, 37% opp fra Vacasdalen via den Polske bre traverse og de resterende 3% på andre ruter.
Sesongen for vinteren 2015/2016 har vært svært dårlig. Sterke vinder fra Stillehavet har herjet Andesfjellene hardere enn før.

Klimaforholdene i de sentrale Andesfjellene i Chile og Argentina kommer vanligvis fra antisykloner fra Stillehavet. De fuktige vestlige luftstrømmene som kommer inn over innlandet kolliderer med Andesfjellene, og fra tid til annen bringe alvorlige værforhold. Aconcagua, på grunn av sin store høyde og flate, er spesielt utsatt. Spesielt over 5200 høydemeter blir utsatt for vinder opp til 40 meter pr sekund. Slike forhold vil ofte skape et stort linseformet sky over toppen. Selv når forholdene i basecamp Plaza de Mulas på 4200 høydemeter er fint og vindstille, kan det i høyere opp være svært sterk vind, mye snø og ekstreme temperaturer tilstedeværelsen av denne skydannelse betyr sterk vind, ekstrem kulde og snøstormer høyt på fjellet. Da bør man ikke være her oppe.
Aconcagua er den høyeste toppen i området, og tiltrekker seg derfor dårlig vær. Hvis det kun er en eneste sky på himmelen, er det en stor sjanse den blir hengende over toppen av Aconcagua. Været forandres svært rask og ofte dramatisk. En klar dag kan forvandles til mye vind og et overskyet helvete i løpet av en time. Den mest fryktede og beryktede tilstand er Viento Blanco (hvit vind). Vanligvis varsles dette ved en skydannelse over de høyeste toppene. Det vil se ut som en myk bomull cap, som er i stadig skiftende i form. Når du ser det – pass opp! En storm med svært raske temperatur forandringer og ekstrem vind er da like rundt hjørnet. Gjerne etterfulgt av mye snø. De virkelig tøffe stormer kommer vanligvis fra vest.
I det vi startet vår tur i slutten av sesongen hadde bare 10 % av det antall klatrere som vanligvis ville nådd toppen, kommet seg helt opp. Dette skyldes et år med mer stormer en vanlig.

Under vår tid i basecamp hadde vi en bæredag til camp 1. Fra 4200 til ca 5000 høydemeter. Vi ville bære fellesutstyr, mat og klær opp. Ganske mye ting skulle opp. De andre i gruppen valgte å bruke bærere. Etter jeg var på Kilimanjaro og opplevde det ganske fornedrende å gå med lett sekk, ræva full av cash og se på mine bærere slite opp bakkene. Jeg følte at ‘judas-stempelet’ jeg bærer for å være vestlig lyste rundt meg. Jeg likte ikke det. Jeg kjøper ikke toppen. Jeg vil ikke bli geleidet på toppen. Jeg ville ikke vært stolt over min prestasjon hvis ikke jeg var min egen drikraft. Jeg har jobbet hardt for å bli sterk og jeg skal vise hva sterk er. Og får jeg ikke mulighet å ta læring fra Den Polske bre kan jeg hverfall sette meg selv på en styrkeprøve. Så første last var en 24 kilos sekk. For meg selv tenkte jeg at det er jo bare gå langsom. Gruppen vil ikke gå raskere en den tregeste uansett. De andre hadde omtrent halvparten av meg. Og Derrick tok det nok ille at han brukte bærer og meg ikke. For han unnskyldte seg lenge over sitt valg. Rygg plager og diverse. Frem til jeg sa til han at det driter jeg i og han vet inget om min rygg eller helse.
Jeg forsto raskt at jeg kan mer en jeg trur. Opp den bratteste bakken gikk jeg rett bak Pablo. Og han er rask. Jackrabbit Pablo flyr opp alt i raskt tempo. Uten å tenke over det. Plutselig så jeg at vi var hestelengder forran resten av gruppen. Og hadde ikke vært for varmen ville det vært lettere. Men det var så varmt. Så sykt varmt.

Lets do it! Lets rock this shit!

Dalen vi gikk opp var vakker. Grotesk og vakker. Det var spisse fjellvegger som stakk opp litt var og overalt. En bre dekket av grus. Og penitentes.
Penitentes, eller Nieves penitentes, spansk for ‘angrende-formet snø’, er en snø formasjon funnet i store høyder. Det er en form av høye tynne blader av herdet snø eller is, tett linjeavstand med bladene rettet mot den generelle retningen av solen. Navnet kommer fra likheten av et felt av penitentes, en knelende folkemengde. Som når du gjør bot. Disse tinder av snø eller is vokser over alle isbreer og snødekte områder i Andes over 4000 meter. De varierer i størrelse fra noen få centimeter til over 5 meter. Formasjonen skyldes ekstreme temperaturforskjeller fra kalde netter til stekende varme dager. Hvor masse fjernes fra overflaten ved ablasjon. Altså masse fjernes fra objektet ved fordamping, ikke smelting. Dette kan skje fordi duggpunktet alltid er under frysepunktet. Dermed krever denne prosessen mindre energi enn dersom isen måtte smelte først for å så fordampe. Rennene i pentitentes formasjonen er alltid rettet ett hvor solen har størst effekt. Og de dype grope imellom fungerer som sorte hull som fanger opp varmen og maksimerer effekten. Ettersom de høye søylene ikke får solen like direkte på seg vil de bevares lenger. Effekten er ikke like sterk. Penitentes vokser derfor nedover i breen og ikke oppover. De gjorde landskapet nydelig og unikt. Men som Mili sa: skal du gå i flere timer over bre er ikke penitentes gøy. Ser den!

Fantasia Painting(72).jpg

Fantasia Painting(74).jpg

Fantasia Painting(75).jpg

Fantasia Painting(76)

Fantasia Painting(77)

Fantasia Painting(78).jpg

Fantasia Painting(79)

Fantasia Painting(80)

Fantasia Painting(81)

Skyene lekte mellom de spise toppene. Landskapet manglet farge. Det var noe av det nydeligste jeg har sett. Landskapet ble mystisk og tungt.Da jeg raste etter Pablo opp den siste bakken følte jeg musklene rundt knærne brente og svei. Pusten var vanskelig på grunn av all slimdannelse. Plutselig var vi i camp 1. Jeg følte mestringsfølelse. Jeg følte meg sterk.
Ned igjen fløy jeg. Kroppen var så lett. Øyene sved av solkremmen som rant ned i dem. Jeg brydde meg ikke. Nå ville jeg komme frem og ned. Knærne var med meg, og jeg som egentlig har dårlige knær.
Ved middagen var tystnaden ulidelig. Til og med når vinen kom på bordet var alle tyste. Det var da jeg introduserte dem andre for yatzi. Noe som lagde høy stemning.

Pablo, våres guide er 45 år. Han vil bli ferdig utdannet internasjonal høyfjellsguide denne sommeren. Han bor i Venezuela med sin familie. En kone og en liten jente. Men han har bodd i USA og Kanada. Pablo er liten og spe, men sterk som en okse og rask. Han har klatret tekniske fjell som Ama Dablam i alpinstil. Det er stor respekt. Han har også klatret fjell i Karakoram i Himalaya. Karakoram er et av mine største ønsker å få besøke. Her ligger K2 blandt annet. Og dette fjell er et av hovedmålen til Pablo.
Mili, eller Emiliano som han heter, er hovedguiden vår. Han er fra Mendoza, 35 år og har jobbet som guide på Aconcagua i 14 sesonger. Han kjenner nok hver eneste stein her. Og det merkes han bruker mye tid i fjellet her. Han kjenner alle som jobber her på en mer nærgående måte en bare en kollega. Men jeg vil tru man knytter sterke bånd som venner når man jobber i høyfjell flere måneder hvert år.
Koken våres her i basecamp er en dame fra Mendoza. Hun heter Anita. Og hun sa til meg at jeg ser så norsk ut. Spesielt på hvordan jeg kler meg. Bingo! Tru hun har møtt Hvitsrkgruppene som er her. Hun bor her oppe sammenhengende i 3 måneder for å jobbe. Da hun gikk opp Vacasdalen var den snødekket fortalte hun meg. Det må ha vært en nydelig tur!

Vi fikk instruksjon om renhold i fjellet en dag etter lunchen. Mili kom med plastikk poser med våres climbingpremit nummer på. Mili fortalte hvordan denne skulle brukes å bæsje i. Mens han snakker ser jeg Rob bli likblek og stiv i masken. Stefano kommer med beroligende ord: En dag om gangen Rob. En dag om gangen.
Vi måler også oksygenmetting en siste gang. Mine verdier ble 96% oksygen og 63 i puls. Noe som er svært gode resultat.

Fantasia Painting(83)

Fantasia Painting(85)

Fantasia Painting(86)

Og så kom tiden for å endelig gå opp i høyfjellet. Det føles ikke helt som det, men vi har vært i høyden siden Penitentes, byen vi var i før vi startet på Vacasdalen. Det hjelper å ha erfaring.  Da sekken min var pakket og hadde en vekt på 19 kg. Satt jeg en time og ventet på at de andre skulle få organisert seg. Vi forlot basecamp for igjen å gå opp den vakre dalen med den spikete breen. Været var nydelig, vindstille og solen stekte. Men energien var ikke der. Sånn er det i blant. Sånne dager er det bare å skru av følelser og lidelser. La kropp og hode komme inn i en flow. La beina jobbe selv. La pusten følge beina. Finne en rytme. Og da vil det bli mer avslappende for det mentale.
Kroppen er sterkere en vi trur, men på grunn av at vi ikke bruker oss selv fysisk er vi ikke klar over det. Det er ikke farlig å ha det vondt. Så lenge det ikke er dårlig vondt. Det er heller ikke farlig å bli sliten. Og kroppen klarer en lenger fysisk økt så lenge den har reserver å gå på. Som for eksempel fett å forbrenne. Men så lenge vi ikke bruker oss selv fysisk hardt lenger er vi ikke kalr over våre egne evner. Jeg har brukt ca to år på å utforske min fysiske og mentale styrke. Pushet meg litt og litt. Den mentale styrken er som den fysiske. Det er noe som må trenes opp. Og man må være ærlig med seg selv hele veien hva man egentlig føler. Eksempelvis, dersom du skal på gymmet å trene. Men du har ikke lyst. Hvorfor har du ikke lyst? Er det fordi du har ‘vondt i viljen’ eller er det fordi kroppen faktisk er sliten. Føl den forskjellen. Og når du er på gymmet. Er du sikker på du ikke kan løfte tyngre eller ta en til repetisjon? Er du helt ærlig med deg selv? Der er forskjellen på dem som trenger en personlig trener og dem som ikke gjør det. Jeg brukte selv en personlig trener et og et halv år siden. Av Håkon som jobber på Myrens treningssenter lærte jeg mye av å tørre utfordre meg selv. Og når vi først tørr gå ut av komforsonen vil vi se oss selv ærlig og hel, hvem vi faktisk er som menneske. Det er nok dette jeg liker best med høyfjellsturer. Jeg har blitt kjent med mitt indre meg.

Rett før vi kom til camp 1, kom også snøuværet. Ikke av dårlig uvær. Men vind og snø. Landskapet ble hvitt. Og langt der nede kunne vi se den varme dalen hvor basecamp var. Jeg var endelig her oppe!

Fantasia Painting(87)

Fantasia Painting(88)

Fantasia Painting(89).jpg

Fantasia Painting(90).jpg

Fantasia Painting(91).jpg

Fantasia Painting(92).jpg

Fantasia Painting(93)

Fantasia Painting(94)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s