Til Sør-Amerikas tak: Aconcagua, del 1

Det siste fjell i det første kapitlet

Jeg har fundert lenge på hvorfor? Hvorfor klatrer man høye fjell? Hva gir det? Hvorfor bruke så mye tid av tiden hjemme til å bli god? Hvorfor bruke så mye penger som man svir av på kort tid? Hva er meningen? Det er mange grunner. Men hvorfor vil jeg dette? Da jeg var liten, 8 år trur jeg, var første gang jeg hørte om høye fjell og ekspedisjoner, kalde plasser og at det var noen som slet seg opp på disse fjellene. Og min reaksjon var: Wow! Men det er for dem som kan. Jeg kan inget. Og jeg var ikke er barn med mye selvtillit da det kom til fysiske prestasjoner. Jeg var nødt å bli over 30 før jeg forsto hvor sterk jeg kunne bli. Jeg trudde jeg ville føle mer hvorfor under denne turen. Men jeg fikk heller en oppvåkning om hvordan jeg ikke vil klatre høye fjell. Det er også viktig å vite. Jeg satt igjen med følelsen av at ting må være annerledes fra nå av og at dette er ‘siste fjell i første kapitlet’. Før jeg fortsetter fortellingen har jeg lyst å spesifisere at det ikke har noe å gjøre med selskapet, guidene eller fjellet i seg selv. For alt dette var nydelig.

Fantasia Painting(10).jpg

programs-5-map.jpg

What summit? 23-25 jan -16

Jeg kom selvfølgelig litt sent til første møte med gruppen ettersom jeg ikke hadde lest mailen skikkelig. Men jeg møtte en hyggelig gjeng med syv menn. To av dem guider og resten var forventningfulle. Likeså meg, jeg har brukt alt av min fritid siden sist tur for å forberede meg fysisk og mentalt for dette.
Vi registrerte oss og betalte klatrertilstandet. Tok en utstyrssjekk med guidene for å så egentlig dra inn mot fjellet neste dag. Men samme dag gikk et stort jordras over hovedveien som binder Argentina og Chile sammen via Andesfjellene. Det ble veldig usikkert når vi ville ha mulighet å dra. 3000 mennesker var stengt inne. Ingen fikk gå opp i høyden ved Aconcagua på grunn av sikkerhet. Men dette er også hovedveien mellom Chile og Argentina. over 300 trailere passerer daglig. Og det er stor økonomisk interesse for at veien skal ryddes. Så vi må bare avvente og se hva som blir.
Dagen etter dro vi derfor til en vingård. Noen fordi dem var faglig interessert. Eller som meg: vin er digg og kommer i ulike flasker. Vi fikk også tid å bli kjent. Denne gruppen var veldig annerledes av hva jeg har opplevd før. Ingen kjente hverandre fra før. Vi var en gruppe fra ulike plasser i verden.
En av dem er Rick. Jeg kjenner igjen deg, sa Rick til meg. Åh? Fra hvor? Drakk du på toppen av Elbrus noe år siden? spurte han. Shit! Avslørt!
Ja, det gjorde vi. Guiden vår feiret sin 100 gang på toppen. Så at verden er liten er jeg enig i. Rick er fra Texas. En mann i midten av 50-årene. Tidligere helikopterpilot og nå advokat. Han er sofisikert og morsom. At det var oss som skulle dele telt føltes så naturlig ettersom kjemien var så god.

Dagen etter ble det bestemt at vi skulle dra. Veien var ikke ryddet, men Adventuras Patagonicas hadde funnet en løsning at vi ville dra nærmere og hvertfall starte på akklimatisering. Så vi dro til Uspallata. En landsby på vei mot Andesfjellene og et administrativt distrikt. Uspallata ligger på ca 1800 høydemeter fra Mendoza på ca 700 høydemeter. Her møtte vi Yasmins far. Yasmin er en av arrangørene som jobber med klientene til Adventuras Patagonicas og administrativt. Faren hennes er en god venn til generalen for provinsen. Han lånte ut sitt sommerhus til oss. Sommerhuset var et nydelig og stort hus med mange soverom og store åkre rundt. Rundt oss begynte fjellene bli større.
Området dro meg tilbake til Tibet. For meg er opplevelsen fra Tibet sterke. Og de sitter fremdeles i meg som det tøffeste og største jeg gjort. Det var så sterke inntrykk at jeg ikke orket snakket med noen på to måneder etter jeg kom jeg. Og disse følelsene kom tilbake til meg. Fargen på himmelen mot fargen på fjellene. Stripene av lagdeling i alle tenkelige røde, hvite, gule og brune toner. Den sparsomme vegetasjonen. Tibet er så vakkert. Og dette området var like så vakkert.
Det er ikke for ingen grunn det var dette området de spilte inn filmen ‘7 years in Tibet’ med Brad Pitt i dette området. En fantastisk historie om da Heinrich Harrer prøvde bestige Nanga Parbat, et teknisk fjell i den pakistanske delen av Himalay, Karakoram,  i 1939. Verdt å se for den som er interessert i fjellklatrerhistorie eller bare vil bli underholdt.
Vi gikk for en hike opp til 2200 høydemeter. På veien kunne vi se Inkaleden strekke seg gjennom landskapet. Som en rett snor. Men på nært hold var den umulig å se ettersom alt var sand, stein med snau vegetasjon. Inkaleden er mest sammenlignet med Peru og Machu picchu. Men inkafolket bevet seg i hele vest-delen av Sør-Amerika sentrert på den andinske fjellkjeder, i tillegg til Peru, store deler av moderne Ecuador, vestlige og sør sentrale Bolivia, nordvest Argentina, nord og sentrale Chile, og en liten del av det sørlige Colombia. Og gjennom disse områder strekker seg også inkaleden.
Som en avslutning på dagen sto Yasmins far for en tradisjonell grilling med vin. Til middagen kom generalen Rickardo for å holde oss med selskap. Noe som var svært hyggelig. Han fortalte om jobbet rundt raset. Det er vanlig det går ras årlig over veien, men ikke i den dimensjonen som nå. Andesfjellene har forandret seg mye bare de siste få år. Og dette skyldes klimaforandringen. Sist vinter kom det større mengder snø som denne sommeren (ja, det er sommer der i januar/februar), og igjen ført til mer avsmelting og fler naturlige dammer. Disse dammene brister når løsmassene ikke klarer holde vannet tilbake. Men både Rickardo og gudiene var optimistiske for morgendagen. Hytten vi låner er omlag hundre år. Et hvitt steinhus i enkel spartansk stil. Den ser enkel ut, men tenker man seg tilnbake hundre år i dette området vil jeg tru dette var noe av det flotteste som ble bygget. Og Rickardo selv, hvordan ville du sett for deg en general fra Argentina? Ca 185 høy, solkysset hud, mørkt blandt hår pent børstet, markert ansikte med høye skinbein. Jeg vil tru han har lagd mange drømmer for damer og også knust mange pikehjerter. Han fortalte også at dem fremdeles bruker muldyr til å bære atelier. Noe som virket ganske uforståelig.

Fantasia Painting(11)

Fantasia Painting(13).jpg

Fantasia Painting(14).jpg

Fantasia Painting(15).jpg

Fantasia Painting(17).jpg

Fantasia Painting(18).jpg

Andesfjellene er den lengste kontinentale fjellkjeden i verden. Den strekker seg langs vestkysten søramerika. Andes fjellkjeden er ca 7000 km  lang, ca 200-700 km bred, og med en gjennomsnittlig høyde på ca 4000 moh. Andesfjellene strekker seg fra nord til sør gjennom sju søramerikanske land: Venezuela, Colombia, Ecuador, Peru, Bolivia, Chile, og Argentina.
Andesfjellene er verdens høyeste fjellkjede utenfor Asia. Det høyeste fjellet utenfor Asia, Mt Aconcagua, stiger til en høyde på ca 6961 m over havet. Toppen av Chimborazo i Andesfjellene, i Ecuador, er fjernere fra jordens sentrum enn noe annet sted på jordens overflate, på grunn av det ekvatoriale bule som følge av jordrotasjonen, sentrifugalkraften. Verdens høyeste vulkaner er i Andesfjellene, inkludert Ojos del Salado på Chile-Argentina grensen som stiger til 6,893 m.
Andesfjellene er et tertiært belte (fra tidsperioden tertiær, omlag 65,5-1,8 millioner år siden), av fjellene langs den pasifiske ‘Ring of Fire’, en sone av vulkansk aktivitet som omfatter stillehavskysten av Amerika samt den del av Asia som ligger mot det pasifiske hav. Andesfjellene er et resultat av platetektonisk prosess, forårsaket av subduksjon av havbunnsskorpe under den søramerikanske kontinentalplaten. Den viktigste årsaken til økningen av Andesfjellene er komprimering av den vestlige kanten av den søramerikanske plate på grunn av subduksjon av Nazcaplaten og Antarktis Plate.

Inn Vacasdalen. 25 – 28 jan -16

Veien var ryddet og nå ville det være mulig å dra til Penitentes. En liten vinterresort langs hovedveien mot Chile på 2400 høydemeter. Trafikken gikk tregt forbi rasområdet. Og man kunne se det både hadde vært høyt og bredt.Det var flere hundre trailere som ventet på tillatelse til å passere.
Vi ville være en natt i Penitentes. For å komme videre ville mye av utstyret vårt bli fraktet med muldyr til basecamp. Og vi var nødt å gjøre disse baggene iorden. Også hva vi ville legge igjen her i Penitentes. Ettersom vi allerede hadde mistet to dager var det greit å komme igang med akklimatisering. Vi tok en tur opp fjellsiden. Noen av de i gruppen hadde veldig liten erfaring og ingen kunnskap om å være i høyde. Jeg var litt overrasket at jeg var den i gruppen med mest erfaring og som hadde mest interesse for akklimatisering.
Rob spurte meg: Men når vet jeg at alt er bra? Føler du deg bra? spurte jeg. Ja, sa han. Da er alt godt!
Rob er fra Australia. Tidligere maratonløper og har vært på Kilimanjaro tidligere. Han er i 50-årene. Utseendesmessig påminner han om Saruman. Men penere. Og han har en stemme som en erkeengels basun. Mørk og rene toner. Rob er en fantastisk karaktær.
Vi hiket opp til 3000 meter. En fin og rolig akklimatisering. Jeg følte det var tung. Jeg akklimatiserer så tregt til over 3500. Føler meg andpustent. Men jeg må bare gi det tid. Respektere følelsen i kroppen. Til denne turen hadde jeg ikke fått trent slik jeg ønsket. Jeg var i mye dårligere form en før Denali både mentalt og fysisk. I tillegg hadde jeg en vanvittig forkjølelse og tok nå antibiotika for øvre luftveien i håp om at det ville hjelpe. Snørret var mørkrødt av blod. Og jeg var klar over at dersom jeg følte meg dårligere ville jeg være nødt å kaste inn håndkleet. Det var jeg hvertfall mentalt forberedt på. Siste tiden har traumer fra ungdomstiden slått knock out på meg. Nervesystemet gav fysiske smerter i store deler av ryggen, nakke og hode. Lite søvn på grunn av mareritt. Alt dette tilsammen har gjort at mange treningsdager ikke har vært mulig å gjennomføre. Men jeg går til behandling og ting har blitt bedre. Siden desember har jeg kunne jobbe fulltid igjen. Det har vært hardt å begynne, men det gikk. Det var viktig for meg å få tilbake hverdagen.Men jeg funderte mye før turen hvis jeg skulle avbestille. Tilslutt kom jeg til den konklusjon at min drøm ikke er å komme til toppen av dette fjell. Jeg trenger mer erfaring om meg selv. Og jeg kan ta utfordringen og lære mye om en svakere meg. Så her er jeg, med lett bihulebetennelse, dårligere trent, snørrete med en slimete hoste og en rygg som ikke er å stole på. Great!
Vegetasjonen besto stort sett av planter med borrelås. Små jævlar som heldekorerte skoene og satte seg fast på buksebeina.Lenger bak kunne jeg høre auing og ojing fra Stefano som forbannede borrelåsen da de kløp tak i buksebeina og rett på huden.
Stefano er den yngste i gruppen, 28 år mann fra Guatemala. Men han bor i Mexico City. Noe jeg har litt vanskelig å tru på ettersom han er blekere en  meg, en skandinav hvor huden ikke har sett sol siden august. Men han unngår solen med vilje ettersom huden hans er litt sensitiv. Da må Mexico City være mer slitsom plass å bo. Stefano er maratonløper, men utenom det har han ikke så mye erfaring med høyder. Men han har virkelig et åpent sinn og godt humør.

Fantasia Painting(19).jpg

Fantasia Painting(20).jpg

Fantasia Painting(21).jpg

Fantasia Painting(22).jpg

Dagen etter begynte turen inn Vacasdalen. Dalen starter som en trang v-dal. Steinete og støvete. Og dess lenger inn vi gikk dess mindre vegetasjon. Jeg har alltid hørt om Vacasdalen som vakkert av flere som har vært her. Vakker er den, men fra hvordan jeg har hørt om den vil jeg si det er en overdrivelse også. Kanskje jeg vil forandre mening lenger inn. Fargene på fjellene er vakre. Og muldyr går i skytteltrafikk. Med store bagger på ryggen. De løper lette bein over terrenget. Jeg kan se hvorfor militæret bruker dem til atelier. De er som laget for terrenget.
Hodet var ikke heller med meg, jeg var nødt å jobbe med meg selv mentalt. En dag om gangen. Slapp av. Dette blir en fin tur. Negative følelser kan fort ta en i høyden. Dette var ikke sånne følelser. Jeg var bare ikke mentalt til stede hvor jeg var. Slike følelser kan likevel dra ned en gruppe. Det merket jeg raskt på Denali. Så mot de andre var jeg positiv. Og prøvde finne ut hva som foregikk i meg selv alene.

På ettermiddagen kom vi frem til Pampa De Lena, første camp i Vacasdalen. Campen ligger på 2800 høydemeter. Vi setter opp telt her og mennen som jobber med muldyrene lager et festmåltid for oss på grillen og det blir servert vin til. Det fylte meg med litt lyke og jeg likte stemningen. Jeg ble glad av å se menneske her samarbeide og luktene fra fjell blande seg med røyklukt fra grillen og muldyrene som gikk rundt.

Muldyr er en hybrid etter en eselhingst og en hestehoppe. Motsatt kombinasjon, en hybrid etter en eselhoppe og en hestehingst er mindre vanlig og kalles mulesel.Muldyr brukes ofte som trekk-, laste- og ridedyr. De er sterkere og hurtigere enn esler, og er samtidig tålmodigere og kraftigere enn hester. De kan vanligvis bære cirka 20 prosent av sin egen kroppsvekt. Muldyr finnes mange størrelser, fra 50 og opp til 500 kg. De er normalt ikke forplantningsdyktige, men en sjelden gang skjer det at en muldyrshoppe kan bli drektig med en hest eller et esel. De er populære pakkdyr i fjellregioner i både Nord- og Sør-Amerika.

Fantasia Painting(23).jpg

Fantasia Painting(25).jpg

Fantasia Painting(26).jpg

Fantasia Painting(27).jpg

Fantasia Painting(28).jpg

Hodet var mer med meg i dag. Solen steket ikke, det var svalere. Vacasdalen var mer åpen. En u-dal. Fjellene omfavnet landskapet. Og vi gikk opp og ned store åser. Over store skred, både gamla og helt freske. Det har vært mange dager med mye sosialt, og jeg følte det var ganske slitsomt. Jeg trengte litt rom alene og hørte på musikk. Deilig for hodet.
Jeg nyter landskapet. Det er tydelig å se at den indre delen av Vacasdalen er laget av breerosjon. Og i etterkant erosjon fra smeltevann. Den delen vi gikk gjennom i går var en v-dal, og tydelig mer erodert av smeltevann enn bre.

Charles Darwin var den første oppdagelsesreisende til å undersøke geologien i de høye Andesfjellene . Hans skisse i 1835 av fjellformasjonen Puente del Inca er fortsatt en klassiker. Den tyske geologen Walter Schiller (1887 – 1960), derimot, er anerkjent som far til Andes geologi, kanskje bare overgått i nyere tid av Victor Ramos, en argentinsk geolog.
De geologiske forekomster av Aconcagua faller inn i tre perioder: sedimentære bergarter, høyere vulkanske bergarter, og glaciale- og elveavsetninger .
De sedimentære bergarter varierer i alder fra karbon, gjennom perm, trias og jura inn i kritt perioden. Så de er omtrent 100 til 300 millioner år gammel. Fjellgrunnen under Vacasdalen er de eldste bergartene. Avsetningene fra karbon kan ses på de høye bakkene øst for Puente del Inca, og over Los Penitentes.
Pyroklastiske bergartene fra perm som danner sidene av Vacasdalen er de nest eldste. Opp på sørsiden av Aconcagua, ikke langt fra Plaza Francia, kan man finne røde kalksteiner fra jura og tidlig kritt. I nærheten av Confluencia vil du se et område med større mengde grå kalkstein på størrelse med kampsteiner. Disse steinene stammer fra bergarter høyere opp i fjellsiden og stammer fra tidsalderen jura.
Tektoniske platebevegelser har løftet opp og vridd disse steinene. Feil linjer og dramatiske folder er vanlig. Vulkansk aktivitet i senere tid har skyvet seg inn blandt de eldre bergartene ved hjelp av tektoniske platebevegelser, Så derfor vil man se gamle bergarter sammen med betydelig yngre vulkansk lava og aske. Konvergens av havbunnsplaten og den søramerikanske platen har en hastighet på 90 til 100 millimeter per år. Noe som er ekstremt raskt og dette har resultert i en rekke store jordskjelv i regionen.
Den bergart som dominerer på Aconcagua er en grå stein med svarte partikler. Det er ikke i motsetning til sandsten, men har blitt positivt identifisert som en vulkansk Andesitt.
Mellom Berlin Camp (Camp 2) og Rocas Blancas, på vest- og nordsiden er det områder av termisk leire. Disse er gulaktig i farge og inneholder svovel. Dette tyder på at Aconcagua er en utdødd vulkan eller en oppløftet vulkan som ligger på toppen av sedimentære basen.
Elvedaler sør for fjellet inneholde dype forekomster av grus fra fire perioder med istid og fra naturlig erosjon. Is og frost på fjellet står for mye av dette erosjon. I Horcones dalen, disse glasiale og elveavsetninger er opptil fem meter dyp, skjære gjennom ved elva. De Horcones og Vacas elver har høy utslipp og flyte veldig fort i sommersesongen , som snø og is over smelter. Vannet er mørk rød i fargen, som det formidler sine laster av suspendert stoff ned for å sette den i dalene nedenfor.
Horconesdalen er den dalen som følger normalruten til den andre basecampen Plaza del Mulas. Og også den ruten inn til fjellet som er den mest populære. Hele 70 % velger å gå normalruten ettersom den er 2 dager kortere.

Campen vi kom frem til Casa de Piedra ligger på ca 3200 høydemeter. Hadde det ikke vært for at det var skyete ville vi fått vårt første syn av Aconcagua her. Men vi bør nok være glade for skyene. Å gå Vacasdalen i stekende sol uten noen skygger ville lett gjort oss dehydrerte. Da er det mye deiligere å ha det litt kjølig. Navnet til campen er gitt av huset som er bygget mot en stor kampstein. Dette huset brukes fremdeles av mennen som jobber med muldyrtransport.

Fantasia Painting(31).jpg

Fantasia Painting(32).jpg

Fantasia Painting(33).jpg

Fantasia Painting(34).jpg

Fantasia Painting(36).jpg

Fantasia Painting(37).jpg

Fantasia Painting(40).jpg

Fantasia Painting(41).jpg

Fantasia Painting(42).jpg

Fantasia Painting(43).jpg

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s