Novembertur til Trolltunga

Egentlig var planene for denne høsten større. Men etter ryggen bikket under i sommer med hodet og magen på slep, var det bare bøye seg og akseptere. Sensommeren og høsten fikk gå til rehabilitering av kroppen. Og flere turer jeg gledet meg til fikk utgå. Aconcagua turen nærmer seg. Og jeg følte målet fikk bli å bygge seg sterk nok for å være en god ekspedisjon kandidat.  Så Oslo fikk bli mitt fengsel. Og det føltes som livet rant bort mellom fingrene. Jeg er ingen byperson. Det er ikke hva som gir mening. Betong og asfalt inspirerer ikke til opplevelser. Jeg var nødt å gjøre noe med det. Hvert noe litet.

På en klatrefest arrangert av GiituNepal traff jeg en optimistisk dame. Jeg likte henne med en gang. Etter et par øl turte jeg spørre henne: Vil du være med til Trolltunga neste helg. Jeg tenkte først dette bare ville bli snakk over et par øl og så glemt. Slik det pleier bli. Men Tone er ikke den type dame. Noen dager senere fikk jeg mail om at ferien var innvilget. Jeg hadde tenkt på Trolltunga noen uker. Men ikke turt å dra tidligere ettersom jeg var usikker på hvordan kroppen ville takle det. Somatisk sykdom er så uberegnelig.  Noen dager var jeg sengeliggende på grunn av smerter. Andre dager sterk som en arbeidshest. Men nå, endelig nå begynte ting samle seg sammen. Kroppen skulle prøves. Og da er det ikke lurt å dra for langt ut i ødemarken.

I utgangspunktet var planen å gå fra Odda, mot Mosdalen og runde Ringedalsvatnet på sørsida. Altså ikke gå den tradisjonelle turen fra Skjeggedal til Trolltunga. Drømmen var å kanskje få nysnø, utfordringen var at dagene er veldig korte i begynnelsen av november.

Turen startet rett på sak. Eter en lang biltur til Odda begynte oppstigningen bratt til 900 meter. Siksak gjennom granskog og bjørkeskog. Kroppen var i dvale etter en lang tøff tid og rehab. Men det føltes også godt. Og det føltes godt å ikke være alene på tur slik jeg pleier være. Det var ettermiddag og kun få timer allerede til det ville bli mørkt. Drømmen var å komme så nær Mosdalsbu som mulig,  men det var også lite sannsynlig. Allerede på vei opp skråningen mot Møyfallsnuten begynte det å skumle.  Hele skråningen var en kombi av bekker og myr.. eller steinrøys.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Solen farget horisonten rosa og himmelen ble blek lilla og blå over Folgefonna på andre siden fjorden. Vi kunne se gigantiske bre fall og blå is lyse svakt opp som en kontrast. Vinteren låg i luften. Luften begynte få et hint av is.

Vi våknet tidlig morgenen etter, teltet måtte være pakket og klart i det skumringen startet. 9 timer til det blir mørkt igjen. Vi fortsatte oppover Møyfallsnuten. Store områder var dekket av is.. ikke sånne områder man kunne gå rundt. Sånne områder som dekket alt. Og isen var bølgeformet slik at det var umulig å gå nok forsiktig til å ikke skli. Forhåpentligvis kun her. Så vi kravet oss over og gikk videre. Tils vi møtte.. mer is. Is i skråning. Bratt nok til at vi ikke ville kunne forhindre et fall. Men dette hinder kom vi også fordi.  Og gikk glatt videre i soloppgangen.  Frem tils.. Vi kom til mer is. Is i sykt bratt skråning. Og skarpe kampesteiner som pekte som spyd oppover mot oss. Noen banneord passerte gjennom hodet. Mine sko var ikke egnet for is underlag. De er godt egnet for mye, men for harde til å kunne gripe et glatt underlag. De er gode for å ha tung sekk på ryggen, vandre lange strekker, gå gjennom vann og ha stegjern på. Men is er de ikke for. Jeg prøvde finne feste til hælen og satte meg på bakken for å ha lavt tyngdepunkt. Men sklei i vei som på glatt såpe. I full fant prøvde jeg flere ganger gå stoppet ved å slå hælen mot isen. Og til slutt. Et liten område gav etter. I helspenn satt jeg der, midt i i skråningen.  Ved siden av meg var noen steiner. Forsiktig flyttet jeg meg sideveis med piggene på stavene til hjelp. Og gav den ene steinen en god klem. Tone prøvde en annen stil. Hun balanserte all vekt over stavene og var som bambi på is resten. Men kom også trygt over tilslutt. Terrenget gikk nedover,  ble lettere og underlaget mykere. Vi nærmet oss Mosdalen. Og jeg lovte Tone en lang god pause ved hytta dersom vi gikk hele veien dit først.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Etter et lang god pause i solveggen til hytte skulle vi videre mot passet ved Einseten. Her fra så det ut å være en bratt bakke full av is også. Men la oss prøve. Så langt kom vi aldri. Fra Mosdalsvatnet renner en bredere bekk. Så bred at det bygges et vannkraften fra den. Altså en sånn bekk man ikke hopper over eller vader gjennom. Over bekken var det en bru. Ifølge kartet var det en bru. Men vel fremme så vi at denne bruen var demontert. Jeg så lenge på bruen og skjønte egentlig ikke hva jeg så. Demontert? Ved siden av ar det noen byggebrakker med to fulle russere i. Vi antok de var fulle med tanke på lukt, ansiktsuttrykk og innhold i glasset han ene hadde hånden. Men vi spurte likevel hvis dem visste noen mulighet. ‘Inga problem, inga problem’ snøvler den ene russere . Han ville vise oss hvordan man kunne komme over. Hadde jeg fått samme promille som han ville jeg nok vært mer ivrig på ideen hans, men i manko på promille så gikk vi. Jeg studerte kartet. Ville det være en mulighet å gå rundt sjøen? Ville vi miste for mye tid av dagslyset? Hvor bred var vannføringen som rant inn til Mosdalsvatnet på sørsiden? Mulig å krysse?

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Hadde jeg vært alene på tur ville jeg nok funnet på noe galt for å komme videre, men jeg var ikke alene på tur. Og jeg var ikke sikker på hvor mye galskap jeg ville utsette Tone for. Så jeg la frem et forslag om å gå ned til Skjeggedalen og opp mot Trolltunga den tradisjonelle stien. God idé syntes Tone. Vi bestemte oss derfor å gå så langt som mulig. Helst så nær Grytenuten som mulig før vi satte opp telt. Vi møtte en lokal mann på vår vei til den andre siden Skjeggedalen.  Vi fortalte om bruen og den fulle russeren. Og tanken om å gå rundt Mosdalsvatnet. ‘Godt dere ikke prøvde på det. Da ville dere ha vært nødt å svømme 40 meter for å krysse’. Så det var godt vi ikke gjorde et. Han viste oss en raskere vei opp mot Grytenuten.  En ikke ferdig bilvei strakk seg opp fjellsiden hvor den gamle DNT stien låg. Det ville gå mye raskere å komme opp fjellsiden den veien en den nye DNT stien. Og tiden begynte igjen å bli knapp.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Jeg følte en liten skuffelse i meg å være nødt å gå en vei alle andre går. Jeg er ikke den type menneske som følger de tradisjonelle stien eller tar samme valg andre ville tatt. Jeg liker å være unik, oppleve det sjeldne og ta utfordringen uansett ordet betyr at jeg må jobbe hardere for å oppnå det samme. Ikke det samme, men i dette tilfelle ville det blitt det samme. Nemlig å se Trolltunga. Jeg samlet mine tanker og bestemte meg for at det ville bli en unik dag. Så langt i år har over 60 000 mennesker gått denne stien. Vi kom til å være her omtrent alene.

Etter som vi teltet så høyt oppe ville vi ha mer tid for en dagstur til Trolltunga. Vi sov derfor litt lenger og koste oss med frokost litt lenger. Vi hadde gått på ganske hardt i to dager. Så i dag ble det lett sekk og kosetur.

Det er ikke så mange årene siden Trolltunga ble en populær turistattraksjon,  lokalbefolkningen selv sier 5 til 6 år siden det begynte å ta av. Nå er det mange utenlandske turister også som kommer hot for å se steinen. Hvert år så blir det nytt besøksrekord.  I år ble tallet over 60 000. Og røde kors har hatt hele 30 redningsaksjoner. Det var heller ikke så lenge siden en australsk jente falt ned fra steinen.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Trolltunga er en stein formet som en tunge som står løst over et stup på 700 meter og med en nydelig utsikt over Ringedalsvatnet. Grunnen til at steinen klarer stå slik, for den er løs, er at den hengende delen er mye lettere en den delen som står på fjellsiden. På grunn av de bratte fjellsidene rundt Ringedalsvatnet kommer vinden ofte i sterke vindkast. Det gjorde det denne dagen også. Vel fremme ved Trolltunga var vindkast så sterke av både Tone og jeg innimellom ble dratt over ende. Vi gikk derfor ikke ut på steinen.

Uansett om vi var nødt å gå hvor alle andre går. Uten å få gjøre noe unikt vakkert av turen, så ble turen unikt vakker. Skyene var tykke. I ny og ne klamret seg solstrålene gjennom skylaget og gav et lekende fargespill over sørvest delen av Hardangervidda.  Jeg elsker skyer. En tur jeg hadde sammen med min gode venninne Silje for noe år siden konstaterte vi at man er voksen når man legger merket til lyssettingen i naturen. Og man er gammel når det er stillheten man fokuserer på. Men roen får man føler på uansett. Og friheten.

Etter turen følte jeg meg fornøyd, ryggen var sterk og ingen somatiske smerter dukket opp. Jeg følte meg sterk og det gleder meg ettersom snart går turen til Argentina og Aconcagua.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

3 tanker om “Novembertur til Trolltunga

  1. Kjekt å lese om turene dine, og masse fine bilder 😊 Når og hvilket firma reiser du med til Aconcagua?
    Polske ruten du skulle gå?

    • Takk Tom =^__^= hyggelig å høre. Skal reise med Patagonicas. Det er ikke så mange selskap som arrangerer tur opp den Polske bre. drar den 20 januar 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s