Kebnekaise, Sverige og nord-skandinavias høyeste fjell

På Denali-ekspedisjonen i Alaska avtalte Jon og jeg å prøve få til å klatre Kebnekaise sammen denne sommeren. Jon ville møte opp etter en padletur i Vesterålen. Jeg ville gå fra Abisko til Kebnekaise. På søndag formiddag kom jeg frem til Kebnekaise-fjällstation. Jon kom bare noen timer etter. Sekken hans var tyngre ne tyngst. Han hadde med mitt klatreutstyr også. Hvis været hadde vært godt ville vi prøvd oss opp til Tarfalla for de 2000-meters topper der oppe også. Men været var ikke godt. Vi fikk være fornøyde dersom vi fikk godt vær for Kebnekaise.

Dagen etter, mandagen, regnet bort. Det regnet så mye at helikopteren ikke kunne fly ut. Folk som skulle ha gått til Nikkalauoktaog dem som skulle gått til Singi, gikk ikke. Det var så mye vann i myrområdet mellom Singi og Kebnekaise-fjällstation att mennesker hadde gått med vann opp til hoftene. Tørkerommet var fult av alle typer klær, sko, soveposer og sekker. Det var ikke en plass det var plass for litt ro, mer en i teltet. Heldigvis hadde Jon med tomannstelt fra Helsport med stort fortelt. Stort fortelt kan være verdt sin vekt i gull!
Og Jon hadde planlagt et festmåltid med vin og dessert. Det så ut som vi kunne ha bedre vær i vente på tirsdag. Jeg krysset fingrene og bad en hjertebønn til universet.

Natt til tirsdag våknet jeg av at noen var i teltet mitt. Jeg følte noe i ansiktet og satte meg opp. Noe brunt forsvant. Jeg så meg rundt. Det var lyst ettersom vi er langt nord i Sverige. Et stort hull i fotenden. Et gigantisk. Lagd av en bjørn. Bjørne Svenson! Han var nok på jakt etter middag. Jeg la meg for å sove igjen. Satte noen av pakkposene foran hullet.
På morgenen da jeg så hvor stort det faktiske hullet var åpnet jeg teltet og brølte ut min forbannelse om at jeg skulle spide hver eneste jævla lille mushelvete med min gåstav. Som markjordebær på gresstrå og sette opp foran teltet til skrekk og advarsel. De var ikke ute etter mat. Kun tekstilet fra teltet.

Bjørnangrep

Bjørnangrep

 

Nok så godt vær

Nok så godt vær

 

Jon har møtt opp for topptur

Jon har møtt opp for topptur

 

Jon og jeg pakket våre sekker med stegjern, isøks og andre nødvendige ting. Været så godt ut. Vi bestemte oss for å gå opp västra leden for å komme over ryggen til Nord-toppen der fra. Været var ikke meldt godt de kommende dagene. Så vi bestemte oss for å sikre nord-toppen isteden for å ta sjangsen på at det ville gå bra å komme opp østra leden.

Kebnekaise er Sveriges høyeste fjell med sine 2097 høydemeter, og utgjøres av et fjellmassiv i Kiruna Kommune. Fjellet har nest størst primær- og sekundærfaktor i Skandinavia, etter  Galdhøpiggen. Og den 50. høyeste primærfaktor i Europa.

Västra leden er den mest trafikkerte veien opp Kebnekaise. Leden trenger ingen klatrekunnskap for å komme opp til sydtoppen. Men man må være i god form på grunn av det bratte terrenget. De første kilometerne går vestover gjennom en dal ved navn Ladtjovagge, over noen mindre og større vassdrag. Den største har et navn som sjarmerte meg, Jäkelbäcken. Den var både bred og stri på grunn av vannsmelting. Jeg kan tenke meg dette ofte skjedde ved Jäkelbäcken. Mange har fått våte sko her. Og derav navnet. Stien svinger nordover opp Kittel bakken opp til krateret mellom Tuolpagorni, Vierranvárri og Kebnetjåkka. Stien deretter krysser Cauldron Strømmen, som kan være vanskelig under snøsmelting om våren, for å så klatre opp Vierramvares steinete bakken i vest. Omtrent halvveis opp bakken flater ut, danner en sadel mellom Vierranvárri og Tuolpagorni. Stien fortsetter opp Vierranvárris bratte sørlige bakkene. En gang opp på toppen, fortsetter stien ned i kaffen dalen. Før vi gikk ned gikk Jon og jeg til Vierranvárris topp. Hele den flate toppen var det jeg vil kalle et vardehelvete. Det var varder over alt.  Jeg blir litt irritert når jeg ser så mange unødvendige varder.  På min høsttur rundt Gjende sammen med hunden Cirka og min venninne Silje holdt vi på å gå oss vekk på grunn av varder over alt. De skal kun vise vei eller markere feks en topp.

Ned til Kaffedalen er det en nedoverbakke på 200 høydemeter før man fortsetter opp Kebnekaise igjen. Fra her så Kebnekaise bare ut som en rundt steinhøg. Ikke noe imponerende. I kaffedalen tok Jon og jeg en kaffepause med noe godt ved siden av. Slik dalen inviterer til.
Fra Kaffedalen forsetter veien oppover Kebnekaise. På ca 1800 høydemeter møtte vi den gamle hytten. Stien forsetter gjennom det steinete landskapet. Det er slakere og vi ser den nyere hytten. Herfra er vi oppe på topplatået.
Foran oss dukket Kebnekaises sydtopp. Midt i det steinete platået døk en hvit sukkertopp opp. En liten marengs. Den vokste etterhvert som vi gikk nærmere. Både Jon og jeg var overrasket. Hvorfor har vi aldri sett noen bilder fra denne siden av Kebnekaise?

Skyene letter

Skyene letter

 

Toppstøt på Jonsdag

Toppstøt på Jonsdag

 

Jäkelbäcken

Jäkelbäcken

 

Vi gikk snøbruen over Jäckelbäcken

Opp Kittel backen

 

iuhg

Krateret mellom Tuolpagorni, Vierranvárri og Kebnetjåkka

Tilbake blitt mot Kittel backen

Tilbake blitt mot Kittel backen

 

Kebnetjåkk

Kebnetjåkka

 

Matbitpause

Matbitpause

 

jiuyh

Opp Vierranvárri

 

olikjuy

På toppen av Vierranvárri

 

Knebnekaise, en grushaug

Knebnekaise, en grushaug

 

Vierranvarri var et rent vardehelvete med varder over alt.

Vierranvarri var et rent vardehelvete med varder over alt.

 

En sukkertopp åpenbaret seg for oss

En sukkertopp åpenbaret seg for oss. Kebnekaises sydtopp.

En så lenge er sydtoppen den høyeste. Men ettersom sydtoppen er dekket av en bre vil den muligens allerede neste år være lavere. Fra 2013 til 2014 har sydtoppen smeltet hele en og en halv meter. Da var nordtoppen kun 70 cm lavere og består av grunnfjell.

Jons og min plan var å komme oss over til nordtoppen. Sveriges snart høyeste topp. Oppe på sydtoppen var det fult av folk som tok bilder. Det var trangt på den smale stien i den dype og bløte snøen. Det er kun lov å gå til nordtoppen dersom man har klatreerfaring eller er i følge av guide. Ofte om sommeren er sydtoppen og ryggen fra syd- til nordtoppen dekket av blåis. Vi var svært heldig som hadde så godt føre.
Vi satte på oss stegjern og tok frem våre isøkser. Jeg skjønte min gåstav ville være i veien. Så helt i begynnelsen av ryggen stakk jeg den så langt ned i snøen jeg kunne. Jeg ville ta den med på tilbakeveien.

Så vi gikk ut på ryggen. Bak meg hørte jeg noen forundrede stemmer: Kan man gå ut der? Jeg var litt bekymret noen ville være idiot og følge etter oss uten fornuftig utstyr. Sydtoppen var intens av alle mennesker som ville opp der. Da vi gikk ut på ryggen ble det stille rundt oss. En befriende følelse å la dem stå igjen der og vi var her. OG vi gikk lenger og lenger vekk fra dem.

15. mars 2012 krasjet et norsk militærfly av typen Lockheed Martin C-130 Hercules inn i den snødekte vestre fjellveggen et stykke under den ryggen vi gikk over for å komme oss fra syd- til nordtoppen. Fem norske offiserer omkom. På grunn av ekstremt dårlig sikt i området ulykkesdagen ble søket etter flyet vanskeliggjort. Det var til tider kun fem meter sikt. De første funn av mulige vrakdeler ble gjort fredag 16. mars. Basert på ytterligere funn på breområdene Rabots glaciären og tildels på Björlings glaciären på den motsatte siden av fjellveggen, gjorde svenske myndigheter det klart 17. mars at søket etter overlevende var avsluttet. Helt til i fjor lå det fremdeles rester av flyet nær ryggen.

Men vi hadde ikke fem meter sikt. Vi hadde nydelig vær. Vindstille. Blå himmel. Snødekkede fjelltopper. Det var så vakkert. En dag da været ikke skulle være noe godt. Vi bestemte at det var fordi den var Jons dag i dag.  Jonsdag. Fra toppen kunne vi se den nord-norske fjellheim vestover og ut mot havet. Østover så vi sveriges landskap flate seg ut i oendelige skoger. Og sørover så vi Sarek og Akka trone opp.

På vei tilbake var min gåstav vekk. Noen hadde vridd sine kleptofingre rundt skaftet og tatt den med seg. Ganske frekt å ta andres ting. Men den gåstaven ville jeg mest sannsynlig se på vei ned fra Kleptokaise. Heldigvis hadde Jon en stav ekstra å låne ut. Veien ned ville vært smertefull uten stav. Mine knær er ikke så gode. Vel nede i Kaffedalen så jeg staven min glinse på lang avstand. En gammel mann hadde den. Sikkert profesjonell kleptoman. Men Jon ville ikke jeg skulle si noe. Mannen trudde sikkert noen hadde glemt den der. Jeg så staven min forsvinne med den gamle gubbjævel’n. Min stav fra Kathmandu. Som hadde en knekk etter jeg datt over den en gang. Og en annen knekk etter jeg bøyde den tilbake. Den hadde også bitemerker fra rottweileren Cirka etter et gledesutbrudd Cirka fikk da hun turte gå over en skummel bro vest for Gjende. Staven i mine yngdlingsfarger i svart og oransje. Kleptogubbe!

Vi bestemte oss for å spise en middag før vi fortsatte. Turen opp og ned Kebnekaise er lang. En dagstur estimeres fra 10 til 12 timer. Så vi hadde med rikelig med mat for å kunne ta noen gode pauser og en jetboiler.

Navnet Kebnekaise er en forsvensking av Jokkmokk-uttalelsen av det nordsamiske Giebmegáisi, som betyr «kjeletinden». Navnet passer ikke til Kebnekaise, men til Duolbagorni som ligger i nærheten, og Giebmegáisi var opprinnelig navnet på fjellet Duolbagorni. Duolbagornis topp har en rund fordypning hvor det om våren samler seg smeltevann som etterhvert renner over kanten og ned i dalen nedenfor. Det er uvisst om fjellet som nå bærer navnet Kebnekaise, opprinnelig hadde noe samisk navn.

Vi brukte lang tid opp og ned denne dagen. Men for en dag å bruke lang tid på! På slutten gikk vi raskt. Tiden nærmet seg stengetid for badstuen. Og etter en slik dag ville øl og badstue være helt riktig.

Nærmeste knytepunkt til sivilisasjonen er Nikkaluokta, en bygd 66 km vest for Kiruna. Om sommeren går det å fly heliktoper her fra til Kebnekaise fjällstation, for den som ikke orker gå. For den som ikke vil gå så langt, 6 km kortere, kan man ta båt over innsjøen Láddjujávri. Eller man kan gå hele veien fra Nikkaluokta til Kebnekaise fjällstation, 19 km.
Vi valgte å ta båten. Så spiste vi middag med Dennis, den blide gøteborgeren jeg fant tidligere langs Kungsleden. For å så kjøre så langt vi kunne hjemover den natten.

Vi gikk vekk fra alle andre.. ut på den stille ryggen

Vi gikk vekk fra alle andre.. ut på den stille ryggen

 

Utsikt mot sydtoppen, på vei til nordtoppen

Utsikt mot sydtoppen, på vei til nordtoppen

 

I godt humør!

I godt humør!

 

En vanvittig vakker plass

En vanvittig vakker plass

 

Med vanvittig utsikt alle veier

Med vanvittig utsikt alle veier

 

Bilde av hele ryggen

Bilde av hele ryggen

 

Utsikt mot øst, mot Sverige

Utsikt mot øst, mot Sveriges evige skoger

 

Utsikt mot Norge og havet

Utsikt mot Norge og havet

 

Tilbake ned

Tilbake ned

 

I Jons fotspor ;)

I Jons fotspor 😉

 

Og dette teltet vinner prisen for å være det styggeste noensinne!

Og dette teltet vinner prisen for å være det styggeste noensinne!

 

Forlater Kebnekaisefjällstation

Forlater Kebnekaisefjällstation

 

kjhg

Láddjujávri

 

Båten henter oss

Båten henter oss

 

Láddjujávri og oversikt over Kebnekaisemassivet

Láddjujávri og oversikt over Kebnekaisemassivet

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s