Brekurs i Jostedalen

Etter Denali-turen følte jeg at nå er det på tide å lære seg bli selvstendig. Jeg bør lære meg å gjennomføre en mer avansert fjelltur uten å bare kjøpe sikkerheten av andre. Så jeg bestemte meg for at jeg trenger et komplett brekurs.
Mange ekspedisjoner inkluderer bre. Denali gikk vi over bre omtrent hele tiden. Elbrus er dekket av bre på toppen. Aconcagua som jeg skal på i januar er bredekt. Sydpolen, Grønnland, nordpolen og mange andre høye fjell krever kunnskap om bre. Og sikkerheten rundt bre og isklatring er ikke langt fra hverandre. En standplass rigges opp på lik måte. I redning kan man bruke samme teknikker. En bretur kan kreve kunnskap om isklatring.
Så bre er viktig å ha kunnskap om ved ekspedisjoner.

Egentllig skulle kurset ha foregått ved Smørstabbreen, men på grunn av en kald vår har snøsmeltingen ikke helt fått fart på seg over alt. Ut av vinduenne fra bussen kunne man ikke se breen da vi kjørte forbi den. Bare høye brøytekanter og skigåere. Så klursert var flyttet til Jostedalen.

Jostedalen er en dal som går fra Gaupne i Luster kommune i Sogn og Fjordane og innover mot Jostedalsbreen. For omlag 10 200 år siden ble Lustrafjorden isfri, og Jostedalsbreen fortsatte å smelte ned. Gjennom hele Jostedalen kan man se tegn til at breen har hatt sine tilbakesmeltinger og fremrykk gjennom morener. Dalen er også en typisk u-dal, en dal med rund bunn etter å ha blitt erodert av bre. Etter breen trekte seg tilbake tok det ikke lang tid før det begynte gro ore og lyng, men i dag domineres skogen av fjellbjørk.

Brekurset var av den type som ikke krevde noen forkunnskaper. Så første kveld lærte vi innbinding i taulag. Ulike verdensdeler har sine ulike metoder. Innbindingstauet går gjennom softwearløkkene og gjennom øglen til den doble 8-knuten. Så en dobbel 8-knute på innbindingstauet. En del igjen gjennom øglen på den doble 8-knuten. Så gjennom brystselen og slutter med dobbelfiskeknute. Så på her del av hovedtauet en prusik som festes i en skrukarabin i hardwearløkka. Fikk du med deg det? Hvertfall, ikke samme som i Alaska.

Første dag, andre dag og siste dag var vi på Nigardsbreen som er en brearm av Jostedalsbreen. Breen har navn etter gården Nigard som ble knust av breen i 1748 da den rykket frem ca. 3 km i perioden 1700-1748. Breen stanset ca. 4,5 km lenger frem enn brekanten i dag. Somrene 1741-1744 var ekstremt kalde. Biene døde og fruktdyrkning var umulig.
Årlige frontmålinger siden 1899 viste en kraftig tilbaketrekning fra 1930 til 1975 da tilbakegangen ble mindre. Mellom 1988 og 2000 rykket breen frem ca. 260 meter. Mellom 2000 og 2013 har brefronten trukket seg tilbake ca. 200 meter.
Nigardsbreens bevegelser skyldes nedbør på Josten 30 år tidligere tilsammen med temperatur. Med det menes at dersom det for 30 år siden var lite nedbør over Josten, lite snø som potensielt sett ble liggende så lenge at det ble blåis. Vil 30 år senere være blåisen lenger ned i breen. Ettersom is oppfører seg som plastisk masse og da vil ha ‘rent ut’ mot brearmene. Er temperaturen i tillegg høy tilsammen med den tidligere lille nedbøren, vil brearmen trekke seg tilbake. Er det mye nedbør og 30 år senere høy temperatur, vil vi ikke se det på samme måte ettersom det er mer is å smelte av.

giigj

Nigardsbreen

 

ghuj

Utsikt fra enden av breen mot Nigardsbrevatnet

 

nkjn

Blåis

 

kkln

Innkytning i taulag

 

jbkj

Taulag gjør seg klart

 

nkj,

Opp breen

 

hilk

Og sinnsykt gøy fant jeg Therese som var med på Denali-turen her i Jostedalen!

 

jj,

Utsikten over brearmen

 

jkn

Sikring med isskrue

 

nkl

Over isen

 

bkjn,

Vakkert

 

kn.,

Smeltevann

 

nhliuyhg

nhliuyhg

 

ihjk

Andre dag, breredning

 

kiujyh

Brevandring

 

mjløkj

Vakkert landskap

 

lkjh

Brevandring

 

pkoikuj

Brevandring

 

øl

Over smeltevannet

 

poiu

Utsikten fra Jostedal camping

 

Jeg har ofte tenkt at dersom jeg fikk mulighet å studere igjen ville jeg studert breer. Vann er fascinerende stoff. Og et stoff med svært uvanlig egenskap. Det blir lettere i fast form. Når vannet fryser til is veier det ca 9 10-deler av hva det gjorde i flytende form. Is flyter derfor på vann. Uten denne egenskap ville det ikke vært mulig for liv slik vi kjenner det på jorden. Det regnes også som en magmatisk bergart når det har gått fra flytende form til fast, altså vann til is. Ettersom den geologiske prosessen er lik.
Når det snør har snøen samme egenskap som sedimentær bergart. Ved trykk litifiserer snøen og blir til is, senere til blåis. Slik som sedimentære avsetninger har mulighet for å bli en sedimentær bergart. Jeg elsker derfor se på lagdeling i snø. Overgang fra snø til is. Hvordan isen blir tykkere og tykkere. Eller på vann bli til is eller is bli til vann. Jeg elsker se landkskapsformer som har blitt til av vann eller is. Min kjærlighet til vann i geologiske prosesser er nok en av de sterkeste grunner til hvorfor jeg elsker å være i fjellandskap.

Vår første dag på Nigardsbreen lærte vi ulike teknikker å gå. Hvordan gå når det er slakt, hvordan gå når det er bratt. Og hvordan føre et taulag gjennom blåisens landskap med tanke på å utnytte ‘kjøttvekten’ i taulaget for å unngå at hvis en faller vil den personen dra alle andre med seg. Vi prøvde med isskuer for å forandre retning på taulag.
Andre dagen på bre dro vi igjen tilbake til Nigardsbreen. I dag for å prøve på redning på blåis. Oftest vil ikke det være en situasjon på blåis ettersom sprekkene er synlige. Men hvis noen klomser vil det være mulig å skli ned i en bresprekk på blåis. Derfor vi begynte å øve på det her var for at det er lettere å starte på blåisen.

Tredje dagen hadde vi derimot redning på snødekket bre. Noe som er mye mer sannsynlig. Dette for at mange bresprekker vil være kamuflert av snøbruer. På snødekket bre er det derfor mye viktigere hvordan man fører taulaget for å bruke kjøttvekten i tauet best for at ikke hele taulaget skal dette nedi. Denne dagen var det jeg som ble rapellert ned i bresprekken. En smal sprekk med nydelig blåfarge på veggene. Og vannet rant langs veggene og dryppet i hodet og fra tauet. Det tok ikke lang tid før jeg var både kald og bløt. Og det tar også fort litt tid for å rigge til før man kan prøve heise opp personen i en bresprekk.
I slike situasjoner, i en reel situasjon er det derfor viktig å ha med nok varme ting hvis personen som detter ned i sprekken blir alvorlig nedkjølt og det ikke er godt og varmt når man klommer opp. Slik det var for meg. Ganske raskt tørket jeg av de varme fønvindene som kom ned fra breplatået.
Overraskende varme vinder. Denne dagen var vi ved en brearm kaldt Tuftebreen. Breen ligger i Tufteskardet, i en sidedal til Krundalen i Jostedalen, om lag 3 km sørvest for Nigardsbreen.

ujhg

På vei inn Krundalen, en sidearm til Jostedalen

 

olkj

Opp Tufteskarde

 

ølkj

ca 400 meter over Krundalen

 

lkjh

Tuftebreen, brearm til Jostedalsbreen

 

kjhg

Utsikt over Krundalen

 

jhb

Tuftebreen

 

oiu

Brefall

 

kjhg

Utsikt over Tufteskarde til Krundalen

 

kjhg

Ned i en bresprekk

 

kjhg

Og der hang jeg da

 

jhg

Med håp om at de der oppe ville hente meg opp igjen *^____^*

 

En mann ved navn Øivind Kulberg gikk mange turer i Alpene på 40-tallet. Han så at mange gikk tur over breene og tenkte at dette må være mulig i Norge også. Han kontakter Claus Helberg i DNT og foreslo at foreningen startet enkle brekurs for å takle vanskeligheter i fjellet på en sikker måte. Og slik ble det. I 1958 ble det første brekurs holdt på Finse av Kulberg selv. Kurset besto av praktiske øvelser på Hardangerjøkulen om dagen og teori på Finsehytta om kvelden. Kursdeltakerne fikk praktisk opplæring i bruk av sikringsutstyr, tau, isøks og stegjern. Hensikten med kurset var å lære norske fjellvandrere sikker ferdsel over Norske enkle breer. I årene som fulgte ble kursene populære og holdt på Finse, Krossbu, Smørstabbreen og Jostedalsbreen. Kulberg ledet selv hele 43 brekurs. For sin innsats i friluftslivet ble Kulberg hedret med Kongens fortjenestemedalje i gull, DNTs høyeste utmerkelse: Turistknappen i gull og Mestre fjellet-prisen.

Fjerde dagen skulle vi i hvert vårt taulag planlegge en bretur, ha med nødutstyr som var nødvendig, planlegge tidsplan og peile inn kompass. Det var litt vanskelig å vite hvordan vi ville planlegge å gå uten å se breen, ettersom vi i dag skulle til Fåbergstølbreen. Så vi la opp en plan A og en plan B. Med ca samme tidsplan. Det var også viktig å vite hvordan vi skulle komme opp på breen. Ettersom vi ikke viste hvordan den var formet, hvor smeltevannet kom fra. Så det ville vi også avgjøre senere.
Første del av breen var snødekket. Da var vi nødt å gå slik vi trudde sprekkene lå under snøen. Og vi tok plan A. Det var et brefall vi ikke så på kartet. Men en morsom utfordring. Og den turen opp brefallet var noe av det mest gale jeg har gkjort. Vi gikk på blåispidestaler som var 20 til 30 meter høye. Med 20 til 30 meter fall ned og der nede var det mest sannsynlig smeltevann. Mellom pidestalene hang det snøbruer, noen tynne andre tykkere. Vi prøvde oss frem. Gikk i sikksakk. Byttet mellom bakre og fremre person som fører som å snirkle oss opp labyrinten.Etter endel timer i dette landskap avbrøt vår instruktør Mads  fra Danmark oss. Han ville vi skulle finne ut fremfor å gå høyere opp. Overst på brefall er de tverrgående bresprekkene bredest. Opp til mange mange meter kan de være ettersom overflaten av breen beveger seg for raskt til at isen skal kunne opprettholde sin plastiske egenskap.
Da var neste utfordring, finne veien ut. Men det gikk raskere av ren flaks en vi trudde og plutselig var vi på snødekket igjen. På vei ned øvde vi på hvordan bevege seg i skodde ved hjelp av å telle taulengder, rektangelmetoden og trekantmetoden.

De første kompassene ble konstruert i Kina. I Europa finnes det opplysninger fra slutten av 1100-tallet om primitive kompass laget av en bit magnetisk jern, lagt på et halmstrå i en vannskål. I Norge kjent som leidarstein. Fra midten av 1300-tallet finnes det beskrivelser av et kompass med en skive opphengt på en stift, og omkring år 1900 fikk det magnetiske kompasset den utformingen det fremdeles har.
Kineserne tok i bruk kompasset omkring 1090, under Song-dynastiet. Universalgeniet Shen Kuo gis æren for det. Men den første kinesiske bruk av kompasset var i spådomssammenheng. Antagelig var det ikke før lang tid etter at europeerne hadde tatt det ibruk som navigasjonsinstrument i sjøfarten at kineserne gjorde det samme.

lkjmn

Fåbergstølbreen

 

lkijh

Smeltevann

 

lkjh

Brefallet til Fåbergstølbreen

 

lkj

Utsikten fra breen

 

ølkj

Brefallet begynner

 

ølkj

Lett start

 

lkj

Sprekksystemet begynner

 

ølkj

Sprekkene blir større

 

ølk

I godt humør

 

poiujh

Det andre taulaget

 

ølkj

Glade

 

ølkn

Store bresprekker og små snøbruer

 

ølm

Med breskit i ansiktet

 

ølk

Et istårn som ser ut som en hest med pavehatt

 

oiu

Istårn

 

oiuyf

En vakker brearm

 

Isøks har gjennom de siste 200 årene utviklet seg fra å være endel av tidligere tiders turutstyr i høyfjellet til bli teknisk avanserte og svært lette. De første øksene var laget av et treskaft og på toppen var et hode av jern. Lengden var ofte 2/3 av klatreren. Dagens økser blir laget av aluminium, noen til og med av karbonkompositt. Lengden har krympet til mellom 50-80 cm og bruksområdene har blitt betraktelig utvidet. Øksene deles i to kategorier: Alpine økser som brukes til brevandring og lettere bestigninger av fjell og topper, og rene klatreøkser som brukes til isklatring og blandet klatring. Isøksen klan festet på ulike måter i dag er det vanligste en stropp som går fra hode på øksen og ender i et håndledsbånd. Dette synes jeg selv er ganske klønete hvis man må bytte hånd man bruker øks i. Jeg ble litt gal på isøksen min under Elbrus-turen. Men på Denali lærte jeg at den går å sikre i klatreselen med et tau. Dette ble populært kalt «pysestroppen» og fungerer supert!
Det er også idag vanlig blant erfarne klatrere å klatre «leash less», dette vil si å ikke ha stropper festet til hverken selen eller håndleddet. Det høre bare idiotisk ut. Sjangsen for å miste isøksen er da så mye større.
Før isøksen var det vanlig å bruke vedøks og lange staver for breturer.

Siste dagen på breen dro vi tilbake til Nigardsbreen for å lære rapelleringsteknikker med minimalt utstyr, iskaltring, standplass med minimalt utstyr og en til seks prinsippet. En fantastisk dag med fantastisk vær. Masse inspirasjon. en dag jeg lar være bilder.

lkjhb

Gjør oss klare for en dag på breen

 

lkjh

Rigger sammen taulag

 

lkjhg

Utsikten fra Nigardsbreen

 

lkj

For et taulag

 

loikjuh

Rapellering

 

æøpoikjh

Rapellering ved hjelp av en karabiner, en knute og en prusik

poiuh

Minimalistisk rapellering

 

poikj

Med 2 meter armer trenger man ikke selfistang

 

øolikjh

Tauknutegange

 

ølkj

tauknutegange med en karabiner, en slynge og to prusik

 

polkj

Minimalistisk skal det være

 

poikj

Utsikt fra breen… for en dag *^____^*

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s