EKSPEDISJON TIL MT DENALI – NORD-AMERIKAS HØYESTE FJELL, DEL 5

Dag 13, 24 mai: Værfaste

Natten var stormfull. Flere ganger våknet jeg av drøn så høyt at det føltes som et godstog kjørte over oss. Teltet seiltet fra side til side. Men det sto likevel stødig. Noen hadde vært litt bekymret og lagd en nødplan av hvordan de skulle rømme teltet dersom det revnet. Det var vanskelig å tru stormveggene vi hadde bygd opp tok noe særlig. Eller hvordan vinden ville røske hvis vi ikke hadde hatt stormvegger.
Camp 3 ligger mest værbeskyttet av alle campene.  Og våre amerikanske guider sa de før ikke har opplevd en så værfylt og vindblåst natt. Det kom også endel snø under natten. Tidlig i dag var doen nødt å måkes frem og en sti til doen. Nye trappetrinn var også nødt å lages.
Teltene ble også børstet rene for snø og strammet opp.

Vinden roet seg. Og ut over dagen snødde det mest. Og ut over kvelden kom også solen frem og gløtter med blå himmel. Deter helt stille. Det river ikke i teltet. Inget godstog kjører over oss. Etter en natt med en vind på 25 m/s, full storm, var det deilig at det var stille. Jeg følte jeg var litt sensitiv for bråk etter den natten med så mye lyder.

Helt stille.

Jeg trur på godt vær i morra. Og når jeg føler været er med meg får jeg en pirrende følelse i kroppen. Som det kiler i nervene. Da blir det godt vær. Og godt vær er også noe jeg ønsker meg i bursdagsgave. Så i morra skal vi opp Head Wallen og legge ut nytt depo.
I dag er det også morsdag i sverige. Jeg fikk låne satelitt telefonen fra Thor og ringte mormor. Men jeg trur ikke hun helt fikk emd seg at det var ‘gratulerer på morsdag’ jeg prøvde å si. Hun var så opptatt å spørre om alt annet. Men det var fint å høre stemmen hennes. Og det var dårlig dekning på grunn av været.

Under turen har jeg også fått en helt spesiell  venn i Jon. Det er interessant å høre om turene hans, erfaringen hans og hans kunnskap. Men også føler jeg at jeg kan fortelle han om mine drømmer uten å høre tilbake at det er litt ambisiøst eller ren idioti. Noe jeg synes jeg hører fra de fleste andre.
Jeg har ikke likt noe særlig å fortelle andre noe særlig om mine drømmer og planer for jeg føler jeg ofte har møtt den samme vegg jeg har opplevd gjennom barndom og ungdomstid. Hvis andre ikke har truen på enn, hvordan skal man da kunne ha truen på seg selv?

Første gang Mt Denali var prøvd å besteget var av dommer  James Wickersham i 1903 via Peters Glacier og North Face, som i dag er kjent for navnet Wickersham Wall. Denne ruten er svært skredutsatt og ble først klatret i 1963.

En ekspedisjon under navn Surdeig ekpsedisjonen, bestående av lokale beboere Tom Lloyd, Peter Anderson, Billy Taylor, og Charles McSnurp klatrer Mt Denali i 1910. Dem hadde ingen erfaring med klatring. De brukte 3 måneder på fjellet. Og dem møtte toppen med en bærepose med smultringer hver, en termos med varm sjokolade og en 4,2 meter lang bit av en granstamme. De påsto det tok 18 timer. Ingen trudde på at de hadde nådd toppen, noe som skyldes at de påsto å klatre både sør- og nordtoppen.

Den første bestigningen av Mt Denali ble gjort 7 juni 1913 av en gruppe ledet av Hudson Stakk og Harry Karstens. Walter Harper, et medlem av gruppen var første bestiger av toppen. En lokal person fra Alaska. Robert Tatum var også med på toppstøtet. Og hans senere kommentar var: Utsikten fra toppen av Mount McKinley er som å se ut av vinduene i himmelen!
De klarte også å avsløre at ekspedisjon Surdeig faktisk klarte å bestige nordtoppen, Denalis nest høyeste topp. Men de kunne ikke bevise eller avkrefte om de kom til sør-toppen, den høyeste. Heller så de ikke noe tegn til den 4,2 meter høye trestammen som skulle vært plassert ved sør-toppen. De fant også ut at ekspedisjon Parker-Browne kun var 61 meter fra toppen før de snudde.
I 1947 var Barbara Washburn den første kvinne som besteg Mt Denali. Hennes ektemann Bradford Washburn blir den første personen til toppmøte to ganger. I 1951 ble West Buttress ruten besteget for første gang av Bradford Washburn. West Buttress ruen er den ruten som flest klatrere bestiger. 53% av alle klatrere når toppen. Men i fjol var denne prosenten nede i 16. Et dårlig år for Mt Denalis turisme. Noe som skyldes mye dårlig vær.

På kvelden letter skydekket

På kvelden letter skydekket

Dag 14, 25 mai: Head Wall og verdens beste bursdag

I bursdagsgave ønsket jeg meg godt vær. Og hva fikke jeg: Godt vær! Godt nok til at vi kunne gå opp Head Wallen for å lage et nytt depo.
Skyene lå under oss. Noen skyer seilet lavt over bakken. Snøen går i et med himmelen. Det er det vakreste vær jeg vet om. Det er som å være i himmelen.
Til frokost hadde det blitt pyntet med ballonger i telttaket og bursdagssang med dans. Så hvordan skal bursdagen feires: Jeg skal feire den med å gå opp Head Wall!
Først  ble vi satt på stand-by. Men ganske raskt ble det bestemt at vi skulle gå. Taulag ble rigget, og tau og karabiner kneppet på.

Så gav vi oss i vei.

Første oppstigning var ganske tung. Stegene som var litt for store for at det var noen god flyt. Og kroppen var litt kald. Men ikke for kald. For meg er også første time tung å gå. Alltid. Jeg er litt treg med å komme i gang. Men etter en time vil ofte kroppen bare jobbe for seg selv.
Og sånn ble det. Etter en litne pause, litt å drikke og litt sjokolade, så var kroppen mye mer fit for fight. Beina føltes lettere og sekken var vektløs. Sakte om sakte gikk vi oppover.
Solveig følte seg ikke noe bra. Hun ble satt i taulag med Nick og Thor alene, dersom det ville være behov for henne å snu.

Ved  4700 moh begynner de faste tauene. Her skulle vi bruke det vi lærte for noen dager siden om jumar. Jeg har omtrent ikke brukt jumar før. Men konseptet er enkelt. En tau innretning som hjelper til ved brattere oppoverbakker og utsatte steder som en ekstra sikring. Men andre klatret også kun med isøks her.

Det tok lang tid å komme opp de faste tauene på grunn av trafikk. Noen steder var  det vanskelig å få feste i den harde blåisen. Tilslutt var vi oppe ved cashpoint. Ikke det ideelle stedet. Men vinden var hard. Så det ble rett ved toppen av Head  Wall.

Utsikten var fantastisk!

Headwallen er det bratteste klatrepartiet av Denali med en vinkel på 45 til 50 grader. Rett opp ved toppen er et utsatt sted for fallulykker. På andre siden er det langt ned til breen.
etter  at  ting var gravd ned, bilder var tatt og sjokoladen spist, var det på tide å gå ned igjen. Men først fikk jeg en bursdagssang av Therese *^___^*
For å gå ned Head Wallen ville vi også bruke faste tau. Surre de rundt armen med en karabiner i et tau fra klatreselen. Ganske ubehagelig stilling å gå ned i, men det ville ikke vare så lenge. Sakte med sikkert skled vi nedover.

Plutselig stoppet alt opp. Alt var så stille. Og ingen gikk. Jeg så  bak meg hvor  Therese var. Og hun sa det hadde gått et skred. Men det var jo så stille. Jeg så nedover og under oss hvor stien til Camp 3 var.. hadde vært. Det hadde gått et skred over stien. Og lengst ned lå det tre mennesker.
Det frøys litt i hodet.  Hvor kom skredet fra? Hva utløste det?
Hadde det vært 20 minutter senere ville vi vært hvor skredet gikk.
Noen av menneskene beveget seg. Noen mennesker var på vei til dem.

Vi fortsatte nedover. Tråkket i løssnøen ved siden av for å komme oss frem. Det gikk bra med de tre som havnet i skredet. Ren flaks. Og flaks  at  stien var tom. Mange mennesker tråkker opp og ned denne stien i sesongen.
I etterkant fikk vi vite at skredet hadde blitt utløst av de tre som ble tatt av det. Tre på ski som gikk utenfor ruten. De siste dagene har endel snø lagt seg. Noe som er grunn til et så utstaabilt flakskikt. Et flakras.

Dagen var nydelig og innholdsrik. Det trengtes etter noen værfaste dager. For å cheer us up litt. Og det var også den beste bursdag jeg kunne ønsket meg, ballonger, sang, fjelltur, ras og høyfjellskake (en sjokoladebar) med bursdagslys.

Første solstråler til campen

Første solstråler til campen

 

På vei opp Head Wall

På vei opp Head Wall

 

Ådne med Camp 3 i bakgrunn

Ådne med Camp 3 i bakgrunn

 

Mt Foraker

Mt Foraker

 

Jon

Jon

 

Vår guide Nick

Vår guide Nick

 

En pause

En pause

 

Høy trafikk fra Camp 3

Høy trafikk fra Camp 3

 

I himmelen

I himmelen

 

Med faste tau

Med faste tau

 

På toppen av Head Wall

På toppen av Head Wall

 

Fjellfie

Fjellfie

 

Bursdagskake

Bursdagskake

 

Raset som gikk i Head Wall

Raset som gikk i Head Wall

 

Dag 15, 26 mai: Stand by

Været var igjen ussikkert. En uværsky trykket rundt toppen av Denali. Og til slutt gikk tiden ut for å flytte til Camp 4, High Camp. Dagen ble likevel fin. Vi gikk til The edge of the World. Her fikk vi en nydelig utsikt over Kahiltna breen.
Foruten det har dagen gått til å slappe av. Hvertfall for oss som klarte det. Som det står på værtavlen til rangerne i Camp 3: Å klatre Denali krever hell, gode klatre egenskaper og tålmodighet.
Jeg kunne blitt sprø av å høre på pessimismen som brer seg over campen. Prøver å finne mine fri rom til å være alene. Noen ganger bak teltet på pulken. Andre ganger i teltet. Det er vanskelig å lese når man hører på det. Og det gir hodepine.

Flere har prøvd seg på toppen. Men området som heter Footballfield etter Camp 4 har for dyp snø.Så langt har ingen kommet seg på toppen, mens vi har vært på vei oppover. Likevel synes jeg ikke det er noen grunn for pessimisme. Hvertfall ikke spre det rundt seg. Det er heller ingen grunn til å spekulere. Det er inget vi kan gjøre med snøen og været. Bare avvente og holde godt mot.
I morra er det vår siste sjangse for å nå toppen. Går det etter siste plan vil vi komme til High Camp i morra. Torsdag er det meldt dårlig vær.Da vil vi ha en værdag i High Camp. Og støte toppen på fredag.For å så komme tilbake til Base Camp lørdag. Men er ikke været godt må vi nok gå ned.

Hvorfor gjør man turer som dette. Det har jeg tenkt på mens jeg har gått opp Denali. Hvorfor?
Før jeg dro hit, da jeg trente for turen, fikk jeg mye oppmerksomhet da jeg trente eller på jobb eller andre steder. Man blir kalt for tøff, eventyrer, idolisert osv osv. Det føles veldig rart å få de reaksjoner. For jeg gjør det ikke for andres reaksjoner. Helt for meg selv. Jeg liker heller ikke å stå i sentrum. Så egentlig føles det litt ubehagelig. Men jeg har en drøm. Jon vet om den. Og noen andre. Denali er et delmål. Men ikke bare et delmål. Det er naturen, det primitive, det enkle liv for å overleve. Den makabre naturen. Freden i sjelen. En pusterom fra samfunnet. Et pusterom fra materialismen. Og bare plass for meg og mine enkle tanker. Det er hva som trekker meg.
Jeg må også fylle hverdagen hjemme med noe. Trening. Dette gir mening til trening. En mulighet for å utvikles. Samme til hva. Bare utvikles. Mitt liv må være dynamisk. Jeg er ekstremt typisk tvilling. Så mye at de som vet godt om greske stjernetegn ler av meg.
«Det virker også som om tvillingen har to personligheter og de er ofte rastløse. De fleste tvillinger kan gjøre flere ting samtidig uten å måtte anstrenge seg. Tvillingene misliker rutine og liker ofte spenning. Den kvinnelige tvilling er ofte ubestemmelig og uberegnelig. Hun endrer seg hele tiden. I tillegg er hun hjelpsom og har mange tanker om alt mulig. Det er i tvillingens natur å være oppsøkende og reise mye, for å oppleve flere sider ved livet. Nervøsitet og rastløshet preger tegnet.»
Og tolker man dette til det mest ekstreme så er det en beskrivelse av meg. Så dette gir mening. Meningen med mitt liv. Men den kan forandres slik den har forandres tidligere og slik jeg er et dynamisk menneske.

Over to uker uten dusj også. Håret er så fett at jeg må tørke av hendene med våtserviett hvis jeg tar i det. Det er helt greit. Man blir vandt med det. Og vi alle lukter sikkert like vidunderlig. Men det hjelper også å bruke ull. Vi slapp løs håret i dag. Tonje, Therese, Solveig og meg. Fire nydelige troll. Linda ville ikke være med. Fikk ikke være med. Hun ser fresh ut uansett!

Mt Foraker i vakkert morgenlys

Mt Foraker i vakkert morgenlys

 

Head Wall og gårdagens skred

Head Wall og gårdagens skred

 

Linda og jeg slakker

Linda og jeg slakker

 

Fire fine frøkner med fettet hår

Fire fine frøkner med fettet hår

 

Slakker mer

Slakker mer..

 

Ser på hvordan skyene blåser rundt toppen av Denali

..og ser på hvordan skyene blåser rundt toppen av Denali

 

Nick sikrer oss ved The Edge of the World

Nick sikrer oss ved The Edge of the World

 

Blåis

Blåis

 

Personen bak kameraet

Personen bak kameraet

 

Kahiltna Glacier

Kahiltna Glacier

 

Jon og meg

Jon og meg

 

Linda rock the Edge

Linda rock the Edge

 

Mt Hunter

Mt Hunter

 

& Jon pose the Edge

& Jon pose the Edge

 

John viser sitt taulag landskapet

John viser sitt taulag landskapet

 

Kveld over Camps 3

Kveld over Camps 3 og himmelen glitret av små iskrystaller

 

Dag 16-17, 27-28 mai: Siste sjanse

Siste sjangse for å flytte opp til High Camp. Vi får beskjed om å pakke alle våre ting. Nå skjer det! Endelig! Teltet var tømt. Sekken var pakket. Og vi begynte demontere teltet. Plutselig ble vi avbrutt og dratt med til gruppemøte i kjøkkenteltet.
En gudie i en annen gruppe hadde varslet våres guider om at værmeldingen var spådd verre en ventet. 29 m/s. Det tilsvarer sterk storm. Den andre værdagen vi hadde med sterk vind var bare storm. OG det i en værbeskyttet camp som Camp 3 er. High Camp er mye mer værutsatt. Men Caitlin sa teltene mest sannsynlig vill greie  det dersom vi bygde doble stormvegger. Hun var villig å gå med en gruppe som vår. Vi ble satt til å diskutere dette oss i mellom.
JEg personligen liker ikke når gruppen må diskutere. Sier noen nå at han eller hun ikke er villig å ta risken vil ingen argument i verden gå mot det. Og hvorfor skal vi diskutere det oss i mellom hvis guidene er villig å gå med en gruppe som oss oppover. De risikerer ikke seg selv?
Jeg sa ja til å gå. Thor, vår guide fra Hvitserk sa ja til å gå. Men det ble argumentert med risk..
Å dra ned til Anchorage for å bruke masse dager i en by bad med i mot. Jeg la frem forslag om å være igjen i Camp 3 for å så ta en dags tur over The Ridge en dag med godt vær for å få se mer av Denali. Men en kvass kommentar kom at det ikke lenger fantes noen delmål. Greit.
The Ridge sies å være den mest spektakulære delen av West buttress route. Jeg bestemte meg i teltet at jeg vil komme tilbake. Jeg skal klatre Denali. Om det er med en liten privat gruppe eller solo. Det kommer an på mulighet å sette sammen en gruppe når den tid kommer. Jeg må ta brekurs når jeg kommer hjem. Og neste år klatre Mont Blanc uten guide. Nå må jeg lære meg å være selvstendig.

Det ble bestemt at vi ville gå ned til kvelden for å ikke gå over Kahiltna glacier i solsteken. Breen har begynt å smelte og snøbruer begynt å henge. Tanken på å være i Camp 3 hele dagen følte jeg var uutholdelig. Jeg måtte få ut litt energi. Bruke kroppen. Det er lenge siden jeg har hatt så mange dager på latsiden som under denne ferien. Og jeg var lei pessimismen som har hengt over campen siste dagene. Jeg måtte vekk!
Vår guide John ville opp for å hente depoet. Dette var hans siste tur på Denali og han hadde noen personlige eiendeler der oppe han trengte. Bergsvein og jeg ble med i taulag. En liten dagstur. Det ville bli fint.

Himmelen var så blå den aldri hadde vært før. Ingen skyer. Ingen vind. Head Wallen var kokende het. Så mange mennesker beveget seg oppover at både opp og ned tauet bruktes for å komme seg opp til ryggen. Alle cashet eller flyttet til High Camp i dag. Noe som fikk meg enda mindre å forstå hvorfor vi skulle gå ned. Men jeg ville nyte dette. Ikke være negativ. Og det gjorde jeg.
Først hadde John tenkt vi skulle prøve komme oss litt over ryggen. Men trafikken var rettog slett for tett for at det ville bli lett å komme seg tilbake ned til Camp 3. Vi satt på toppen av Head Wall litt. Så på utsikten. Snakket med forbipasserende. Bergsvein og jeg hadde virkelig dagen!
På vei ned var det så varmt at det var vanskelig å fokusere og puste. Skulle ha hatt mindre klær. Men små isklumper på vei ned var veldig refreshing. Ved første mulighet så var det bare å kle av seg og gå i brynje..
Nede ved campen igjen var teltene pakket sammen. De andre satt i solen, leste bok, hørte på musikk. En skikkelig god stemning.
Og så varmt. bukser og alt gikk av. Og jeg la meg på liggunderlaget i solen for å sove litt.

Gruppen har blitt  mindre. Sent i går forlot vår guide Nick gruppen sammen med Solveig og hennes bror Per. Solveig hadde ikke følt seg bra på mange dager. Hun slet med å sove, kroppen tok ikke opp vann og tilslutt bestemte hun og hennes bror seg for å gå ned for å rekke et tidligere fly hjem til Norge.
Slik som vi skulle, gikk også dem på kvelden. Temperaturen i Alaska range hadde vært mye høyere en hva som er vanlig. Nede ved Kahiltna glacier har det vært så varmt at snøbruene som vi ikke så da vi startet ekspedisjonen, nå henger. Men om kvelden blir temperaturen lavere igjen. Da er hengebruene tryggere å gå på. Uansett synes jeg å gå om natten virker lurt. Det var så vanvittig varmt da vi gikk fra Base Camp til Camp 1. Og nettene er lyse. Hadde jeg gått her alene ville jeg brukt nettene mer effektivt.

Kvelden kom. Vi spiste vårt siste måltid. Den siste mat vi hadde igjen. Resten av maten forlot vi på toppen av Head Wall for at det kan brukes for en annen gruppe. John fortalte at ryggen hvor mange casher er full av diesel til brennere. Det ligger mange hundre liter gravd ned. Og graver man hvor det ikke er merking (man skal jo ikke stjele en annens gruppes depo) så kan man finne gamle depoer med mye god mat. Han selv hadde funnet en, full av franske oster og sjokolade. Den turen hadde han vært en stund i High Camp og brukte dagene på å spise. Dette er Johns siste tur som guide på Denali. Etter dette skal han begynne studere. 6 år for å bli lege. Men før det skal han på en 6 ukers sykkeltur i Pakistan. Jeg gleder emg til han er tilbake for å høre om turen hans. Det er et av de land jeg helst vil oppleve historisk og kulturelt. Hvorfor spør mange? Enkelt, den har en spennende historie. Spesielt om sherpaene som bor i Karakoram. Og de som har vært i Karakoram sier dette er verdens vakreste plass. Det vil jeg oppleve. Hvordan landet ellers er er så forvridd av vestlig forståelse at jeg har lyst å dra dit for å se menneskene, smake maten og føle på deres tro og livsstil. Pakistan tiltaler meg.

Når man går med pulk i nedoverbakke er det den som er bak som bruker tauet i taulaget for å ungå at pulken sklir inn i beina til den forran. Kan høres lett ut, men i 8 timers mars er det tungt. Og blant annet Squirrel Hill var en utfordring. Den er kort, men isete og mye brattere en de andre nedoverbakkene. I tillegg gjorde føttene vondt. Fra vin vintertur i februar begynte neglene å løsne. Under Denali turen hadde dette området på føttene fått seg enda hardere trøkk. De var ikke sjarmerende (og rett etter jeg kom hjem fra Denali turen klippet jeg av neglene. De bare hang der). Det var mye smerter i føttene. For å lettere gå og nyte hva jeg så rundt meg lirket jeg inn en øreplugg og satte på litt musikk. Kent selvfølgelig. Og det gjorde turen mye hyggeligere.

Lyset var magisk. Jeg bare lot øyene flyte på det som var rundt meg. Og gledet meg allerede til neste gang jeg ville være her. Jeg er en ‘been there, done that’ person. Jeg gjør sjelden noe to ganger, men jeg følte ikke jeg hadde gjort dette. Jeg må tilbake. Men da skal det være annerledes. Innom 5 år er jeg her igjen. Og da skal jeg gå The ridge.
Det er viktig å være klar over at det alltid er en sjangse for at man ikke kommer til toppen. Jeg tenkte på alt jeg har lært av turen. Det var derfor jeg dro hit. For å lære. Og jeg føler også at jeg har fått den sparken i baken jeg trengte for å tørre si: Nå må jeg gjøre ting selv.
Derfor enker jeg meg også at til det beste for meg var hvordan turen sluttet. Hadde vi kommet til toppen ville jeg nok ikke tenkt slik. Da ville jeg være tilfreds og ferdig.

Fremme ved Base Camp 4 om morgenen. Det var vindstille. Himmelen var nydelig. Og solen begynte sleike fjellene rundt oss med rosa farge. Vi la ut liggeunderlagene på bakken og la oss for å sove.

Om morgenen da vi våknet var andre grupper rundt oss klare for avmars mot Camp 1. De skulle begynne sin tur. Lenge følte jeg på hvor sår kroppen var. Og jeg hadde vært så svett da jeg la meg at soveposen nå var bløt. BAkken var hard. Jeg ville ikke helt noen ting nå.
Men det ble bedre da solen varmet oss opp. Ølkassen kom frem og vi satt i solen med potetgull, øl og musikk. Det var en vakker avslutning.
Nå gledet jeg meg bare til å komme hjem. Bestille turen til Acongacua. Se pus igjen og mine søsken.

Opp Head Wallen

Opp Head Wallen

 

Bratt opp

Bratt opp

 

Per, John og meg på tur alene

Full fres i de faste tauene

 

På toppen av Head Wall

På toppen av Head Wall

 

Denalis nest høyeste topp, nordtoppen

Denalis nest høyeste topp, nordtoppen

 

Bergsvein

Bergsvein

 

Det grønne tauet vi har stiftet beskjenskap til

Det grønne tauet vi har stiftet beskjenskap til

 

Bergsvein og jeg hadde virkelig dagen

Bergsvein og jeg hadde virkelig dagen

 

På vei ned igjen

På vei ned igjen

 

Fjellfie

Fjellfie

 

Kvelden kommer..

Kvelden kommer..

 

Og taulaget til Therese og meg er klare *^___^*

Og taulaget til Therese og meg er klare *^___^*

 

Begynnelsen på den vakreste natt i mitt liv

Begynnelsen på den vakreste natt i mitt liv

 

Windy corner

Windy corner

 

Toppen av Motorcycle Hill

Toppen av Motorcycle Hill

 

Toppen av Motorcycle Hill

Toppen av Motorcycle Hill

 

Midnatt i Camp 2

Midnatt i Camp 2

 

Midnatt i camp 2

Midnatt i camp 2

 

Kahiltna passet

Kahiltna passet

 

Kahiltna passet

Kahiltna passet

 

Tilbakeblikk på Denali

Tilbakeblikk på Denali

 

Like bli i Camp 1

Like bli i Camp 1

 

Camp 1

Camp 1

 

Solen begynner komme opp over Kahiltna glacier

Solen begynner komme opp over Kahiltna glacier

 

I sovepose i Base Camp

I sovepose i Base Camp

 

Morgenstund har guld i munn

Morgenstund har guld i munn

 

Therese tok popcorn til frokost

Therese tok popcorn til frokost

 

Jeg bestemte meg for at det er mye god frokost i godt øl

Jeg bestemte meg for at det er mye god frokost i godt øl

 

Talkeetna airtaxi

Talkeetna airtaxi

 

På vei til sivilisasjonen

På vei til sivilisasjonen

 

Talkeetna airtaxi

Talkeetna airtaxi

 

Takeoff

Takeoff

 

Airborne

Airborne

 

Glade

Glade

 

Slutten på en breearm

Slutten på en breearm

 

Overgangen mellom høyfjell- og slettelandskap

Overgangen mellom høyfjell- og slettelandskap

 

tilbake i Talkeetna

tilbake i Talkeetna

 

The end

The end

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s