EKSPEDISJON TIL MT DENALI – NORD-AMERIKAS HØYESTE FJELL, DEL 4

West buttress route

West buttress route

Dag 10, 21 mai: Camp 3

To dager siden var vi værfaste i camp 2. Tingene våre var cashet i depo rett under camp 3. Men været var for dårlig for at det ville være forsvalig å rive campen for å så prøve sette opp en ny. Det var også for dårlig for at det ville være forsvarlig å prøve gå rundt Windy Corner. Vår andre reserve dag vi bruker. Og været var ikke godt nok for å sitte ute. Det var ikke sol nok til at det ble varmt i teltet. Men Denali er mest kjent for dårlig vær. Utenom pol områdene er dette den plass på jorden med gjennomsnittlig dårligst vær. Og det er viktig å være klar over det og respektere det på et fjell som Denali.
Som han ene rangeren i Talkeetna fortalte oss: Det er bedre å være et sted det er godt å ønske man var der oppe. En å være et sted det ikke er godt å ønske man var der nede.

Humøret i campen var litt si som så. Det er lett å bli litt negativ når det ikke ser positivt ut. Men jeg synes det er unødvendig. Det hjelper ikke for noe annet en å bryte seg ned mentalt og ta de andre med seg. Det ble bedre utover dagen etter vi fikk sosialisert oss litt. Ledd litt sammen. Og spilt litt yatzy.

I går var været bedre. Ikke godt, men bedre. Så telt ble revet og sekker og pulker ble pakket. De fleste i gruppa ønsket å ikke ha pulk opp til camp 3. Men jeg pakket igjen det meste av bagasjen i pulken. Ryggen var fremdeles ikke bra. Jeg visste hva jeg kunne gjøre med det, men ikke her. Jeg ville trengt min naprapat, Mats. Han fikser alt. Eller en triggerball. Men det har jeg heller ikke. Og ettersom man er i gruppe, opp mot høyder i organisert gruppe er det ikke bare å få tillatelse til å ta smertestillende heller. Så jeg prøver isteden å koble det ut mentalt.

kjo

Et litet pust i det dårlige været gjør det mulig å gå ut

 

bj

Camp 2 i solnedgang

 

Squirrel hill

Squirrel hill

 

kjol

På toppen av Squirrel Hill

 

hkj

Father and son wall

 

kj

Pause ved vårt depo med Mt Foraker og Windy Corner i bakgrunn

 

kl

Langt der borte er det sol

 

Man velger selv hvordan man ønsker livet. Når man starter en dag velger man selv hvordan dagen skal starte. Tenker man negativt vil det påvirke dagen. Klarer man ikke tenke positivt kan man ihvertfall være nøytral. Må man gjøre noe som er tungt, blir det tyngre hvis man tenker negativt. Og klarer man ikke tenke positivt kan man distansere tankene og la de flyte et annet sted og være nøytral. Slik er det lett å bestemme selv hvor gode dager eller vonde opplevelser man selv ønsker. Det krever endel selvinsikt, selvkritik og være reflektiv for å se at man selv kanskje er sitt eget problem. Men når man først begynner få grepet på sin egen mentale tilstand er man super sterk og begynner bli uovervinnelig. Det er slik mental trening som gjør at det er mulig å trekke dekk alene i skogen når det er mørkt i time etter time, uke inn og ut og likevel finne glede med det. Det er sånn mental trening som kan få en lang oppoverbakke i time etter time til å bli en fin opplevelse. Eller hver dag til å bli en fin dag.$
Det kreves enda mer innsikt for å se hvis man mentalt er der eller ikke. Jeg er ikke der, men jeg jobber mye med meg selv for å komme dit.

Vi gikk igjen samme vei opp som vårt depo ligger. Først opp Motorcycle Hill, Squirrel Hill, Windy Corner og over alle bresprekker. Ved depoet tok vi en pause. Først her igjen kunne man føle et hint av varmen fra solen. Hva vi kunne hatt, men ikke fikk. Denne dagen var kald og vinden var sterk. Men langt inne i klærne føltes det godt likevel. Lunt. Det er en følelse jeg oppskatter mye. Man føler seg beskyttet og trygg. Pulken var mye tyngre en da vi la ut depo, men stort sett gikk det fint. Den trakk bakover i oppoverbakker og gjorde det ustabilt brattere partier. Men tyngst var det med ryggen. Store smerter i nedre del av ryggrad og ved skuldre. Jeg følte dagen i dag var vanskelig å stenge ute smertene. Det var vanskelig å nyte dagen . Jeg følte det var litt fortvilende. Hvordan skal jeg få det å bli bra igjen.
Landskapet var annerledes en to dager siden da vi gravde depo. Fargene var blå, grå og hvite. Kalde. Overskyet. Jeg liker det godt slik. Jeg liker hvordan skyer leker med lyset og forandrer landskapet. Det blir magisk og trolsk.
Vel fremme i camp 3 gikk det et jubel gjennom gruppen. Gleden av å være her. Camp 3 ligger på ca 4400 høydemeter. Og det tok oss ca 6 timer for å komme hit. Det var allerede en Mountain trip gruppe her som ønsket oss velkommen og fylte vannflaskene våres. Litt mat og så var det å grave til campen vår. Camp 3 er en camp som er vanlig å bli en uke for å vente på godt vær før man går videre til High camp.
I det telten var spent opp begynte vinden ta hardere.

Jeg våknet mange ganger av et drøn. Det hørtes som et lokomotiv kjørte i full fart over ryggen over Camp 3. Litt etter slo teltduken kraftig mot hverandre. Tingene som hang i taket på teltet hopper rundt. Men i soveposen var det godt og varmt. Jeg tenkte tilbake til ‘høsttur rundt gjende’ som jeg og en venninne var på i oktober. Da var det storm i Jotunheimen. Telten låg flate på hver sin fjellhylle i nedstigningen mot Svartedal. Dette var bare litt vind sammenlignet med. Og telten sto godt også uten stormvegger. For det hadde vi enda ikke lagd.
Været var ikke noe særlig mye bedre da vi våknet. Teltet var frossent. Istapper hang. Forteltet var snødd ned. Og jeg måtte på do. Typisk.

Det var også stedsvis mye snø mot doen. Og doen var helt hvit. Badet er en grop, med trapper ned og mur rundt for å gjøre veggene høyere. Slik at den dotrengte får litt privatliv. Det er ikke lov å lage do hvor man vil for å holde fjellet mest mulig rent. Toalettet vi lagde i går fikk pissoar, dame del og en CMC-del. CMC står for clean mountain closet. En plastikkbøtte med lokk. Og en bøtten man driter i og hiver dopapiret i. I bøtten er den en pose av nedbrytbar materiale. Og når bøtten er full. Knytes posen sammen. Den hives så i en bresprekk hvor de kan formultne. Genial måte å holde Denali bæsjefritt på.

Været i dag startet dårlig, så vi gikk ikke for å hente cashen. Isteden bygde vi snømurer for å sikre oss mot dårlig vær. I ca. 3 timer boltet vi oss rundt i været og bygga borg. En særdeles dårlig aktivitet med ryggsmerter.
Da vi var ferdig begynte go’ været. Det er fortsatt mye vind, men solen steker godt. Telter har blitt til en badstue. Og kroppen er varm langt inn til bergmargen.
Og endelig har jeg fått fiksa ryggen hos naprapat Linda. Hun er ingen naprapat, men hun har selv vært hos en flere ganger og skjønner hvordan man skal fikse muskelknuter. Ryggen fikk skikkelig omgang. Helt nydelig! Og jeg kan endelig puste igjen. Takk Linda!
camp 3 er en camp som mange grupper vanligvis ligger en god stund for å vente på godt vær. Det er nest siste camp. Neste er High Camp. Den ligger 900 høydemeter over Camp 3. Så nær at man kan se camp 3 fra High Camp. Men alikevel så langt fra at den ene campen kan ha storm, mens den andre har godt vær.
Før flytting til High Camp ønskes det 3 dager hvor været ikke er for dårlig ettersom High Camp er mer værutsatt en andre camper på Denali. Og det er en svært ugunstig camp å bli værfast på. Enda har vi noen ekstra dager fpr å klare å nå toppen. Litt over en uke alt i alt.

Fra å være ruskete og godt blåsevær, har det snudd til nydelig solvær og skyene ligger under oss. Solen nølte først med å krype ut av skyene, men tilslutt kom den frem for å varme oss. Ny sofa har blitt lagd ut av hullet vi lagde snøblokk til stormmurene. Det er til og med et dansegulv foran sofaen, takk vare at Thor perfeksjonerte sofaen.
Og teltet har vært som en badstue. Tørt og varmt. Jeg lagde kuldegrop i forteltet. Ikke først og fremst for kulden, men for å gjøre oppbevaringsrom, gjøre det lettere å ta på og av sko. Og generelt gjøre mer plass til oss.

jh

Lager vindmurer

 

hkhi

Lager vindmurer

 

jhik

Skyene lager mye fint lys

 

jol

Nyter sofaen i vår nye stue

 

lk

Camp 3 med Mt Foraker i bakgrunn

 

ml

Over skyene

 

j

Tannpuss

 

Dag 11, 22 mai: Aktiv hviledag

Været var godt nok får at vi ville hente depoet som ligger rett under Camp 3. Eller jeg synes det var godt nok for det her om dagen også. Men jeg har funnet ut at jeg ikke er så vær ømfintlig så lenge man er kledd godt nok. Men jeg skjønner også at en gruppe som vår ikke er en gjennomsnittlig gruppe som ville leid guide på Denali. Ådne, Per og Solveig har vært på Aconcagua. Tonje og Linda har vært på flere høye fjell og lengre skiturer. Bare siste halvannet året har Linda prøvd seg på Aconcagua, Ama Dablam og nå Denali. Jon og Bergsvein er erfarne fjellførere fra DNT og har genrelt mye friluftslivserfaring. Og Therese har vært på Aconcagua og lengre skiturer. Det er jeg som har minst erfaring. Yngst og minst erfaring. Så det er en sterk gruppe.
Turen ned til depoet og opp igjen tok ikke lenger en 3 timer. Og nå har vi fått påfyll av godteri, dopapir og annet etterlengtet gnafs. Selv fikk jeg en ny bok og rene ullklær. Boken er en biografi av han godeste Nansen. Noe jeg har gledet meg til lenge å lese. Og etter 5 dager i samme ullklær var det som en dusj å få bytte. Ikke minst truse og sokker! Deilig rosa brynjeklær.
Vi håper på godt nok vær for morgendagen til å kunne legge ut et nytt depo over Head Wall. Noe som krever litt mer teknisk klatring. Derfor besto dagen i dag av et lite klatrekurs.
hvordan feste jumar. Hvordan knipse ut og inn av karabiner. Og hvordan gå ned faste tau. Og alt  dette med store dun votter. For blir det dårlig vær, må vi kunne gjøre dette med dun votter.
En lærerik dag. Lett når man først har lært  det.Og viktig å kunne. Vel opp ved det faste taue og ankerpunkt må vi være stadig på foten, kommunisere godt og håndtere sikkerhet ved hjelp av utstyr alene.
Jeg gleder meg!
Dagen ble spist opp av disse aktivitetene. Og plutselig var det kvelden.

For å lage litt hjemmekos på doen vår. Få litt hyttefølelse. Tegnet jeg et bilde som ble hengt opp på doen. Et bilde av kongefamilien er obligatorisk for en utedo.

Utsikten på natten

Utsikten på natten

 

Skigåer uten kontroll av pulk i ferd mot oss ved depo

Skigåer uten kontroll av pulk i ferd mot oss ved depo

 

Og hans venn

Og hans venn

 

Mt Foraker

Mt Foraker

 

Kongefamilien på doen

Kongefamilien på doen

 

Vær skilt utenfor rangercampen

Vær skilt utenfor rangercampen

 

Utsikt fra Camp 3

Utsikt fra Camp 3

 

Ranger camp

Ranger camp

 

Jumarklatring

Øver til jumarklatring

 

Øver til jumarklatring

Øver til jumarklatring

 

*^_____^*

*^_____^*

 

Caitlin gransker oss

Caitlin gransker oss

 

Dag 12, 23 mai: Aktiv ‘vind dag’

Vi skulle egentlig vært oppe Head Wall for å cashe ting. Men dagen i dag har blåst vekk bokstavelig talt.
Da ikke vinden røsket i teltet (og gjorde det vanskelig å høre sine egne tanker) kunne man høre vinden drøne oppe mot ryggen. Det hørtes ut som jetmotorer. Som Dettifoss. Som et godstog. Langt oppe i fjellveggen.
Men det er som vi har blitt forberedt på. Denali er værhardt. Og det er det som gjør Denali vanskelig å klatre. Som vår guide Caitlin sa, så langt i år har 3 stykker nådd toppen. 14 grupper har snudd i camp 3 . En person som klatret solo rett foran oss ligger død i camp 4, High Camp. Og regnet med den døde personen har 4 personer nådd High Camp så langt i år.
På tavlen uten for ranger-campen som viser været står det: Å klatre  Denali krever flaks, gode klatreegenskaper og tålmodighet.

Men alt er ikke bare vind og snø. Vi har brukt tid på å lage ny do i dag. Med en skikkelig mur rundt. Blåser det blir det som en tornado av snø nedi der. Det kan være en frisk opplevelse på doen med andre ord.
Det dårlige været som vi har skyldes at vi ligger i grensen mellom et lavtrykk og et høytrykk som lager mye vær mellom seg. Det gøye er at lavtrykket som henger over oss er lufttrykket forandret fra 4360 moh til 4390 moh. Så vi har akklimatisert med 30 meter i dag.
Så langt så er vi i godt mot. Det er hele 4 dager til det er for sent å nå toppen. Og i bursdagsgave ønsker jeg meg pent vær!

At Alaska range skiller seg ut i landskapet er ikke noen tilfeldighet. Fjellkjeden stikker opp med 5500 meter fra bunn til topp, av sine 6194 høydemeter. Det er den høyeste høydeforskjell av alle fjell i verden. Og fjellet vokser fortsatt med ca 1 mm pr år. Noe som skyldes konvergens mellom den nordamerikanske- og Stillehavesplaten. Fjellet er hovedsakelig laget av granitt, en bergart som er svært hard og ikke eroderer lett. Dette er grunnen til at fjellet har beholdt en så stor høyde isteden for å eroderes ned. De omliggende bergartene rundt Alaska range består mer av porøse sedimentære bergarter. Som igjen fører til den store kontrasten mellom omliggende områder og Denali’s høyde.
Denali nasjonalpark ligger i et område med intens tektonisk aktivitet. Stillehavsplaten er subsiderer (skyves under) under den nordamerikanske plate og skaper Denali forkastnings system. Som alt i alt strekker seg over 1160 km og er en del av den større forkastnings systemet som inkluderer den berømte San Andreas-forkastningen i California. Over 600 jordskjelv forekommer i parken hvert år. De fleste av disse jordskjelvene er for små til å merkes. Men to store jordskjelv fant sted i 2002. Den 23. oktober 2002 utløstes et jordskjelv på 6.7  av richter skalaen og den 3. november 2002 utløstes et jordskjelv med en styrke på 7,9. Disse jordskjelv forårsaket ikke et betydelig tap av liv eller verdier, siden området er svært tynt befolket. Men de utløse tusenvis av ras.

Jon oppgraderer doen

Jon oppgraderer doen

 

Linda poserer i vårt oppgraderte fortelt

Linda poserer i vårt oppgraderte fortelt

 

Solen går ned over Camp 3

Solen går ned over Camp 3

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s