EKSPEDISJON TIL MT DENALI – NORD-AMERIKAS HØYESTE FJELL, DEL 3

Dag 5, 16 mai: Opp Kahiltna pass og til Camp 2

Det blåste godt i natt. Langt fra ille, men nok til at den lille glipen som ikke var gravd ned på forteltet hadde slipt inn masse snø. Innertelter var nedsnød, forteltet var fylt opp og under all snøen var snoene. Heltigvis vvar åpningen på skoene brettet sammen. Og heldigvis hadde Linda fulgt Børge Ouslands råd om å alltid ha en børste i teltet, uten å lese boken hvor Børge skriver om hvor nyttig en børste kan være. Lurt Linda *^__^*
Så jeg børstet rent innerteltet og skoene våres.

Kvelden før hadde været ved Camp 2 vært ille. En gruppe før oss hadde hatt en tøff tur for å hente sitt depo i Kahiltna passet. Så vi fikk ved kveldsmat kvelden før beskjed om at vi ville være standby i dag. Avvente og se hvordan været ville bli. Tingen var den at guidene hadde liten lyst å rive campen hvis været var dårlig slik at vi kunne risikere å være nødt å sette opp camp i dårlig vær.
Det klarnet opp fra tykke skyer og mye vind. Mens vi pakket det som var i teltet for å være forberedt, fikk vi beskjed om å rive teltene. Vi ville flytte til camp 2.
Og teltene gikk rett ned. To dager tidligere var smertene i ryggen ille. Det føltes ikke så vondt nå. Men det meste av bagasje gikk i pulken. Etter mye trening med bildekk i oppoverbakke var jeg sikker på at det ikke ville være noe problem å trekke. Er det noe jeg kan så er det å trekke.

Kahiltna breen er et område med særdeles stor mengde bresprekker og er en av grunnene til at klatresesongen for Mt Denali begrenser seg til mellom slutten april og midten av juli. I denne perioden er det som oftest snøbroer og sprekkene. Mot slutten av sommeren vil breen ligge stort sett bar med blåisen synlig. Ekspedisjoner opp Denali vil da være betydelig vanskeligere ettersom området da er en labyrint.
Camp 1 som vi har vært noen dager ligger ved foten av Ski hill. Her starter større stigning opp Kahiltna breen. Camp 2, som er dagens mål, ligger på 3400 høydemeter. ca 1000 meter høyere en Camp 1.

Været ble skikkelig påskevær. Vi startet å gå ca 11 på formiddagen. Jeg snek en øreplugg med musikk inn i et øre. En følelse av at dette ville bli en lang dag. Og jeg trengte noe å distrahere meg med for å tenke på noe annet en den vonde ryggen. Samme musikk som alltid på tur, Kent og Muse.
Jeg hadde også bytt plassering med Solveig i taulaget i dag. I håp om at det ville føles bedre for Solveig å gå foran. Lettere å kommunisere med Nick, vår guide. Og jeg følte det egentlig ville være deilig å bare henge lengst bak for meg selv.
Turen opp Kahiltna passet var lang og treg. Men også utrolig vakker og varm. Utsikten var nydelig. Og det tok ikke lang tid føre vi begynte se mer rundt oss. Vi fikk fort høyde. Alt var hvitt, som å være i himmelen. Hvor skyene var is. Et grotesk islandskap skjult i uskyldighetens farge. Blendet oss og uten  våre solbriller ville svi sunn våre øyner. Groteskt vakkert! Noen fjelltopper rundt oss var helt dekket av breeis. Hang over bratte fjellvegger.
I begynnelsen av turen var snøen klabbete. Den klistret seg rundt pulken. Men det var bare å ikke tenke på det. Da gikk det helt fint. Gode tanker er veien til suksess. Oppover Ski hill gikk vi over mange tusen isbroer. Det var viktig å holde tauet mellom oss stramt hvis noen falt gjennom. For å minske eventuelle skader. Men det gikk fint.
Høyere opp i passet sluttet også snøen å klabbe seg. Det var ikke lenger så seigt å gå. Pulken sklei bedre. Og det ble betydelig kaldere. Noe som var deilig. Jeg følte i begynnelsen av dagen at jeg var litt varmt kledd. Men nå var det passe. Så lenge vi gikk, men under pausene ble det vel kaldt å være i ro. På tross av kulden tok solen godt. Til og med langt inne i neseborene. Så litt solkrem så langt inn det var mulig måtte til.

Etter 7 timer var vi vel fremme i Camp 2. 3400 høydemeter. Det var ikke langt fra vårt depo. Og å se campen var som å se en oase. Etter å ha kommet seg inn i campen hvor det ikke var breesprekker, knytt seg ut av taulaget og fått fylt på med energi, startet vi å grave campen. Etter to timer var camp klar, middag var spist og kroppen trykt ned i en deilig sovepose.
Veldig sliten og må veldig bare få sove.

Snø over alt

Snø over alt

 

Packat och klart.. snart

Packat och klart.. snart

 

Opp Kahiltna passet

Opp Kahiltna passet

 

Kahiltna passet

Kahiltna passet

 

Pause

Pause

 

Mt Hunter i bakgrunn

Mt Hunter i bakgrunn

 

Fornøyd ja!

Fornøyd ja!

 

Påskevær

Påskevær

 

Snart oppe

Snart oppe

 

Vi svinger av Kahiltna Glacier

Vi svinger av Kahiltna Glacier

 

Utsikt mot havet

Utsikt mot havet

 

Tilbakeblikk

Tilbakeblikk

 

Campen

Campen

 

Camp 2 og Motorcycle Hill

Camp 2 og Motorcycle Hill

 

Middagsteltet

Middagsteltet

 

Dag 6, 17 mai: Aktiv hviledag

I dag er det 17. mai og vi har gjort omtrent alt man skal gjøre på 17.mai, unntatt å spise pølse. Dagen startet rolig med en sovemorgen. Flaggene ble satt ut i snøen. Det ble sunget 17. mai sanger. Tutene ble funnet frem. Og penlua måtte brukes. En grønn strikkalue min kjære nabo Rita laget til meg. Den er grønn etter DNT’s «fjellvetsregel», oppfordring, om at single skal bruke, bør bruke, grønn lue i fjellet.
Vi hadde ikke champisfrokost, men pannekaker med blåbær, bacon og sirup. Det går omtrent for det samme. Og en varm eple cider til for min del. Kjøkkenteltet hadde også blitt pyntet med røde, hvite og blå ballonger.

Dagen i dag ville bli brukt til å hente depoet vårt som ble gravd ned tre dager siden på toppen av Kahiltna passet. En aktiv hviledag. En perfekt anledning til å gå i 17. mai tog ned til Kahiltna passet og opp igjen.
Therese pyntet gåstaven sin med det norske flagg og jeg hang mitt flagg på sekken. Og i tillegg ble pulken trykket ned i sekken. Den ville være nødvendig for å få med alle ting opp igjen.

På vei nedover ble jeg igjen overrasket over hvor nær depoet vårt faktisk var. Vi gikk langsomt. Og brukte ikke engang en time ned. Det var deilig å gå med den fine utsikten over Kahiltna passet rett foran meg. Fort ble tingene gravd opp og vi var på vei tilbake til Camp 2. Etter kun 3 timer.
Det ble servert lunch i dag. Cheddar, spekeskinke og kjeks. Denne dagen var som lagd for å være 17. mai. På toppen av det hele ble det oreois til dessert. IS! På ekspedisjon?!
Vi alle mistet nok haka litt. Men Caitlin hadde virkelig lagd is.

Denali oreo-icecream:
Ren snø fra Denali
Blandes med søt kondensert melkepulver
Og knuste oreo cookies
Dette blandes svært godt og serveres kald 😛

Men vi kunne ikke bare kose og tulle vekk dagen. Fra Camp 2 ville vi ikke bruke truger mer. Fra her er snøen mer fast og det er også partier med is eller mulighet for is. Så trugene vil deponeres og stegjern brukes fra her.
Derfor fikk vi et kurs i stegjerngåing av Nick.
Første del: hvordan sette på stegjern.
Etterfulgt av: hvordan sette på stegjern med store votter. Ettersom risken var at de kunne løsne under turen og det alltid er risk for dårlig vær på Denali.
Så fortsatte det med: Hvordan redde seg ved fall.
Og ikke minst: Hvordan gå med stegjern.
Her, en John Whane inspiret pingvinstil. En wester’n pingvin med andre ord. beina bredt fra hverandre og sørstat-aksent for innlevelse.

Det er ikke like varmt her som i Camp 1. Men nok til at vi har suttet ute i den tilgravde sofaen forran teltene våre. Spist snop i solen og tatt masse fine bilder. Og vi spiste enda mer digg mat, disse kokkene våres, mente guidene våres er gode på lett og smakelig mat. Til middag fikk vi pizza.

Denali pannepizza:
Pannen varmes opp. Først legges protein som er ønskelig. Eventuelt annet. Her bruktes pepperoni og ananas. For ha ost over i samme radius som pizzabunn. Ha pizzasaus på osten. Og legg over pizzabunn. Eventuelt et pitabrød som er forvarmet litt. Bruk hendene til å ha en sirkelbevegelse på pizzabunn slik at inget brenner seg. Snu. Og ta-dah.. Pizza!

Nabocampen lagde tidligere idag en snømann og satte opp på sin snømur. Den lignet mest i form på en spillebrikke fra Carcassone.. eller mer mainstream en seigmann. Jeg køddet med Linda at vi burde stikke et flagg i hånden på snømannen ved anledning at dem ikke så oss. Men Linda, som har betydelig mye mer bein i nesa en meg, gjorde det også. Flagget var plantet. Spenningen var høy. Det tok sin tid før det ble oppdaget. Hva annet kan man si en at dem likte oppmerksomheten til sin snømann. Og campen dems var invadert av Norge!

Det blir ikke mørkt om natten. Solen går ikke helt ned, men i skyggen om kvelden er det kaldt. For kaldt til å la fingrene være utenfor soveposen. Men ikke så kaldt at det er ubehagelig. Kanskej mer det motsatte. Riktig deilig!
Om natten sover jeg i kun Brynje of Norways Lady Wool Thermolight undertøy. Det jeg liker godt med denne serien fremfor andre ullnettingtøy er at den er så finmasket. Man får ikke ‘mønster’ på huden av å sove i det. Eller under sekken. Men ettersom det likevel er nettingundertøy så varmer det godt og tørker raskt. Jeg er en typisk person som blir gjennombløt ved fysisk aktivitet og så kaldt fordi jeg er bløt, har ikke merket noe til dette problemet under turen. Og dette var noe som bekymret meg endel før turen. Serien er veldig deilig. Og jeg brukte det under hele Denali ekspedisjonen.
Om kvelden ved legge tid var siste feiring av 17. mai å bytte klær. Truse, strømper og ullklær. Det var like deilig som en dusj. Så rent og deilig duftende.

Ved depoet

Ved depoet

 

Pakker ting fra depoet ned i sekker og pulker

Pakker ting fra depoet ned i sekker og pulker

 

Kahiltna passet

Kahiltna passet

 

Grønn singlelue!

Grønn singlelue!

 

På vei tilbake

På vei tilbake i 17. mai tog

 

Pust i bakken

Pust i bakken

 

Jon og meg

Jon og meg

 

17. mai lunch!

17. mai lunch!

 

Therese og Linda øver på fall

Therese og Linda øver på fall

 

17. mai utsikten

17. mai utsikten

 

Utsikten!

Utsikten!

 

Så sykt 17. mai

Så sykt 17. mai

 

Det ser ut som et oljemåleri

Det ser ut som et oljemåleri

 

Nabocampens snømann fikk flagg

Nabocampens snømann fikk flagg

 

Dag 7, 18 mai: Windy corner

Lenge før noen solstråler rørte teltduken og fikk smeltet rimet på soveposen sto vi opp. I dag skulle vi fra 3400 moh til 4120 moh for å legge ut et nytt depo. Nå var vi ferdig med truger. Snøen var hardere og partier med mer is. Også flere synlige bresprekker. Derfor var det neste stegjern og isøks. De fleste lot pulken bli i camp. Men jeg slet fremdeles med ryggen og bestemte for å ta så mye som mulig i pulken. Egentlig er det ikke lønnsomt å ha tung pulk i dag. Det vil kreve endel rundt Windy corner. Men er det noe jeg føler jeg er god på så er det å trekke.
Bak Camp 2 ligger Motorcycle hill. En stigning på 300 meter. Fra toppen har man en vakker utsikt over nationalparken nord for Alaska range og Peter’s Glacier. Også kjent som Hanna Glacier. Breen går fra Peters Basin icefield i en dyp dal på nordsiden av Mt Denali Wickersham Wall, mellom Denali og Peters Dome, faller fra icefield via Tluna brefallet, der den får selskap av Jeffery Glacier. Det kommer ut av Alaska Range i nord, og former Muddy river.
Fra toppen  av Motorcycle hill svinger stien sørøst opp. Denne delen av klatringen heter Squirrel Hill. Den er ikke så lang, men bratt og man går sidelengs. Her begynner min pulk å rulle. Og den fortsetter å rulle. Og henger til siden. Jeg gir tilslutt opp å prøve rette den opp. Det problemet får jeg heller ta når jeg kommer opp bakken. Motorcycle Hill. Kanskje er det bratteste vinkel på oppoverbakke som er mulig å kjøre med motorsykkel? Kanskje noen burde prøve? Men det vil nok være lite med bensinstasjoner på toppen av Denali. Squirrel Hill, jeg gjetter ekornet ble oppdaget av den samme mannen som kjørte en motorsykkel opp her.

På toppen av Squirrel Hill flater West Buttress ut på et bredt platå hvor vi stoppe for en pause. Vi ble rimelig skjermet på Squirrel Hill, men her på platået er vi betydelig mer eksponert for vær og jeg må snu ryggen til vinden. Vi ble belønnet med en fantastisk utsikt bak oss over et skyteppe og med Alaska tundra synlig langt under. Det føles som en balkong over verden her, og jeg får en følelse av hvor isolert Denali er. Det er ingen fjell utover det i nord, bare bredt og åpent landskap.
Nick hjalp meg å pakke om pulken. på flata var det lurt å ha tyngre i front og lettere bak. Men opp alle bakker for å unngå at pulken rullet rundt var det lurt å ha tungt i bunn.

Vi går videre, og platået blir gradvis brattere når vi nærmer oss bunnen av fjellplasset for å så gå rundt Windy Corner, et sted som virker forutbestemt til å leve opp til navnet sitt. Egentlig er ikke oppoverbakken til Windy Corner så bratt. Men med pulk, høyde, sekk og kulde sammen føltes det i kroppen. Ikke tungt eller uoverkommelig. Men man følte kroppen jobbet og det var godt med en liten pust i bakken og sjokolade før vi rundet hjørnet.
Vi gikk litt mer oppover og bortover en skråning. Pulken kom som en krapyl ned langs siden. Og jeg var ikke helt forberedt på tyngden, men klarte holde igjen før vi begge dro nedover bakken. Her var det særdeles mye bresprekker. Og mer en det vanligvis ville være. Snøbruene hang tyhnne over de dype sprekkene. Og spesielt en gang ville pulken ned i en sprekk. Det tok mye energi å dra den opp og følge farten til tauet som jeg satt fast i sammen med taulaget.
Men plutselig, og det var slik det føltes, plutselig! Var vi fremme hvor vi skulle lage et depo. Pulk ble tømt. Sekk ble tømt. Og alt ble lagt ned i hullet. Jeg oppdaget da at en pose med lunch for en uke hadde blitt med. Den skulle ikke vært med. Greit. Flaut. Jeg pakket den ned i sekken uten å si noe sammen med pulken. Tenkt så teit å bære mer en jeg trenger opp her. Vi hadde brukt 6 timer på en 6,5 km lang tur med 600 meter stigning. Det er å gå langsomt.

På vei nedover med lettere bagasje var det lettere å nyte utsikten. Frem til Windy corner hadde vi utsikt over store deler av Kahiltna Glacier. Mt Foraker var som et hvitt fort i landskapet. Det var forunderlig hvor mye stein det lå rundt Windy corner. Enten legger seg snøen dårlig her på grunn av sterk vind. Eller så detter det ned mye stein her og vi bør være bekymret for våre hoder. Jeg trur den første teorien ettersom det var her vi hadde pause på veien opp. Vi ville nok ikke hatt pause her dersom det var så stor rasfare her. Turen ned tok kun 2 timer. En helt annen fart.

Det var ikke så mye mer tid en å spise middag, reorganisere seg i teltet, le litt sammen og så sove.

Tidlig igang for å lage depo

Tidlig igang for å lage depo

 

Lenge før solen går opp

Lenge før solen går opp

 

Opp Squirrel Hill

Opp Squirrel Hill

 

Opp på platået

Opp på platået

 

På vei mot Windy Corner

På vei mot Windy Corner

 

Rett under Windy Corner

Rett under Windy Corner

 

Med utsikt fra Windy Corner

Med utsikt fra Windy Corner

 

Nick, en av våres guider

Nick, en av våres guider

 

Ved deponeringsplass

Ved deponeringsplass

 

Fantastisk utsikt over Mt Foraker

Fantastisk utsikt over Mt Foraker

 

Rett under camp 3

Rett under camp 3

 

Windy Corner og bresprekkområdet

Windy Corner og bresprekkområdet

 

Windy Corner

Windy Corner

 

Digg vær, digg dag

Digg vær, digg dag

 

Utsikten fra toppen av Motorcycle Hill

Utsikten fra toppen av Motorcycle Hill

 

Utsikt til camp 2 fra toppen av Motorcycle Hill

Utsikt til camp 2 fra toppen av Motorcycle Hill

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s