Ekspedisjon til Mt Denali – Nord-Amerikas høyeste fjell, del 2

Dag 2, 13 mai: Til Camp 1

Før solen nådde over fjellene og det fremdeles var temmelig kaldt, ble vi vekket for å spise frokost og pakke sammen. Altså kl. 6. Å organisere seg rundt i teltet gikk bedre en forventet med tanke på at det var første natt i telt og vi enda ikke var helt samkjørte.
Denne natten prøvde jeg også å bruke gogirlen. Altså jeg har brukt den hjemme. Men dette var noe drit. Jeg har rett å slett ikke evnen å pisse uten å være på do. Mentalsperre. Men man har jo de ulike stadier av tissatrengt. Og jeg fikk letta det fra ‘blærespreng’ til ‘må-på-do’. Lurer på hvis noen fortalte meg en gang, at hvis man begynner å pisse vil det ikke være mulig å stoppe opp helt før man er ferdig. Sånne fall er det ikke sant. Partytriks! I did!

Da sekken var pakket og pulken var fylt med  bagasje, ble det undervisning i ‘hvordan knyte seg inn i tau’. Før vi fløy fra Talkeetna laget vi sikring rundt sekken som vil hjelpe dersom man skulle dette nedi en bresprekk vil man kunne ta av sekken og den fremdeles er sikret i tauet. Vi lagde også en sele på sekken som vil hjelpe oss i å havne riktig vei dersom man skulle dette ned i sprekken. Et trekktau gikk så fra sekken til pulken. Mellom her var en knute kalt screamer. Den ville utløse og gjøre trekktau lenger slik at forhåpentligvis ville ikke pulken bli med i bresprekken. For å sikre pulken var den i bakre ende festet med tau, karabin og åtterknute til tauet. En karabiner på toppen av bagasjen ville hjelpe tauet å ikke legge seg under pulken. Og med tauet mener jeg _det_ tauet. Tauet mellom oss. Et tau vi alle har fått en nær relasjon til. Det grønne tauet jeg så mange timer har sett på, blitt dratt av, dratt i, tråkket på. Tauet var en sentral del av våre liv.
Det ville komme et bilde av denne sammenknytingen.
Vi ble også instruert i hvordan gå i tau. I nedoverbakke er det den bak som holder pulken for den foran. Ellers vil personen foran få den i beina. Den som gikk lengst bak ville få den i beina i nedoverbakke, sånn var det bare. Og tauet skal ikke være slakt. Slakkere tau gir lenger fall hvis noen raser gjennom en snøbru.

Solen vil snart varme oss

Solen vil snart varme oss

 

Campen tiner opp

Campen tiner opp

 

Gjør oss klar til avreise

Gjør oss klar til avreise

 

Ned Heart break Hill

Ned Heart break Hill

 

Ut på  Kahiltna breen

Ut på Kahiltna breen

 

Pust i bakken

Pust i bakken

 

Godt vær, deilig dag

Godt vær, deilig dag

 

Fremme ved Camp 1

Fremme ved Camp 1

 

Tilbake blikk

Tilbake blikk

 

For en gjeng!

For en gjeng!

Turen i dag gikk fra Base camp på 2200 moh, ned Heartbreak hill og ut på Kahiltnabreen. Og så var det bort og opp igjen til Camp 1 på 2400 moh. distansen var ikke så lang 7,5 km ca. Men det føltes langt. Det var vanvittig varmt. Påskevær. Og med den langsomme farten vi holdt tok det 4  timer å komme frem. Solen gjorde landskapet farlig hvitt. Det ville vært umulig å være her uten solbriller.
Jeg lot hodet dette ut, tankene var tomme. Jeg bare følte strømmen, tenkte ikke på stegen eller pulken eller sekken. Tenkte ikke i det heletatt. Ikke engang på hvis det var stille rundt meg eller lyder.

Vel fremme ved Camp 1 som ligger rett under Skihill sikret guidene området med å sjekke hvis det var noen breesprekket. Vi gravde til det vi trengte: en do, kjøkkentelt. Ellers var det flatt nok til å bare sette opp telten. Her ville bli noen dager.

Dag 3, 14 mai: Kahiltna pass

Jeg har fått mange spørsmål både før og etter turen hvis vi brukte sherpaer. For å avklare det kan jeg begynne med å fortelle at sherpa ikke er et ord for bærer. Det er et folkeslag som lever i Himalaya. Vi er langt fra Himalaya. Og jeg vil bære mine ting selv. Jeg følte det var en ting som plaget meg under Kilimanjaro turen å ha andre som bar for meg. Jeg vil være en del av ekspedisjonen. Jeg vil brukes. Og jeg vil ikke bli leid opp i tau som en mølje med turister. Jeg kan sette opp telt. Jeg vil være på ekspedisjon ikke all-inclusive tur. For å komme opp Denali med all bagasje lager man depoer. Graver ned det som trengs senere. Og på sånn måte slipper å bære så mye om gangen. Tungt nok. Men mindre.
Da vi våknet var det dårlig sikt og snø. Forholdsvis varmt. Noe som er noe dritt ettersom alt blir bløtt. Men godt at vi ikke hadde noe særlig vind i tillegg. Hvertfall ikke i campen. Det gjør den urutinerte pakkingen av pulk og sekk lettere. Dagens mission er å legge et depo så langt opp Kahiltnapasset vi kommer. Vår hoved guide Caitlin mener været der oppe nok vil være verre en vi opplever det her nede. Så, så langt vi kommer.
Kahiltnapasset er et brefall, mange bresprekker, og derfor går vi i taulag. 3 stykken. En guide fra Mountain trip i teten i hvert tau. Og så tre og tre, pluss vår norske guide Thor i slutten av det siste. Mitt taulag består av Therese, en sunnmøring, og Solveig, en dame fra Stavanger i slutten. Meg i front av oss.
Starten gikk fint, men rask fikk jeg vanvittige ryggsmerter. Jeg hadde følt ryggen var anspent under den langt flyturen til Anchorage. Men nå var det som sagt vanvittig. Det var vanskelig å puste. Vi hadde 15 minutters pause med ca 45 minutters gåing imellom. Det var akkurat det gikk. Da pausen kom var det bare å kaste av sekken og hive etter pusten. Jeg følte jeg ble litt fortvilt. Det ville ikke gå å ha det sånn i 3 uker!
Smertene gikk langs hele ryggraden og mellom ribbeina bak ryggen. Jeg følte jeg ble trykket ned i en boble de 3 første timene. Prøvde å ikke plage de andre for mye med problemet. Det var ikke noe å gjøre med det nå. Men etter 3 timer gikk det ikke mer. Nick, guiden i vårt  taulag, hjalp meg å tømme sekken. Og alt ble lagt i pulken. Jeg håpet det ville hjelpe. Smertene gikk fra en tier til en firer. og det ble ihvertfall mulig å smile igjen.

Alt er hvitt!

Alt er hvitt!

 

Klar for avferd til cashing

Klar for avferd til cashing

 

Liten bløt og svett etter turen

Liten bløt og svett etter turen

 

Skyene letter over Kahiltna passet

Skyene letter over Camp 1

 

pijlk

Skydekket letter

 

nkljlk

Og solen kommer frem

 

Foruten det var dagen veldig hvit. Og vi var tilbake i camp mot kvelden. Det snødde endel. Så mye at snøen låg som et tårn på nesen min da vi gikk nedover. Hvor langt vi gikk hadde jeg ingen anelse om da vi gikk, men vi var i camp igjen 7 tiden på kvelden. Vi hadde gått 900 høydemeter oppover og 15 km tur/retur.
Men uansett vær, vind og ryggsmerter så tenkte jeg stort sett at langt inne i klærne hadde jeg det veldig varmt og godt. Det er en god tanke når det blåser og snør.
På kvelden da vi var i camp blåste skyenbe rundt oss vekk. Vi kunne begynne se Kahiltnapasset fremfor oss. storslagent og vakkert. Jeg håper på godt vær i morra slik at vi får sett mer av det!

Dag 4, 15 mai: Værfast, også kalt feriedag

Mt Denali ligger i delstaten Alaska i USA og er Nord-Amerikas høyeste punkt på hele 6194 moh, ev av de seven summits. Mt Denali er en del av Alaska range, tilsammens med Mt Foraker (5304 moh) og Mt Hunter (4442 moh). Fjellskjeden er formet som en bue med nordligste delen lengst mot nord. Fjellene fungere som en høy barriere mot strømmen av fuktig luft fra Gulf of Alaska nordover, og dermed har noen av de tøffeste været i verden. Den tunge snøfall bidrar også til en rekke store isbreer, inkludert Ruth og Kahiltna isbreene.
Kahiltna Glacier er den lengste isbre i Alaska Range på hele 71 km. Den starter på den sørvestlige skråningen av Mount McKinley i nærheten Kahiltna Pass (3150 m). Hvor vi gravde ned vårt depo dagen før. Dens hovedkanalen går nesten rett sør mellom Mount Foraker i vest og Mount Hunter i øst. Navnet ble først rapportert som Car-ILT-nu Glacier av Alaska Range explorer JS Herron i 1902. Et alternativt navn er Kagheltnu Li’a.

huikj

Tørking av soveposer

 

nklj

Første produksjon av Bergsveins modulsofa

 

ikl

Prøvesitting

 

jklj

Uten solbriller ingen sikt. Alt er hvitt

Og i dag var en sånn dag Mt Denali visste hva for vær som kunne komme.
Jeg våknet ca 5 av behov for et dobesøk.Men oppdaget samtidig at alt var bløtt. Alt som hang i taket til tørk, vegger, tak og sovepose. Det jeg ønsket mest var en solfylt dag til å tørke ting. Men mot teltduken, som hang tung av is kunne man høre snøen rasle. Våres amerikanske gudie Caitling vekket oss 6 og bad oss pakke sammen ting. Sbnart var det frokost og så ville vi sette avgårde oppover.
Under frokost ble det bestemt at vi skulle bruke en værdag. Det var meldt sterk vind og en fot snø.
Skyene lettet likevel opp på morgenen. Alt ble dratt ut fra telten og lagt til tørk. Ganske rask tørket teltet opp og alle tingene våre ble tørre.
Etterhvert kom det blå himmel frem, mer og mer. Og fjellkjeden rundt oss og vakre Kahiltna passet.
Bergsvein startet produksjon av Bergsveins modulsofa. Campen trenger en stue.. ute! Bergsveins modulsoga er en løsning som går å bygge slik man vil. Blir den for trang til alle gjester. Grav mer og Whola! Det blir mer plass. Hvis det trenges dansegulv er det selvfølgelig mulig å få den med dansegulv.
Og dagen ble å tilbringe i utestua. Vi nøt dagen med perfekt blå himmel. Men så man opp mot Windy corner og området rundt der hvor camp 2 ligger, står snøføyken som en stripe fra fjellet. Vi skal nok være glade vi slippper sette opp telt i den blåsten.
Det er bare å krysse fingrene for at været vil være godt i morra. Og håpe det blir tur opp til Camp 2 i morra.

nkl

Bergsveins modulsofa nytes

 

lk

Deilig vær

 

mmjkl

Jon og Per

 

njikl

Camp 1 i perkfekt påske idyll

 

jk

For en uværsdag

 

,l

,Utsikt mot Denali

 

ml

To the top

 

mk

Siste sol før kveld

 

Tid for soveposen

Tid for soveposen

En tanke om “Ekspedisjon til Mt Denali – Nord-Amerikas høyeste fjell, del 2

Legg igjen en kommentar til Oscar Støversten Avbryt svar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s