Nybegynner i vinterland

Min fjellpartner, hennes firbeinte og jeg hadde lenge planlagt at i vinterferien ville vi ta en tur på ski i den norske fjellheim. Men rett før turen ble det til at hvis jeg ville på fjelltur, noe jeg virkelig følte jeg trengte, måtte jeg dra alene.
Faktisk dagen før avreise. Som nybegynner i vinterfjellet følte jeg det ble ganske overvelmende. Det finnes et sitat som sier: «Life start at the end of your comfortzone». For meg føltes det mer som jeg kastet meg utfor stupet på andre siden. Men etter mange timers vurdering følte jeg det ville gå fint.
Jeg planla i siste liten en ny tur. I DNTs vintermagasin så jeg på merkede vinterløyper. Og så at jeg kan komme meg fra Hjerkinn til Otta på 4 til 5 dager. På yr.no så jeg at det var skiføre der og at været ville være nokså godt.

Med sekken pakket med litet stadig vintertelt, en god varm vintersovepose, liggunderlag, multifuelbrenner, spade, vindsekk og annet utstyr som er nødvendig for å sikre seg mot overraskende vær som fjell kan by på. Og ski selvfølgelig. Tok jeg toget til Hjerkinn.
De fleste har nok fått med seg TV-serien ‘Tjukken og lillemor’. Hvor Truls Svendsen skulle ved hjelp av Cecilie Skog klare å komme seg over Grønnland. Dette er sesong to, men frøken Skog er ikke med. Det er kun ‘Tjukken’, og ‘Tjukken’ må klare seg selv. Så sesong to av TV-serien får bare navnet ‘Tjukken’.

Jeg har aldri gått en lang skitur. Jeg har aldri stått på ski med tung sekk. Dette var min første vintertur i fjellheimen. Men helt hjerneløs er jeg ikke. Jeg vet jeg er fysisk og psykisk sterk. Jeg har vært utfor hardt vær før. Og jeg vet hvordan jeg beskytter meg mot dårlig vær.

Jeg hadde booket rom på Hjerkinnhus. Et vandrerhjem som minner mer om en institusjon. Men mannen som eide plassen var hyggelig og fortalte meg litt om løypa jeg hadde valgt. Men at Hjerkinnhus ser ut som en institusjon er ikke så rart. Det er en gammel militærforlegning.

Første dag var planen å gå fra Hjerkinnhus, via Hageseter og over fjellet til Grimsdalshytta. På beina var turen estimert til 4,5 timer fra Hageseter. Dette var for sommerruta. Vinterruta var lenger. Jeg kunne tenke meg to timer lenger. Og med tung sekk så legge på noen fler timer. Jeg regna med at jeg var nødt å begynne 8 tiden for å rekke til Grimsdalshytta før det ble mørkt. Dette med pauser og alt inkludert.

Utsikt mot Snøhetta fra Hjerkinnhus

Utsikt mot Snøhetta fra Hjerkinnhus

Hvor erfaring og læring startet

Hvor erfaring og læring startet

Påskevær

Påskevær

Utsikten mot Dovrefjell

Utsikten mot Dovrefjell

Første 3-4 km var i tettvokst fjellbjørkskog med mye bratt opp og ned og kronglete å komme seg frem. Dette var skogkrattet jeg hadde min premiære på ski-med-tung-sekk. Flatt og opp er lett fant jeg ut. Men nedover. Jeg tryna mer på ski denne lille skogstien en jeg har tryna på telemarkski gjennom mange år!
Tryne med sekk gav hele tryninga litt mer fart. Men det var ikke største problem. Største problem var å komme seg rundt og opp med ca 25 kg på ryggen.
Etter en time var jeg på Hageseter hvor det ble en liten pause. Jeg lurte på hva jeg drev med. Virkelig! Seriøst! Emelie gjør ting hun ikke kan!

Fra Hageseter gikk det oppover i en slak fin bakke. Føret oppover begynte ikke for ille. Ganske hardt, men greit. Solen varmet godt og gav vårfornemmelse. Stedvis var det helt bart og andre steder hardpakket is.
På veien oppover møtte jeg en eldre mann på ski med liten tursekk. Han kommenterte størrelsen på min sek og jeg forklarte han at jeg har med utstyr hvis jeg kommer opp for en nødsituasjon ettersom jeg ikke er så god på ski. Vi snakker litt om det dårlige føret. Og vi fortsetter hver for oss.

Noen partier var det så bratt og isete at det var tryggest å gå på beina og noen steder var ski det beste. Jeg tenkte at noen partier ville vært godt med alpine truger. Og dette er en ‘notat bak øret’ for senere tur. Jeg tenker meg også at bratte partier hvor det føles vanskelig å manøvrere ski med tung sekk på ryggen ville det vært godt å ha truger.
Videre over fjellpasset ble føret verre. Ren blank is og stein. Jeg møtte den eldre mannen igjen, med ski i hendene. Han fortalte meg at jeg måtte lenger øst for å komme på riktig sted av juvet. Vestsiden av juvet var ofte for tøft vinterstid, men østsiden ville være slakkere og finere.

Når man går alene tenker man mye. Og det var tanker jeg trengt ha tid for. I Oslo er det mye energi og støy. Jeg brukte min tid på å tenke på dem jeg er glad i og føle på den følelsen. Det var mange gode følelser og tanker den dagen.
Solen begynte nærmere seg horisonten i vest. Det vanskelige med vinterturer er at døgnet er kortere. Og dette er viktig å ta hensyn til. Jeg følte meg ikke så stresset, jeg hadde med alt jeg trengt for å grave ned teltet og ha det varmt. Men jeg følte jeg ikke hadde lyst å være her oppe i fjellpasset hvor det var vindutsatt hvis jeg ikke var nødt. Tilslutt kom jeg til nedoverbakken. Bak meg hadde jeg en liten stund sett noen menn med pulk komme etter. De var gode på ski. Det kunne jeg også se. For dem beveget seg raskere en meg. Men ved bakken nedover som en lang strekke var helt bar sto dem fast. Jeg tok skiene på ryggen og gikk ned, mens dem lenge sto på toppen og lurte på en vei ned.

Ikke bare snø og velvære

Ikke bare snø og velvære

Bare is og skare

Bare is og skare

Tilbakeblikk over Dovrefjell

Tilbakeblikk over Dovrefjell

Pause for føtter å hvile på

Pause for føtter å hvile på

Nydelig utsikt under pausen

Nydelig utsikt under pausen

Mesæterhøe

Mesæterhøe

Tverråi skjærer gjennom landskapet

Tverråi skjærer gjennom landskapet

Solen er på vei ned og Grimsdalen viser seg

Solen er på vei ned og Grimsdalen viser seg

Siste etappe før veien opp mot Grimsdalshytta måtte jeg gjennom et bratt skogkratt med en sti som svingte seg frem. Jeg vet min sterke side er oppoverbakker og bortover, bære tungt, dra tungt, jobbe hardt. Men nedoverbakker er ikke min sterke side. Uten skiene på beina klarte ikke skaren å holde meg. Under var det puddersnø, steiner og greiner. Snøen gikk opp over lårene. Så uten ski på beina ville det være vanskelig å komme seg ned. Så jeg prøvde med ski på beina. Men tryna og vride det ene beinet. Muskelen som løfter beinet ble strekt og dermed kunne jeg ikke løfte høyre bein. I over en time hakket og gravde jeg meg gjennom og nedover.
Veien opp til Grimsdalshytta brukte jeg stavene som krykker og slepte beinet. Jeg visste det bare var en forstrekning og med en dag pause ville det bli helt fint. Men beina var i litt verre tilstand en jeg trudde. Storetærne hadde blitt blå og på tross av tejping av hælen hadde jeg fått et ganske saftig gnagesår.

En hviledag ved Grimsdalshytta

En hviledag ved Grimsdalshytta

Men Grimsdalshytta har en koselig selvbetjent hytte. Ikke mange sitteplasser, men jeg fant en bedre stol og en krakk og brukte fridagen foran peisen med en bok om Scott og Amundsens kamp om Sydpolen.
Ettersom jeg brukte en dag på å hvile musklene var jeg ikke sikker på jeg ville rekke å komme til Otta da det var avtalt. I hytteboka leste jeg om dårlig føre. Turgrupper som hadde gått fra Dørålseter til Grimsdalshytta og ankommet halv to på natten for føret var så dårlig.

Før jeg dro på tur hadde jeg ringt min gode fjellkompis Erik og spurt om en høyrehånd å holde i. Vi avtalte at hvis han ikke hørte noe fra meg etter 5 dager skulle han kontakte nødetat. Jeg hadde gitt han opplysning om planen for min rute. Jeg ville hverken komme for sent til jobb eller risikere en leteaksjon. Jeg studerte kartet den dagen og fant ut at jeg ville følge grusveien fra Grimsdalen til Dovre. Det ville være ca 25 km.
Ganske langt, men ikke umulig dersom været var med meg.
Da ville jeg kunne ta toget hjem fra Dovre morgenen etter. Så jeg smurte skiene, tejpet føttene og forberede meg for en lang tur ut av fjellheimen. Veien var bar og i Grimsdalen var det ikke noe skiføre. Men det kunne komme lenger vestover.

Jeg forlot hytta ved 8 tiden den morgenen. Skyene dekket fjelltoppene, men det var ikke mye vind og virket bra. Jeg husket været var spådd snø og overskyet, men ikke mye vind. Men jeg hadde bare gått to timer så begynte det blåse. Helt overkommelig, men sterkt. Jeg prøvde finne ting rundt meg som kunne antyde på kartet hvor langt jeg hadde gått. Ved Verkjesætre hadde jeg gått rett over 2 timer. Ok, farten var bra. Fortsatte det slik ville jeg komme til Dovre ved skumring. Men vinden tok opp. Noen steder var den så sterk at det eneste jeg kunne var å bare låse meg mot den for å ikke bli blåst over ende. Noen steder var det snø slik at jeg kunne gå på skiene andre steder var det helt bart.

Vindstille og overskyet

Vindstille og overskyet

Ikke noe sted for ski

Ikke noe sted for ski

Uværet blåser opp

Uværet blåser opp

Uværet blir verre

Uværet blir verre

Uværet er vakkert!

Uværet er vakkert!

Verkjesæter

Verkjesæter

12 km igjen til Dovre og veien forsvinner

12 km igjen til Dovre og veien forsvinner

Da veien begynte gå oppover og vinden begynte å bli utfordrende skjønte jeg at den muligens ville gå mot et fjellpass (her tok mitt kart slutt). Snøen lå så bratt og pakket med is på overflaten at mange partier var jeg nødt å gå uten ski. Føttene var såre. Og musklene som støtter opp beina var slitne. Noen plasser var vinden så sterk at jeg blåste over ende og kanskje en 5 meter bakover.
Men jeg følte meg varm. Og slik gikk jeg i times vis. 10 timer etter jeg startet å gå kom jeg til et hytteområde og en bom. 12 km til Dovre sto det på et skilt. Her var vinden så sterk og sikten så dårlig at det begynte bli vanskelig å se veien. Men med hytter rundt på denne åpne plass så føltes det trygt. Mange vegger jeg ville kunne finne le fra vinden bak hvis jeg bestemte meg for å slå opp teltet. Jeg tenkte jeg bare skulle gå litt til. I det jeg så veien forsvinne foran meg og alt ble hvitt hørte jeg en melding tikke inn på mobilen. Jeg hadde fått mobildekning.
Jeg ringte min fjellkamerat Erik og fortalte jeg hadde det fint, men at været var litt kjipt. Så ringte jeg 112 og fortalte hvor jeg var, at jeg hadde det bra og hvis jeg kunne bli satt over til rødekors i nærområdet. Jeg fortalte dem jeg hadde det fint, men var sliten og været var dårlig. De spurte hvis jeg visste hvor jeg var. Ja, sa jeg, jeg passerte veibommen som er 12 km fra Dovre på veien som går inn mot Grimsdalen. Har du GPS? spurte dem. Nei, sa jeg, men jeg har kart og jeg står på veien. Men sikten forsvinner foran meg.
Jeg avtalte med dem å gå tilbake til bommen for å finne beskyttelse mot vinden der.
Jeg kledde på meg varmere klær og tråkket for å holde beina varme. Etter kun en time kom 3 snøscootere ut av snøen. Det var gledelig å se dem. Hvorfor risikere mer en nødvendig? Og da vi kjørte mot Dovre og jeg så den lange veien som ville ligget foran meg var jeg glad jeg ikke tok den utfordringen. Mine bein var så slitne at det var vanskelig å stå på dem. Hadde jeg ikke fått mobildekning hvor jeg var ville det beste vært å grave seg ned for en god nattesøvn.

Jeg ble kjørt til Dombås hvor jeg rakk et tog hjem. Og vel hjemme hadde min kjære nabo laget middag til meg og serverte meg rødvin. Jeg trur ikke hun forsto hvor stor kontrast det var. Og jeg fikk en fotmassasje. Det er godt å komme hjem til mennesker man liker *^___^*

Så dette var min første erfaring i vinterfjellet. Det er viktig å vurdere hva man gjorde bra og hva man kunne gjort bedre.
Jeg burde hatt med meg alpine truger for vanskelig terreng og dyp snø ettersom jeg ikke et så stø på ski med tung sekk.
Skoene mine burde vært større slik at det ville være plass for føttene å hovne opp.
Jeg synes det var lurt å planlegge ikke for lange dagsturer. En kort tur kan bli hard nok. Og det tar lenger tid med oppakning.
Det er lurt å ha med utstyr slik at man kan beskytte seg mot dårlig vær. Og være kjent med utstyret.
Jeg hadde ikke GPS, men jeg kan navigere med kart og kompass. Men da må man være klar over at det kan ta lengre tid i ukjent terreng eller dårlig vær.
Og jeg er glad jeg respekterte kroppen da jeg følte jeg fikk begrensinger.
Alt i alt har det vært en lærerik tur. Og i etterkant har flere spurt om det ga mersmak. Og det gjorde det. Men jeg skal bli bedre på ski med tung sekk og jeg skal ha et par gode truger før jeg prøver meg på den norske fjellheim i vinterstid igjen.

Det er mange som sa til meg før jeg dro på turen alene at jeg var tøff som turte. Under turen tenkte jeg ofte på at det er en hårfin margin mellom tøff og idiot *^____^*

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s