Til Afrikas tak: Mt Kilimanjaro, del 3

Godt nytt år og husk at nytt årsløfter er kun en straff. Isteden, bruk det nye året på å oppfylle drømmer.
Jeg skulle ha skrevet om resten av turen for flere uker siden. Men har følt meg syk og julestresset tok overhånd. Fysisk og mental trening innfør neste tur er allerede igang for fulgt. Det blir Mt Denali i Alaska. Noe jeg gruer og gleder meg til. Det vil bli kaldt. Og jeg regner med den turen vil bli den største utfordringen jeg noen gang har utsatt meg for. Men målet mitt er å komme ut av det enda sterkere og mer erfaring.

Men nå tilbake til Kilimanjaro *^___^*

Dag 5: Karanga Camp 3970 moh – Barafu Camp 4540 moh

Det er mange grupper som  slår opp camp på både Shira camp 1 og 2. De er omtrent samme høyde og man kan se den ene campen fra den andre. Og så henter gruppen inn tiden med å gå direkte fra Barranco Camp til Barafu Camp på en dag. Det er ganske mange bakker opp og ned og utgjør også en stor høydefjorskjell. At noen planlegger turen slik opp Kilimanjaro slik skjønner jeg ikke. Det er svært dårlig akklimatisering.
Min guide, Deo fortalte også at han foretrakk og ha kortere dager i høyden for det ga bedre akklimatisering.
Fortsatt var alt vann nødt å bæres fra Karanga camp og opp til Barafu camp. En ganske lang strekke med mange høydemeter i forskjell. Noe som kan gi perspektiv hvor hardt crewet jobber for å få all logistikk til å gå sammen. Mange grupper forventer vann å vaske hender i og vasketelt også når vannet må bæres så langt. Jeg holdt meg til våtservietter og antibak. Å forvente luksuriøse ting her oppe synes jeg er urealistisk.

Når man kommer over 4000 høydemeter kommer man inn i en ny klimasone, en bisarr alpinske ørken. Her er det veldig sparsomt med vegetasjon. Sand, løs jord og intense værforhold og temperatursvingninger så dramatisk at knapt noen plantearter overleve annet enn få robuste blomster, moser og lav. Denne sonen strekker seg opp til ca 5000 høydemeter. Atmosfæren er så tynn at den ikke vil klare å holde på varmen fra solen i skygge eller om nattestid.

Soloppgang over Karanga camp og langt der borte er Meru

Soloppgang over Karanga camp og langt der borte er Meru

 

Kibo i soloppgang

Kibo i soloppgang

 

Karanga camp i soloppgang

Karanga camp i soloppgang

 

Panorama :D

Panorama av en nydelig morgen

 

Skyene slo mot fjellveggen sør for campen. De bygget seg opp og klarte rype over og inn i campen. Den fuktige luften var bitende kald. Våt luft er kaldere en tørr luft. I glimt mellom skyene, østover, hadde vi utsikt over Mawenzi.
Mawenzi er den tredje høyeste toppen i Afrika, kun 50 meter lavere en Mt Kenya. Selv om det bare skiller 6 km mellom Kibo og Mawenzi, de to tvillingtoppene av Kilimajaro så kunne ikke de to toppene være mer ulike. Mawenzi er bratt og bustete og stiger til en rekke topper på en nord-sør møne. Kibo har milde bakker og et sirkulært krater.
Det er offisielt ikke lov å klatre Mawenzi på grunn av at det anses som svært farlig. Men med gode forberedelser, erfaring og sendt søknad i god nok tid før har jeg klart å finne at det faktisk er mulig å få tillatelse.

Veien fra Karanga camp til Barafu camp var så langt den fineste turen. Langskapet var åpent. Lavlandet rundt oss så ut som hav. vi var over skyene. Den vakre røde fargen til landskapet. Været var nydelig og kroppen føltes bra. Men jeg følte også jeg var nødt å tenke litt på hvordan jeg pustet. Noe annet i slike høyder ville vært urealistisk. Vi tok oss mange pauser etter som tidligere hadde vi gått for raskt. Crewet ønsker at telten skal være satt opp før vi kommer til campen. Men igjen kom vi til campen for tidlig.

Deos bror hadde også kommet til campen denne dagen. Sammen med to svenske jenter han guidet. Men de hadde gått fra Barranco camp. Og de var veldig slitne. Noe som ikke er optimalt når man kommer til siste camp. Etter som det er kommende natt toppstøtnatten er. Så dem planla å gå fra morgenen av. Noe jeg selv ikke ville ha gjort. Det er lettere å gå om natten når solen ikke griller. Og det er nydelig å være høyt oppe når solen kryper over horisonten.
Jeg håper bare vi rekker å komme opp til å se soloppgangen fra toppen!

Kibo og meg

Kibo og meg

 

På vei mot Barafu camp

På vei mot Barafu camp og langt der vekk ser man Meru

 

Et nydelig landskap

Et nydelig landskap og sterke bærere

 

Dag 6: Barafu camp 4540 moh – Uhuru Peak 5895 moh – Mweka camp 2835 moh

Toppstøtnatten! Den lengste og hardeste dagen. Og den startet ved midnatt. Etter ikke så mange timers søvn kom Mandela og banket på teltet: Emelie, are you dressed?
Yes, svarte jeg, in my sleeping bag. And I would love staying like this. Sa jeg samtidig som jeg lo.
You can’t walk up the mountain in your sleepingbag, sa Mandela samtidig som han lo.

Men det var bare å så seg i ansiktet og komme seg opp. Ikke lenge etter kom Mandela med en lett frokost. Jeg liker ikke å ha mat i magen på en toppstøt natt. Det har jeg erfart. Kroppen jobber så hardt fra før av. Og med mat i magen blir kroppen tyngre. Jeg har erfart at jeg foretrekker energigelé som energikilde for en slik kraftøkt. Ren energi som ikke tar opp plass i kroppen. Bare å drikke vann vil føles tungt en natt som dette. Og derfor er det også veldig viktig og være hydrert og med fulle energilager fra før. Spis og drikk godt nok alle dager før toppstøtnatten.
Så litt te med sukker fikk være nok.

Jeg vet også med meg selv at første timen er tung. Få vekket kroppen. Få den til å komme ut av søvnmoodus og forstå at this is it. Nå skal det jobbes!
Men etter en time pleier kroppen gå av seg selv. Litt treg i starten.

Det var mørkt og stjerneklart ute. Vi var noen av de siste som startet toppstøtet. Oppover fjellet kunne man se hodelykter lyse opp som maurstier opp en maurtue. Men man havner fort i sitt eget hode. Ser ikke så mye rundt seg, bare går i jevn fart oppover. Jeg brukte ikke gåstavene på vei oppover. Beina føltes sterke. Så det var ingen vits å slite ut armene. Men jeg hadde de med. Av erfaring vet jeg at det er greit med staver når man går nedover.
Vi gikk rask forbi første gruppe. Stien gikk sikk sakk oppover vulkanen. I fra lyset av lykten kunne jeg se at de fleste steiner var bare matte i glansen. Men innimellom var det steiner som glitret som glass. Vulkansk glass. Og den var ravnsvart.
Vi passerte enda en gruppe. Ganske raskt. Og en til. Dette var grunnen til at jeg ikke ville gå i gruppe. Jeg ville se hvor rask jeg kunne gå. Hva kroppen min var god for. Og jeg oppdaget opp fjellet at den var god for mye. Jeg følte meg supersterk. Vi gikk så rask kroppen maktet uten å begynne føle seg kvalm. Jeg delte meg selv i to. Fra livet og ned fikk beina jobbe for seg selv. Jeg tenkte på magefølelsen og oksygeninntaket. Sørget for at magen ikke ville føle seg stresset. Noe som er vanlig i høyder når man presser kroppen hard. Og sørget for å puste nok slik at kroppen fikk oksygenet den trengte. Foruten det så tenkte jeg ikke på så mye mer. Jo, de vakre glitrende svarte steinene og hvor deilig og kjølig luften var.

Den første som forsøkte klatre Kibo var den tyske offiseren Baron Karl Klaus von der Decken i 1861. Men han kom ikke lenger en til 2500 høydemeter på grunn av været. I 1862 gjorde han et andre forsøk sammen med Otto Kersten, men kom bare til 4300 høydemeter.
Count Samuel Teleki fra Ungarn sammen med løytnant Ludwig von Høhnel gjorde et forsøk på å bestige Kibo i juni 1887. De tok ruten via salen mellom Mawenzi og Kibo. Høhnel stoppet ved 4950 høydemeter og Teleki stoppet i det han nådde snøen på 5300 høydemeter.
Senere i 1887 prøvde den tyske geologi professoren Hans Meyer på sitt første forsøk å nå toppen av Kibo. Han kom ikke lenger en den nedre kanten av innlandsisen. Som da var betydelig mye større en den er i dag. Men han hadde ikke utstyr til å komme seg videre. Han gjorde et nytt forsøk samme år sammen med en kartograf, Oscar Baumann. Oppdraget ble avbrutt etter at de ble tatt som gislet og var nødt å kjøpes fri under Abushiri-opprøret.
Dr. Abbott fra USA og eventyreren Otto Ehren Ehlers fra tyskland var nær en suksess for toppstøt fra nordvest i 1888. Abbott gav opp tidligere før, men Ehlers hevdet først at han kom til toppen. Men etter alvorlig kritikk trakk han påstanden tilbake.
I 1889 kom Hans Meyer tilbake sammen med den østerrikske fjellklatreren Ludwig Purtscheller for sitt tredje forsøk å nå toppen. Denne gangen brukte de flere akklimatisering dager for å øke sjansen for et toppstøt. De kom opp til høyeste toppen på Kibos sørlige del av krateret. Og de var dermed de første til å kunne bekrefte at Kibo har et krater. Etter prøvde de seg på den langt mer tekniske nabotoppen, Mawenzi. De besteg ikke den høyeste toppen, men nådde toppen av Klute Peak. Etter dette var de nødt å gå ned i høyden på grunn av sykdom.
Den første bestigningen av den høyeste toppen av Mawenzi, Hans Meyer Peak, ble gjort 29 juli 1912 av de tyske klatrerne Edward Oehler og Fritz Klute. Etter dette gjorde klatrerne sammen en tredjegangs bestigning av Kibo.

De første forsøk om å nå toppen handlet altså om for dårlig utstyr og overraskende vær. Kilimanjaro er nok et fjell som er lett å ta litt for lett.

Da vi var svært nær toppen av Kibo fikk vi følge av et tysk par som også gikk alene siste biten. På toppen møtte vi gruppen med Amerikanske marinesoldater som var svært stolte over at de var først til toppen den natten. Men de startet også før meg. Da gikk det opp for meg at jeg hadde klart å passere alle gruppene opp mot toppen, unntatt disse amerikanske marinesoldatene. Men jeg tok dem igjen!
Solen begynte å krype over horisonten. isbreen lyste opp. Mot vest kunne man se Tanzanias nest høyeste fjell, Meru, som en pyramide langt der borte og ved siden av så man skyggen av Kilimanjaro som en pyramide. Himmelen var magisk rosa. Det var magisk!

Fra Shira Peak og soloppgang

Fra Stella Point og soloppgang

 

Meru og Kilimanjaro i soloppgang

Meru og skyggen av Kilimanjaro i soloppgang

 

Den afrikanske solen

Den afrikanske solen

 

Deo og meg ved Uhuru  peak

Deo og meg ved Uhuru peak

 

På vei nedover igjen

På vei nedover igjen

 

Stella Peak

Stella Point

 

På vei ned Kibo med Mawenzi som utsikt

På vei ned Kibo med Mawenzi som utsikt

 

Salen og Mawenzi sett fra Kibo

Salen og Mawenzi sett fra Kibo

 

På vei ned fra Barafu camp

På vei ned fra Barafu camp

 

Siste utsiktspunkt mot Kibo

Siste utsiktspunkt mot Kibo

 

Og et kjempetakk til Ca'FRica for et ljempe crew som gjorde denne turen så minneverdig!

Og et kjempe takk til C’aFrica for et fantastisk crew som gjorde denne turen så minneverdig!

 

Å gå nedover er det mest slitsomme. Jeg tenkte ikke. Bare følte solen steke. Og den steker så inderlig når atmosfæren ikke beskytter. Det var bare å kle av seg mer og mer. Jeg tenkte ikke på annet enn å komme meg ned til campen.
Og endelig nede ved campen satt hele mitt crew og applauderte for meg.  Jeg fortalte dem om min fantastiske tur før jeg la meg for å sove. Det var ikke mange timene før vi var nødt å komme oss til neste camp. Her pleier noen grupper å gå hele veien ned i løpet av ettermiddagen. Men det er ikke til å anbefale. Å gå til toppen og så hele veien ned til gaten er en lang og tøff tur. Og vil være med å ødelegge helhetsinntrykket. Vi gikk til Mweka camp. Og bare denne turen var tøff for hode og knær. Det gikk kun nedover. Veien var steinete. Kroppen var sliten. Og når kroppen er sliten går man ikke bra i nedoverbakke. Det er lett å spenne kroppen isteden for å være myk i knær og  hofter. Men lite fristet mer nå enn en dusj og rene klær. alt føltes slitsomt frem til kvelden. De andre turistene satt i sine te-telt og pratet. Jeg satt med Deo bak vakthytta rundt et bål sammen med mange andre fra ulike crew. Hørte på radio og drakk te med alt for mye sukker i. Det føltes godt. En god avslutning på en fin tur.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s