Dag 4: fra Gjendebu til Memurubu
Uthvilte, mette, varme og glade etter en natt på selvbetjent hytte pakket vi sekken for å gå en mer kjent løype oppe i Jotunheimen. Nemlig fra Gjendebu til Memurubu. Vi fulgte Gjende en bit frem til vi kom til Bukkelægret hvor oppstigningen startet. En svært bratt skråning hvor det stedsvis var satt opp kjetting for å hjelpe. Italieneren og palestineren hadde ledd litt da vi sa vi skulle opp her med hunder. Men jeg er så glad for at vi går opp her med hunder isteden for nedover. Det er alltid vanskeligere å gå nedover i bratt terreng.
Stinginen av oppoverbakken var kun på 500 meter. Det er absolutt ikke ille.
Men ganske rask i oppoverbakken begynte Bølla bli sliten. Vi tok av henne kløven og festet den til sekken min. Silje fikk ta av seg hundene og jeg tok meg av ekstra bagasje. Jeg vil trur det var mye logisk tenking for å finne ut en måte å få dem å hoppe oppover på. Og Bølla kunne gjøre litt dumdristige prøvelser imellom med å gå ut over stup eller bare rote seg vekk fra stien. Men hun er ikke vant med slike situasjoner. Circa har jo vært utsatt for våre turer før.
Vel oppe på Memurutunga fant vi en plass i le fra vind. Og tok en velfortjent matpause med drytec og hjemmelaget sjokolade. Bølla fikk sekken sin tilbake. Hun så ut til å være i god form og nå ville det være flatt og fint fremover.
Fra hvor vi vandret hadde vi nydelig utsikt over det smaragdgrønne vannet, Gjende,. Vi kunne se langt opp i Veslådalen. Og henget til Svartedalen hor vi var dagen før. Vi så Alle isbreer som henger i små daler på sørsiden av Gjende. Og Tjønnholdstinden sammen med masse andre tinder og fjell. Nord for oss var det også tinder over alt og isbreer. Utsikten var så vakker. Og vi var heeeelt alene på Norges nestmest populære tursti å gå. Hele 40 000 mennesker går her hvert år. Men vi var heeeelt alene!
Nedstigningen var ikke for bratt. Og gikk i ettapper. Det gikk både opp og ned frem til det bare gikk nedover til Memurubu. Ikke alt man får bilde av, men da jeg så ned mot det grønne vannnet og de gule fjellsidene som var preget av høsten kom en gigantisk ørn til synes. Ikke så langt nedenfor oss. Den forsvant bak lyngen og stupet. Jeg sa til Silje om å se, men trudde det var forseint. Til den plutselig dukket opp igjen. Seilet over Gjende. Et fantastisk skue. Noen bilder må man beholde i hjertet.
Navnet Jotunheimen ble først gitt dette fjellområdet av Aasmund Olavsson Vinje, en norsk journalist og forfatter, som i 1860-tallet ofte gikk rundt i dette området. Navnet Jotunheimen stammer fra norrøn mytologi, hvor Jotun betyr kjempe, som derfor betyr Kjempenes Hjem.
Fra gammelt av har fjellet i Jotunheimen blitt utnyttet av bygdefolket til setring og beite for husdyrene, til jakt, fangst og fiske. Fjellet var også brukt som ferdselsvei mellom øst- og vestlandet. Det var ofte lettere for folk å ferdes til fots eller på hest langs fjellene, enn å kroke seg fram etter dalene.
Ved nedstigningen begynte Bøllefrøet å slite litt igjen. Hun er ikke like smart som sin datter Cirka for å velge gode veier ned. Så vi tok av henne kløven igjen og lot henne vandre uten. Det er viktig å ta hensyn til alle i en turgruppe. Vel nede ved Memurubu gikk vi en tur rundt gårdstunet for å sjekke ut mulighetene. Vi fant ut at telt nede ved strandkanten var det hyggeligste alternativ. En gammel steinrunding for bål var det også. Og ved fant vi masse av. Og til og med nybygget fresh utedo. Etter telt var satt opp var det å koke vann til hundemat. Slik at oss voknse kunne få litt fred og ro når pelsvennene var mette og sov.
Vi satt rundt bålet og spiste drytec og drakk te. Disse Realposene er ikke ille i det heletatt. I en liten parentes kan man også nevne at vinden snudde og dro røyk rett mot mitt telt. Bål er flott, men er det en ting jeg har litt vanskelig for så er det røyk. Og stakkers Silje fikk oppleve et øyeblikk hvor mitt humør tok en brå vending.
Men vi sov godt. Og Bølla sov også hele natten.
Dag 5: Fra Memurubu til Gjendesheim over Besseggen
Denne morgenen var vi ikke klar over hvor heldige vi var over uvissheten om hund over Besseggen. Vi var heller ikke klar over hvor mye vi burde oppskattet at vi ikke hadde klinkende klart blått vær.
Langt borte i horisonten klunne vi se en vakker soloppgang over Gjendesheim, men ellers hang skyene tungt. Svært tungt.
Etter å ha pakket oss sammen og spist frokost begynte vi en ikke så veldig bratt eller lang bakke oppover foten av Besshøe. tåka var tykk. Markebn var preget av mange mennesker som har gått her. Det var stier over alt. Det var varder over alt. Og vi så ikke mange meterne foran oss. Noe som resulterte i at vi hele tre ganger fra vi kom på toppen til vi var fremme ved Besseggen faktisk gikk oss vill. Derfor skal man ikke sette opp varder bare for at man synes de er pene. Heldigvis er DNT’s varder penere og mer karakteristiske i formen. Vi ble ganske flinke på å se forskjell på de i tåka. Og heller ikke vår T-finner hund virket denne dagen.
Hun virket ikke noe særlig spretten i det hele tatt, hun Cirka. Men det var ingen av oss. Dette var vår 5 dag på tur. Ideelt sett bør man ha en pause hver tredje dag når man er på tur. Og det var også tanken, men på grunn av dårlig vær så mistet vi vår reserve dag.
Det som er litt slitsomt når man går i tett tåke er at det er vanskelig å vite hvor man er og hvor langt det er igjen. Man går litt i blinde. Vi kom til et sted med litt bratt nedstigning. Nedenfor så vi et vann. Ganske nær. Jeg sa til Silje at kanskje det er Bessvatnet.
Helt plutselig åpnet seg skyene. Vi så Bandet, Bessvatnet og Gjende. En pause fra tåken gitt til oss. Det var himmelsk.
Besseggen eller Besseggi er kjent fra «Bukkerittet» i Henrik Ibsens skuespill Peer Gynt. Peer forsøker å overbevise sin mor, Åse, om at han har ridd over Gjendineggen, nå kalt Besseggen, på en reinsbukk. Slik skildrer han eggen:
Har du set den
Gendin-eggen nogen gang?
Den er halve milen lang,
hvas bortefter, som en ljå.
Udfor bræer, skred og lider,
rakt nedover urder grå,
kan en se til begge sider
lukt i vandene, som blunder
svarte, tunge, mer end
tretten-hundred alen nedenunder. —
Og Peer Gynt hadde rett. Eggen strakk seg oppover som en ljå. Den var tynn, skarp. Helt grei for menensker å klyve opp på. Men å være her med to hunder og glatte steiner. Jeg var så glad for at tåken tok oss igjen. Jeg trur ikke vi hadde fått hundene å gjøre de sinnsyke ting de gjorde. Hvordan de hoppet Silje som dytet dem i baken mens jeg kom etter med kløver. Det virket bare ikke som den ville ta slutt. Inni meg var jeg sliten etter så mange dager med tunge løft. Og jeg kunne tenke meg Silje følte det samme. Vi alle gjorde det. Noen ganger hadde jeg nesten lyst å gråte. Det virket så håpløst. Og redselen for at en hund ville miste fotfeste og tryne ned i den tåken vi ikke så hva som var under.
Men man kan ikke vise svakhet når ting butter imot. Det gjør ingen godt. Jeg smilte og sa til Silje at ‘Får de tjukke tysketurister opp her kan det da ikke være umulig med to spreke rottweilere’.
Jeg følte den tanken hjalp meg også.
Vinden tok seg opp da vi kom opp Veslfjellet. Og den pisket oss med istapper i ansiktet. Hundene begynte bli svært kalde og gjennombløte. Cirka ynket seg mye. Hun hadde det ikke godt. Bølla, en hund med mye tålamod og svært utjholden mentalt, krøp sammen i skinnet sitt. Silje insisterte på at de måtte ha på dekken. Så vi fikk på dem dekken. Og kløv på dekkenet. Det så klønete ut. Men det fikk bare være.
Egentlig er ikke denne distansen så lang å gå, men vinden gjorde det vanskelig og isen som pisket oss i ansiktet. Og energinivået so begynte bli fraværende. Det føltes som en halv evighet. Og jeg tenkte tilbake på de fantastiske dagene vi hadde hatt. Det føltes som et utrolig fantasy-eventyr av Tolkien. Jeg er Gandalf og Silje er Frodo. Sammen har vi vært gjennom Tåkefjellene, Rohan, Daudemyrene og Mordor. Nå gledet vi oss til å bli ferdige med eventyret og komme tilbake til trygge Hobsyssel.
Ville man gjort et eventyr hvis man visste om den fysike og psykiske motstanden på forhånd? Det trur jeg ikke. For man glemmer det rask hvor hardt det faktisk var. Man husker det gode. Vår siste dag var tøff, mye på grunn av vind og vær og lite utsikt. Men hva som jeg husker som det magiske var det magiske glimt av Besseggen, vår styrke opp besseggen og suppen vi klarte grine til oss på Gjendeheim.
Vi var litt sene til Gjendeheim. Middagen var startet og vi var usikre på hvis vi skulle bli eller dra hjem. Jeg, bløt fra topp til tå, gikk til resepsjonen med dådyr øyener ‘Vi har vært utsatt for litt dårlig vær..’ og spurte hvis de hadde et varmt rom vi kunne få lov å skifte i. Den snille damen lånte oss garderoben. Her bestemte vi oss for at alle oss fire ville trenge et godt sted å sove. Heldigvis hadde de et hunderom igjen. Igjen tok vi frem dådyrøyene og så på henne.. ‘Vi er også så sultne’. Den snille damen dekket opp med soppsuppe og brød. En stor bolle med soppsuppe. Den var helt himmelsk. Og dagen avslutet vi med et glass vin og en bok med bilder fra Besseggen i peisestua. Det var en service over alle forventninger på Gjendeheim.
Nå gleder seg både Silje og meg (jeg skal ikke snakke for Cirka) oss til vinterturer med fjellski i den norske fjellheim. Og jeg har også lovet Silje å bli med til Besseggen igjen. En dag når det er godt vær. Men da skal vi ikke ha med sekker på 20 kg eller hund. Og jeg må vente litt. Jeg har ikke lyst å oppleve høydene før hjernen har greid å fortrenge noen av bildene som er i hodet etter vi kløv opp her med hunder, sekker og glatte steiner.