Dag 4: fra Gjendebu til Memurubu

Uthvilte, mette, varme og glade etter en natt på selvbetjent hytte pakket vi sekken for å gå en mer kjent løype oppe i Jotunheimen. Nemlig fra Gjendebu til Memurubu. Vi fulgte Gjende en bit frem til vi kom til Bukkelægret hvor oppstigningen startet. En svært bratt skråning hvor det stedsvis var satt opp kjetting for å hjelpe. Italieneren og palestineren hadde ledd litt da vi sa vi skulle opp her med hunder. Men jeg er så glad for at vi går opp her med hunder isteden for nedover. Det er alltid vanskeligere å gå nedover i bratt terreng.
Stinginen av oppoverbakken var kun på 500 meter. Det er absolutt ikke ille.
Men ganske rask i oppoverbakken begynte Bølla bli sliten. Vi tok av henne kløven og festet den til sekken min. Silje fikk ta av seg hundene og jeg tok meg av ekstra bagasje. Jeg vil trur det var mye logisk tenking for å finne ut en måte å få dem å hoppe oppover på. Og Bølla kunne gjøre litt dumdristige prøvelser imellom med å gå ut over stup eller bare rote seg vekk fra stien. Men hun er ikke vant med slike situasjoner. Circa har jo vært utsatt for våre turer før.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Vel oppe på Memurutunga fant vi en plass i le fra vind. Og tok en velfortjent matpause med drytec og hjemmelaget sjokolade. Bølla fikk sekken sin tilbake. Hun så ut til å være i god form og nå ville det være flatt og fint fremover.

Fra hvor vi vandret hadde vi nydelig utsikt over det smaragdgrønne vannet, Gjende,. Vi kunne se langt opp i Veslådalen. Og henget til Svartedalen hor vi var dagen før. Vi så Alle isbreer som henger i små daler på sørsiden av Gjende. Og Tjønnholdstinden sammen med masse andre tinder og fjell. Nord for oss var det også tinder over alt og isbreer. Utsikten var så vakker. Og vi var heeeelt alene på Norges nestmest populære tursti å gå. Hele 40 000 mennesker går her hvert år. Men vi var heeeelt alene!

Nedstigningen var ikke for bratt. Og gikk i ettapper. Det gikk både opp og ned frem til det bare gikk nedover til Memurubu. Ikke alt man får bilde av, men da jeg så ned mot det grønne vannnet og de gule fjellsidene som var preget av høsten kom en gigantisk ørn til synes. Ikke så langt nedenfor oss. Den forsvant bak lyngen og stupet. Jeg sa til Silje om å se, men trudde det var forseint. Til den plutselig dukket opp igjen. Seilet over Gjende. Et fantastisk skue. Noen bilder må man beholde i hjertet.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Navnet Jotunheimen ble først gitt dette fjellområdet av Aasmund Olavsson Vinje, en norsk journalist og forfatter, som i 1860-tallet ofte gikk rundt i dette området. Navnet Jotunheimen stammer fra norrøn mytologi, hvor Jotun betyr kjempe, som derfor betyr Kjempenes Hjem.
Fra gammelt av har fjellet i Jotunheimen blitt utnyttet av bygdefolket til setring og beite for husdyrene, til jakt, fangst og fiske. Fjellet var også brukt som ferdselsvei mellom øst- og vestlandet. Det var ofte lettere for folk å ferdes til fots eller på hest langs fjellene, enn å kroke seg fram etter dalene.

Ved nedstigningen begynte Bøllefrøet å slite litt igjen. Hun er ikke like smart som sin datter Cirka for å velge gode veier ned. Så vi tok av henne kløven igjen og lot henne vandre uten. Det er viktig å ta hensyn til alle i en turgruppe. Vel nede ved Memurubu gikk vi en tur rundt gårdstunet for å sjekke ut mulighetene. Vi fant ut at telt nede ved strandkanten var det hyggeligste alternativ. En gammel steinrunding for bål var det også. Og ved fant vi masse av. Og til og med nybygget fresh utedo. Etter telt var satt opp var det å koke vann til hundemat. Slik at oss voknse kunne få litt fred og ro når pelsvennene var mette og sov.
Vi satt rundt bålet og spiste drytec og drakk te. Disse Realposene er ikke ille i det heletatt. I en liten parentes kan man også nevne at vinden snudde og dro røyk rett mot mitt telt. Bål er flott, men er det en ting jeg har litt vanskelig for så er det røyk. Og stakkers Silje fikk oppleve et øyeblikk hvor mitt humør tok en brå vending.
Men vi sov godt. Og Bølla sov også hele natten.

 

 

 

 

 

Dag 5: Fra Memurubu til Gjendesheim over Besseggen

Denne morgenen var vi ikke klar over hvor heldige vi var over uvissheten om hund over Besseggen. Vi var heller ikke klar over hvor mye vi burde oppskattet at vi ikke hadde klinkende klart blått vær.

Langt borte i horisonten klunne vi se en vakker soloppgang over Gjendesheim, men ellers hang skyene tungt. Svært tungt.
Etter å ha pakket oss sammen og spist frokost begynte vi en ikke så veldig bratt eller lang bakke oppover foten av Besshøe. tåka var tykk. Markebn var preget av mange mennesker som har gått her. Det var stier over alt. Det var varder over alt. Og vi så ikke mange meterne foran oss. Noe som resulterte i at vi hele tre ganger fra vi kom på toppen til vi var fremme ved Besseggen faktisk gikk oss vill. Derfor skal man ikke sette opp varder bare for at man synes de er pene. Heldigvis er DNT’s varder penere og mer karakteristiske i formen. Vi ble ganske flinke på å se forskjell på de i tåka. Og heller ikke vår T-finner hund virket denne dagen.
Hun virket ikke noe særlig spretten i det hele tatt, hun Cirka. Men det var ingen av oss. Dette var vår 5 dag på tur. Ideelt sett bør man ha en pause hver tredje dag når man er på tur. Og det var også tanken, men på grunn av dårlig vær så mistet vi vår reserve dag.

 

 

 

 

 

 

 

 

Det som er litt slitsomt når man går i tett tåke er at det er vanskelig å vite hvor man er og hvor langt det er igjen. Man går litt i blinde. Vi kom til et sted med litt bratt nedstigning. Nedenfor så vi et vann. Ganske nær. Jeg sa til Silje at kanskje det er Bessvatnet.
Helt plutselig åpnet seg skyene. Vi så Bandet, Bessvatnet og Gjende. En pause fra tåken gitt til oss. Det  var himmelsk.

Besseggen eller Besseggi er kjent fra «Bukkerittet» i Henrik Ibsens skuespill Peer Gynt. Peer forsøker å overbevise sin mor, Åse, om at han har ridd over Gjendineggen, nå kalt Besseggen, på en reinsbukk. Slik skildrer han eggen: