Høsttur rundt Gjende, del 1

Da vi gikk over Veslfjellet og vinden pisket oss i ansiktet med isbiter tenkte jeg på: Ville vi gjort dette hvis vi var klar over hvor hardt det ville bli. Ville man tatt seg selv ut av komforsonen dersom man fikk føle på den fysiske og psykiske utfordringene før. Men man klarer det likevel når man står i det. Og etter er den deilige følelsen av mestring. Mestring!
Og om vi har mestret.

Noe som ville ha kunnet vært en lett tur rundt Gjende i Jotunheimen, satte oss fire på en virkelig prøvelse om samhold, tillit og mot. Det begynte om en idé å ta en høsttur i Nordmarka. Men vi bestemte oss å gå rundt Gjende med to firbeinte venner, to rottweilere. Circa og hennes mamma Bølla.
Da vi hadde tenkt å dra var det meldt svært dårlig høstvær. Et stort lavtrykk ruvet på vestlandet, og vi kunne forvente oss ganske røft vær. Så vi utsatte turen en halv dag for å slippe den verste vinden. Men med det mistet vi også vår ekstra dag på turen.

Regnbue på vei til Jotunheimen

Regnbue på vei til Jotunheimen

 

Mer regnbue på vei opp i fjellet

Mer regnbue på vei opp i fjellet

 

Mer regnbue. Nesten fremme og det dårlige været åpenbarer seg!

Mer regnbue. Nesten fremme og det dårlige været åpenbarer seg!

 

Dag 1: Fra Maurvangen til Semelhøe

Vi dro tidlig på morgonen fra Drammen. Kjøpte de siste tingene for turen på veien opp. Og vel oppe i Jotunheiemen kunne vi se riksvei 51 dele været i to. Til venstre var det skikkelig høst på gang. Til høyre var det fremdeles siste pust av sommeren. Selvfølgelig skulle vi inn i høsten. Jeg følte jeg ble litt usikker på dette. Det så virkelig ikke godt ut. Men ville jeg angre hvis vi feiget ut? Ja! Og lærer man noe om man feiger ut? Nei!
For å slippe gå så langt for å finne bilen etter overstått tur, bestemte vi oss for å parkere bilen så nær Gjendeheim som mulig. Vi fant en unnagjemt parkeringsplass ikke så langt fra Maurvangen. Og gikk så opp til Vargbakkane utsiktspunkt, hvor turen begynte. Klokken var allerede ganske sent. Og etter som det er høst ville vi ikke ha dagslys så lenge. Ca. halv åtte ville solen være godt på vei ned.
På vei inn langs østsiden av Knutshøe blåste det sterkt, men noen jegere vi møtte fortalte oss at vi nok ville finne ly rett under Steinflyen. Så vi satte oss det som dagens mål.

Regnbue på vei til Semelhøe

Regnbue på vei til Semelhøe.. Og dårlig vær!

 

Dårlig vær over Steinflye

Dårlig vær over Steinflye

 

Inn mot Knutshøe

Inn mot Knutshøe

 

Bak oss er været godt

Bak oss er været godt

 

Silje og Bølla

Silje og Bølla

 

Høstvær i Jotunheimen

Høstvær i Jotunheimen

 

Rett under Semelhøe fant vi en tørr liten flekk rundt noen torvhauger. Og ikke for langt vekk rant det frisk fjellvann forbi. Lenger turte vi ikke gå for å prøve finne en annen god campingplass. Og solen var allerede godt på vei ned. Dette ville bli bra.
Med oss hadde vi hver vårt en-manns telt. Veldig behendig når man skal finne teltplass på vanskelige steder. Og mye lettere å bære med seg. Perfekt for et menneske og en firbeint. Vi lagde hver vår real dry -tech mat og frysetørket vom blandet med lunket vann til hundene.
Bølla, mor til Circa, en rottweiler på 7 år, er ikke helt vant med fjellturer. Hun er fra en gård. Vant å gå flatt. Ikke så vant med å bære ting. Og langt fra like muskuløs som sin datter. Vi ville være nødt å følge godt med på henne for å ikke slite henne helt ut.
Ikke var hun helt vant med telt heller. Hun gikk rundt og rundt for å prøve finne roen. Hun gråt litt. Og vinden bråkte utenfor. Jeg klappet henne rolig på hode og mage og sang nattasanger for henne. Tilslutt sovnet hun. Men slik holdt vi på den natten. Hver gang hun våknet og gråt litt så sang jeg litt til for henne. Det ble ikke så mye søvn den natten. Forhåpentligvis ville hun finne bedre ro i telt de andre nettene.

Bølla skjønner ikke helt dette med telt

Bølla skjønner ikke helt dette med telt

 

Natten omslutter oss i campen

Natten omslutter oss i campen

 

Dag 2: Fra Semelhøe til enden av Leirungsdalen

Jeg å erkjenne jeg var veldig usikker på landskapet i Leirungsdalen. Jeg var usikker på hvor det ville være mulig å slå opp telt eller hvordan terenget så ut. Jeg hadde prøvd å google området på forhånd. Og det så ikke umulig ut for å slå opp telt. Men var hele dalen slik? Kartet jeg hadde kjøpt viste en sti gjennom dalen. Ca. 15 kilometer å gå rett gjennom. Ville det være mulig å sette opp telt før? Hvor? Vi fikk ta det som det kom. Det kan bli spennende.

Og det ble det. Litt for spennende!

Morgenutsikten

Morgenutsikten

 

Solen er på vei opp

Solen er på vei opp

 

Regnbue

Regnbue i kanten av svært dårlig vær

 

Bøllefrøet og Circa

Bøllefrøet og Circa

 

På vei mot Leirungsdalen

På vei mot Leirungsdalen

 

Mye vær rundt oss

Mye vær rundt oss

 

..mye vær!

..mye vær!

 

I begynnelsen av Leirungsdalen

Tilbakeblikk over Leirungssmyrin

 

Mye vær innover Leirungsdalen

Mye vær innover Leirungsdalen

 

Bølla vil også være med på bilde

Bølla vil også være med på bilde

 

IK begynnelsen av Leirungsdalen

I begynnelsen av Leirungsdalen

 

Fjellfie ^__^

Fjellfie ^__^

 

fgfdefh

En liten second breakfast

 

Nydelig landskap

Nydelig landskap

 

Utsikten innover i dalen

Vandrer videre mette og glade

 

Nydelig landskap

Nydelig landskap

 

Tilbakeblikk

Tilbake blikk

 

Hundene værer noe

Hundene værer noe

 

hhh

Uværet lurer der inne

 

hh

Lang vakker dal

 

Hundene værer reinsdyr

Hundene værer reinsdyr

 

Vi fortsetter innover dalen

Vi fortsetter oppover dalen

 

Vinden griper fatt

Vinden griper fatt

 

Været tar til

Været tar til

 

Landskapet blir mer steinete

Landskapet blir mer steinete

 

Leirungsbrean

Leirungsbrean

 

Bak oss er været fremdeles godt

Bak oss er været fremdeles godt

 

Drikkepause for hele følget

Drikkepause for hele følget

 

På vei oppover slettene

På vei oppover slettene

 

Mer steinete landskap

Mer steinete landskap

 

Hundene koser seg med dekken og mat

Hundene koser seg med dekken og mat

 

Siste regnbue, siste pause

Siste regnbue, siste pause

 

Leirungstjønnin

Leirungstjønnin

 

Etter å ha spist godt med frokost og sett på den store reinsdyrflokken langt der borte. Pakket vi teltet for å starte turen inn i Leirungsdalen. Under Steinflyet var vegetasjonen høy og vinden sterk. Jeg var svært glad vi ikke gikk noe lenger dagen før. Det ville være vanskelig å finne plass for telt med all denne biologien i veien. Da vi kom til åpningen av Leirungsdalen ble vinden enda sterkere. Det var vanskelig å finne en plass i ly fra vinden til å klunne ha en hyggelig second breakfast. Så vi bak oss var himmelen blå, regbue og landskapet så ganske imbydende ut. Foran oss hadde vi vinden rett i ansiktet. Innimellom regnet det. Innimellom var det is vi fikk rett i ansiktet. Det var vanskelig å se hvor man gikk. Men dalen var eller grei. Myk torv for hundelabber. ganske slett og fint.

Lenge kunne vi se hundene være for noe. Noe luktet veldig spennende foran oss. Og plutselig var det en flokk med reinsdyr.. heldigvis på andre siden elven. Noen unge reinsdyrbukket utfordret hverandre og kom plutselig løpende rett mot oss i full fart. Takk for Leirungsåe som rant mellom oss!
Det var ikke lett å følge med på kartet eksakt hvor langt vi hadde kommet. Ikke før jeg så Leirungsbrean sør for oss. Da var jeg sikker. Og her begynte oppstigningen i dalen. Steinene ble større og den myke torven ble borte. Det var fremdeles relativt lett for oss å bevege oss fremover med større sekker på ryggen. Men det begynte bli vanskelig for hundene. Circa har fra før hoppet fra kampstein til kampstein. Hun er flink til å komme seg frem i vanskelig terreng. Men Bølla har nok ikke gjort dette før. Det var vi vel egentlig sikker på. Det tok litt tid for henne å bli sikker. Det tok oss tid å komme rundt første vann, Leirungstjønnin. Og etter ble det ikke lettere. Landskapet gikk bare mer og mer oppover. Vi fant veien over is for å spare på hundelabbene. Men ved neste vann var det bare store steiner. Skarpe vinkler. Store gap mellom. Vinden var sterk. Den kastet nesten oss over ende flere ganger. Og solen begynte dale ned. Mørket kom. Bølla begynte bli sliten. Hun hadde jobbet hard. Så vi tok av henne kløven og spente den fast på sekken til Silje.
Vi var bare nødt å jobbe videre. Her kunne vi ikke være når det ble mørkt. Det ville bli alt for kaldt. Det ville ikke være mulig å sette opp telt. Jeg hadde et sterk ønske i hjertet om at vi skulle nå Svartedalen. Men hvordan skulle vi finne veien ned i dalen? Ville det være en sti der? Her var det ingen sti. Og ingen sti hadde vi sett på noen timer heller.

Solen er på vei ned i den helvetes stein dalen

Solen er på vei ned i den helvetes stein dalen og vinden er sterk

 

Vi har ikke mye dagslys igjen

Vi har ikke mye dagslys igjen og mye stein igjen

 

Vi holder humøret oppe i blåsbort land

Vi holder humøret oppe i blåsbort land

 

Endelig fremme ved kanten av Leirungdalen. Helvetes stein dal. Skumringen begynte ligge tungt over oss. Da jeg speidet over Svartedalen og Svartdalsbandet.. fjellveggen ned til Svartdalen. Jeg så bare stein over alt. Store steiner. Bratt fjellside. Jeg ønsket å gråte litt inni meg. Hva i helvete hadde vi havnet i? Der jeg sto og så ut over elendigheten lurte jeg på hva Silje tenkte. Jeg visste jeg ikke kunne vise svakhet i en kritisk situasjon. Og jeg trur Silje følte det samme som meg. Vi kunne hvertfall ikke stå her. Noe var nødt å være bedre en her. Vi fant en rød T på en stein. Sikkert fra en gammel DNT sti. Så vi følge denne. Det var store steiner vi var nødt å hoppe ned. Hundene var slitne. Og tilslutt midt på fjellsiden stoppet alt. En hund ville ikke gå mer. En annen hund gråt. Vi kunne ikke gå lenger og vinden var så sterk at vi nesten ikke hørte hva vi sa til hverandre. Silje prøvde hjelpe Circa som gråt. Jeg så desperat rundt meg. En liten fjellhylle. Rett nedenfor, en til liten fjellhylle. Jeg skrek til Silje som var litt lenger opp at vi måtte slå opp telten her. Vi sa det egentlig i munn på hverandre. Rett ved siden av styrtet et vannfall forbi.
For å få telten å forhåpentligvis stå natten over la vi steiner på teltpinnene. Torven var så tynn at den ikke ville gjøre noe særlig godt. Hundene krøllet seg raskt sammen i Siljes telt og jeg fylte mitt med bagasje. Først laget vi litt varm mat til hundene slik at de skulle sove godt. Og etter var det litt mat for oss. Telt duken rev i vinden. Jeg ville føle meg lykkelig når denne natt var over. Mine hender var fulle av størknet blod. De hadde sprukket av kulden.

Og det var en lang natt. Lenge lå jeg i soveposen og skalv. Jeg trudde aldri jeg ville føle varme igjen. En gang jeg sovnet drømte jeg om Oslo en sommer ettermiddag, sammen med venner. Jeg våknet av ulydene av teltet og rundt teltet. Jeg tenkte: hadde mamma sett meg nå ville hun vært sint. Det er godt hun ikke vet noe. Jeg elsker henne. Jeg sovnet litt igjen. Drømte jeg åpnet teltduken. Det var en trang dal utenfor med tette fjellsider. Det hang telt over alt og det var varmt. Nedenfor gikk det mennesker på en vei og alle var glade. Jeg ropte til Silje at alt var godt og varmt. Så våknet jeg. Lurte på hvis Silje og hundene hadde det fint. Jeg rullet meg godt sammen i soveposen på den lille fjellhyllen. I hjertet mitt hadde jeg en bønn om at dette skulle gå bra. At alle var i god behold. Jeg funderte på hvis det ville være mulig å snu. Om det ville være noen lettvint utvei. Men det var det ikke. Igjen våknet jeg av det begynte se lysere ut gjennom teltduken. Men vinden brølte like hardt. Den slet i teltet. Og at teltet fremdeles sto gjorde meg imponert. Det føltes ikke så tungt lenger. Selvfølgelig klarer vi dette. Gode klær og litt mat så er vi sterke igjen.

En bønn om at teltet vil stå til morgenen

En bønn om at teltet vil stå til morgenen

 

På det andre platået sikrer Silje sitt telt

På det andre platået sikrer Silje sitt telt

 

Egentlig var denne delen av turen tenkt med en dag ekstra og noen turer opp blant Gjendetindene. Men ettersom vi allerede hadde mistet en dag på grunn av dårlig vær ble det ikke tid for det. En annen gang og uten firbeint venn med. For fjellene rundt er spektakulære og mektige. Dette er absolutt et område som ikke klarte å skremme meg vekk med dårlig vær! Jeg føler jeg ønsker å se mer av det.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s