Til ‘Hullet’ på Grytøya

Fra Harstad

Fra Harstad

Jeg elsker Nord-Norge. Ikke bare naturen, men også menneskene. Så det måtte bli en høsttur til Harstad for å besøke min gode venninne, Heidi. Høsten hadde farget naturen godt mye mer her oppe i det kalde nord en den har rukket å gjøre i på østlandet.
Egentlig var planen å bli her lenger. Men på grunn av forpliktelser gikk det bare å få til en helg.

Vi bestemte oss for å ta en søndagstur til vakre Grytøya. Ikke lange bilturen fra Harstad kommer man til ferja som går over til øya. Vi hadde lest om ulike turtips i en bok, 123 turtips rundt Harstad regionen. Og dette var en som ikke var for langt vekk og vi ble nysjerrige på ‘Hullet’ ved siden av ‘Toppen’.
Turen virket overkommelig og kort. ‘Hullet’ ligger 790 m.o.h. Og fra veien hvor stien begynner til toppen skulle det vare 4,5 km. En tur på til sammen 3-4 timer.
Og på grunn av endel godt vin og selskap kvelden før, begynte turen ganske sent.

Kart over stien som ikke helt var der

Kart over stien som ikke helt var der

 

Oversiktsbilde over fjella

Oversiktsbilde over fjella

 

Troll på ferja

Troll på ferja

 

Det alternative utgangspunktet

Det alternative utgangspunktet

Men det var umulig å finne denne skogsveien vi skulle følge oppover. I boken var det et alternativ nr to: Kjør til tunnelen og parkere ved inngangen. Så gå opp sørøst for Hallevikelva. Det står i boken at det ikke er noen sti her. Men vi bestemte oss for å prøve alternativet alikevel i håp om å finne stien lenger opp.
Det var bratt. Vi var nødt til å henge rundt busker i løse luften for å komme oss rundt. Bruker armer og bein. Klatre gjennom fjellbjørkbusker. Men den store utfordringen var fjellgrunnen. Granitten var så råtten at den ville falt fra hverandre bare man så stygt på den. Hvor det så ut som fast fjellgrunn var det ikke slik. Og mye av vegitasjonen det var mulig å få hjelp av var også pil råten. I ca en time klatret vi raskt oppover og oppover. Forsiktig. Jeg hadde Heidi bak meg, og gjorde alt jeg kunne for å ikke sende stein på henne. Grunnen flatet  ut tilslutt. Og det var mulig å gå oppreist. Et steinras.. flere steinras låg forran oss. Mellom steinras og trær fant vi steinsopp store som middagstalerkener ^__~
Tilslutt fant vi stien. Det var egentlig ikke så vanskelig tilslutt. Dalen oppover smalnet inn, og det var ikke så mye mer en elven og stien.. og blåbær. Så mye blåbær at buskene var bare blå. Tok man en neve inn i lyngen var hånden full. Og vi sto på knær og gomset bær til både fingre og ansikt var blått.
Rett før Toppskarvatnet så jeg noe brunt bevege seg der oppe. Og stort var det også. Hva kunne like seg så langt opp av dyr på den størrelse. Så kom den bedre frem fra noen steiner. En elg. Han løp oppover åsen, mot horisonten. Og plutselig forsvant han.

Den alternative ruten opp - ganske sammenvokst og bratt

Den alternative ruten opp – ganske sammenvokst og bratt

 

Utsikten begynte ta form

Utsikten begynte ta form

 

Utsikten

Utsikten

 

Utsikt til Elgen

Utsikt til Elgen

 

Det gikk ikke å se seg lei

Det gikk ikke å se seg lei

 

Vi har endelig kommet ut av småvegitasjonen

Vi har endelig kommet ut av småvegitasjonen

 

'Toppen', men ikke vår topp

‘Toppen’, men ikke vår topp

 

Utsikten <3

Utsikten ❤

 

Glade på vei opp

Glade på vei opp

 

..og blåbær var mye av grunnen

..og blåbær var mye av grunnen

 

Svært glade!

Svært glade!

 

Vi nærmer oss siste etappe

Vi nærmer oss siste etappe

 

Siste oppstiging

Siste oppstiging

 

Steinrøys

Steinrøys

 

Det er kaldt i skyggen

Det er kaldt i skyggen

 

Snart i solen igjen

Snart i solen igjen

 

Vi nærmer oss 'Hullet'

Vi nærmer oss ‘Hullet’

 

Midt imellom Toppen og Hullet

Midt imellom Toppen og Hullet

Det var ikke lenge igjen til vi ville være oppe. Men det begynte bli mørkere. Så vi klatret raskt oppover. Så rask vi klarte uten å være nødt å løpe. Utsikten begynte vise seg. Jeg så at vi ville få det magisk når vi først kom opp. Og plutselig var det foran oss. Et gigantisk hull i fjellet. Og i hullet kunne vi se solen farge havet i gull.
‘Hullet’ kunne være mer en 50 cm bredt og kanskje 2,5 meter høyt. Og skjærer skrått nedover i fjellet.

Rett over var det en liten gressflekk vi krøp opp til. Her varmet solen med sine siste stråler. Vi drakk te, spiste en brødskive og Kvikklunch.
Utysikten var noe av det vakreste jeg har sett. Det er sjelden man får oppleve en solnedgang.. spesielt så gull farget, med fjorden, øyene og havet bakenfor. Det kjedelige med å sitte slik på en fjelltopp for å se solen gå ned er at man vet det blir mørkt. Jeg bare håpet vi ville finne stien hele veien tilbake.
For ikke hadde vi med lommelykt eller mer klær. Vi var kanskje ikke så forberedt på denne turen. Men vi hadde 4G hvertfall 😉

Sagnet om ‘Hullet’ forteller atden gamle Senjamannen fridde til Kvæfjordmøya, men hun ville ikke ha han. Da ble han så sint at han  tok en pil med steinspiss og skjøt etter henne. Men han så ikke så godt, så pilen traff først ‘Toppen’ på Grytøya, laga et hakk i Elgen bortenfor og landet ved kirka i Kvæfjord. Hullet i Toppenog hakket i Elgen er synlig fra Toppsundet. På kirkegården i Kvæfjord står bautasteien Pila. En annen verson av sagnet knytter den til Tom Hund som ville ramme kirka i Kvæfjord.

Vi klatret nedover på løsmassene så rask vi kunne. Himmelen ble farget rosa og bakken hadde en skarp høslig rødfarge. I et av steinrasen gikk vi oss litt bort i et område med veltede fjellbjrøk. Det var umulig å komme seg gjennom. Og det var umulig å komme seg rundt. Vi dro oss ut av det og fortsatte rett ned for å prøve finne en sti. Min telefon ringe. En venninne fra Østlandet. ‘Hejje, litt dårlig tid. Ringer siden. Er fast i fjellsiden. Det begynner bli mørkt, og vi må finne veien vekk her ifra’. Hvordan bekymre noen med få ord!
Vi jobbet oss østover. Det ville være umulig å ta samme vei tilbake som vi tok opp. Så bratt og så mye løsmaterialle ville gjøre det kjempefarlig.
Helt plutselig ble det lett å gå. Jeg så ned på beina. ‘Heidi, vi går på en sti!’
Hvor dritaflaks kan man ha!
Stien gikk gjennom en bjørkskog, Videre til en myr. Og så inn en granskog. Høy og tett.. og mørk. Det var skumring og begynte bli vanskelig å se. Stien ble en traktorvei. Og etterhvert var vi en kuhage. Langt nede i kuhagen, gjennom en ny liten skog, kom vi til en gård og veien. Veien!
Siste ferje fra Grytøya ville gå om halv elve. Det var det bare å følge veien tilbake til tunnelen hvor bilen sto. Og så rekke den ferja.

Dette var en tur jeg vet vil være mitt hjerte nærmest alltid. Med et menneske jeg verdsetter høyt og den utsikten. Den utsikten!
På tross av våre små tabbet om å ikke forberede oss eller ha med nok klær. Iblandt må man å lov å gjøre småtabbet også. Så lenge de ikke setter andres eller eget liv i fare. Og så ille var det da ikke.

Plutselig var vi der og havet glitrer i gull

Plutselig var vi der og havet glitrer i gull

 

Utsikt mot Toppen

Utsikt mot Toppen

 

Hullet i fjellet

Hullet i fjellet

 

Fjellfie

Fjellfie

 

Utsikten fra nisteplasen

Utsikten fra nisteplasen

 

Utsikt til Elgen

Utsikt til Elgen

 

Heidi i solnedgang

Heidi i solnedgang

 

meg

meg

 

På vei ned

På vei ned

 

Den røde lyngen mot den rosa himmelen

Den røde lyngen mot den rosa himmelen

 

Solen er på vei ned og vi er fremdeles langt opp  på fjellsiden

Solen er på vei ned og vi er fremdeles langt opp på fjellsiden

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s