Jeg kan jo begynne med å si at navnet på turen til Hvitserk virkelig er passende. Dette var et eventyr i Romsdal!

Vi møtte opp på noen fine tømmer hytter med fjordstrøk fra balkongen og koselig felles stue. Det ble materien med en gang, laget av selveste klatreinstuktørene Siri og Magnus. Ølve og vin ble også servert.
En svært hyggelig gjeng var det som satt rundt bordet. Og ikke for stor. Mitt inntrykk Hvitserk er at de ikke setter sammen for store grupper. Og det for å holde sikkerhet og kvalitet på turene sine.
Denne gruppen besto av to klatreinstuktørene, Magnus og Siri. Og så var det 6 av oss andre, hvor av blant annet mine kompiser Erik og Christine. Som jeg lurte med på tur 🙂

Dag 1: innføring i klatresporten
Dette Romsdalseventyr et var ingen klatretur. Det var de nøye med å informere oss om, klatreinstuktørene. Men en innføring i hva klatresko gir for muligheter. Derfor var det ikke forventet noen forkunnskaper for turen. Erik, Stian og jeg hadde brattkort. Stian var nok også den eneste med litt uteklatringskunnskap. Mens Sverre og Christine ikke hadde noen klatrekunnskap.
Så første dagen var vi ved noen små vegger ute. Et egnet klatre felt for nybegynnere, rett 6 der Romsdalshorn og med utsikt mot Trollveggen. Magnus satte opp topplag, mens Siri underviste oss i utstyr og sikkerhet. Etterpå ble vi satt sammen i grupper og fikk prøve klatre.
Dette var en rift i min selvtillit. Jeg følte jeg uansett hva jeg prøvde på, bare skje og skole. Veggen var bløt og fullt av mose. Uansett hva jeg prøvde på så følte jeg ikke jeg fikk til noe. Og lurte så på hvorfor jeg egentlig var her. Og hvis jeg noen gang ville bli en god klatrer eller hvis jeg bare skulle legge ned.
En skikkelig rift i selvtilliten. Og jeg lurte på hvis jeg hadde skjønt noe i det hele tatt.

Jeg prøvde å ikke la min skuffelse over meg selv vises for mye ut i gruppen. Jeg liker å være en som gir god energi når man er på tur. Men jeg følte også at mine følelser var tynget av tanker på min familie. Denne sommeren har vært mentalt tøff.
Kvelden var allikevel bra. Vi grillet på verandaen med utsikten. Drakk øl. Lærte knuter. Klatret over taket. Og la oss tidlig. Morgendagen ville vi klatre opp Romsdalshorn. Som er et svært populært klatremål. Og derfor ville vi være nødt å være der tidlig for å finne oss en plass i klatreveggen.

Dag 2: Til toppen av Romsdalshorn
Vi sto opp grytidlig for å være tidsnok ute for å få en plass i klatreveggen av Romsdalshorn. Dette er et svært populært klatre sted. Og er man ikke en av de første vil man havne i kø opp toppen.
Og med sitt karakteristiske utseende er hornet lett å kjenne igjen på avstand og lett å se fra store deler av Romsdalen. Det er et av de mest kjente toppene av Romsdals alene.
Romsdalshorn ruver 1550 meter over havet med en primært på 410 meter.

For å komme inn til nordsiden av Romsdalshorn kjørte vi opp Vengedalen. Forbi hvor stien til Romsdalseggen starter, og så langt veien gikk. Her så vi at vi ikke var de første. Solen hadde enda ikke kommet opp for å varme landskapet. Et landskap jeg liker svært godt. Ingen vegetasjon, grå stein, steinrøys og bratte fjellsider. Etter som vi ikke var først til stedet hadde vi ingen tid å miste. Det var bare å være så rask som mulig opp til startpunktet av klatreveggen for at ikke havne enda lenger bak i køen. Ikke alle i gruppen var like begeistret for det høye tempoet. Men vel oppe hadde vi tid for litt mat, fikse utstyr og lage klatrelag. Christien, Erik og jeg havnet sammen med Siri, en blid jente fra Åndalsnes.

Offesielt sett ble Romsdalshorn besteget første gang i 1881 av dansken Carl Hall og nordmennene Erik Norahagen og Mathias Soggemoen, to husmannssønner fra Romsdalen. Dette var den syvende gangen Hall prøvde å bestige Romsdalshorn. Men det hadde gått historier om at hornet ble besteget allerede i 1828 av Christen Smed fra Gausdal, som tok navnet Kristian Hoel da han flyttet til Romsdalen, og Hans Bjermeland fra Vestnes. Men ingen trodde på dem. Da Carl Hall og følge nådde toppen 1. september 1881, viste det seg imidlertid at det var reist en steinvarde på toppen, så Hoel og Bjermeland hadde virkelig vært på toppen av «Hornet», over 50 år tidligere.

Med å ha besteget Hornet hele 233 ganger blir Arne Randers Heen er omtalt som «Kongen av Romsdalshorn». Han bygde en steinhytte på toppen, lagde en god stol av stein og anla et lite bed med noen blomster. Hytta står den dag i dag på toppen.

Mens vi klatrer oppover har vi utsikt over den vakre Trollveggen til høyre for oss. Det går langsomt men med sånn passe greit flyt.. for å være nybegynnere, oppover. Frem til vi får så mye knuter på tauene at jeg å kknyte meg ut for at vi skal løse flokene. Det ender selvsagt med at jeg glemmer å knyte meg inn igjen. Og tauet forsvant opp fjellsiden. Der sto jeg da. Men ved hjelp av å lage en dobbel halsløkke og dra meg opp tauet med en karabin i selen. For å så lage en dobbel åtter og feste i selen. Blev det sykronklatring på meg og Christine. En klønete med svært lærerik opplevelse. Og det var langt fra en kritisk situasjon. Uansett ville jeg jo stått fint hvor jeg var. Men opp kom vi, en flott tur. Litt krevende. Og veldig annerledes å klatre en for oss som bare har vært vant å klatre inne.

Trollveggen er Europas høyeste loddrette stup. Det er cirka 1700 meter fra bunnen av dalen og opp til toppen av veggen, hvorav 1000 meter et loddrett stup, der fjellmassivet delvis henger 50 meter utover veggen. Første gang Trollveggen ble besteget var i 1965 av et norsk og et engelsk klatrelag via hver sin rute. Og nådde toppen med én dags mellomrom. Tidligere hadde man dog besteget Trolltindene fra Romsdalen via klatreruter som ikke involverte selve Trollveggen.

Vel på toppen såg vi alt! Trollveggen mot sør, Åndalsnes mot vest og generelt Romsdalsalpene rundt oss.
For å komme oss ned rapilerte vi. Fem taulengder for å komme opp og fem for å komme ned.

Dag 3: Til toppen av Bispen
Ikke like grytidlig dagen etter dro vi opp langs den kjente Trollstien. Oppe på toppen parkerte vi, for her ville vår klatrerute opp Bispen begynne.
Det er tre ruter opp Bispen. De på sør- og østsiden krever klatring. Og den på nordsiden er bratt og luftig, men kan bestiges uten tradisjonell fjellklatring. Stien starter nede ved veien og går oppover skråningen på nordsiden av elven. For å så svinge bratt oppover vest for Bispen og Bispevatnet. Her begynte vi klyving og klatring fra østsiden.
Våre instruktører var svært nøye medå fortelle at dette ikke var noe klatrekurs, men alikevel fikk vi lov å lede og sikre selv. For å få en mer føling av å klatre ute. Det var tungt å ha 3 tau hengende etter, sekk og helt annerledes å klatre ute en inne på en klatrevegg. Men også utrolig gøy. Vi hadde Magnus med oss idag på vår gruppe.

Bispen tårner 1 462 moh. og er et fjell på toppen av Trollstigen lengst syd i Isterdalen. Rett nord ligger ‘Kongen’ og etter er ‘Dronninga’. På vår vei oppover fjellsiden så vi rett ned på Trollstien, lengst in i Isterdalen, og nordover kunne vi se baksiden av Trollveggen. Foruten det var utsikten bare helt nydelig. Og solen steket, det var svært varmt denne dagen. Men heldigvis var det mye vann i sekken.

Trollstigen var i 2005 Norges nest mest besøkte turistatraksjon, etter Geirangerfjorden. Den har i lange tider blitt brukt som fjellovergang mellom Valldal på indre Sunnmøre og Åndalsnes nederst i Romsdalen. Fra 1533 var det et stor årlig marked på gården Devold, denne Romsdalsmartn’an var en viktig grunn til at valldalingene ivret for et samband over Stega-fjellet.
I 1916 var det oppstart på oppgradering eller omlegging av kjørevegen gjennom Valldalen og Isterdalen. Trollstigveien ble offesielt åpnet av kong Haakon VII den 31. juli 1936, etter en anleggsperiode på åtte år, og går i sikksakk fra innerst i Isterdalen opp til Stigrøra. Veien ble anlagt etter omtrent samme trasé som en eldre sti, kalt Kløvstien, som er restaurert og skiltet/merket som fotsti.

Kvelden før hadde Siri fortalt at Romsdalseggen ikke var noe sammenlignet med Bispeneggen. Jeg trudde egentlig hun kødda, men vel oppe så så vi bare en smal lang tarm over til andre siden. Her var det bare å plasere baken på og et bein på hver sin side. Og så kravle over. Vel på toppen så vi alt! Vi så helt til Molde og Romsdalsaplene rundt oss. Så utrolig vakkert.
Men jeg følte også varmen tok på, vannet hadde tatt slutt. Alle 4 liter!
Det ble en hard vei nedover. Jeg følte meg så kokt at det var vanskelig å gå nedover. Knærne hadde fått noen harde slag også. De var såre. Nesten litt vanskelig å puste på grunn av smertene. Men en ting visste jeg også. Det ville ikke hjelpe å si noe om det. Bare bit tendene sammen og gå!
På veien ned møtte vi en Amerikaner med cowboy hatt og stor sekk. Han lurte på hvis vi hadde sett hvor base-hopper basen var. Han hadde gått rundt lenge. Men klarte ikke finne den. Bispen er en svært populær base for base-hopper sporten.

Vel nede den lange fjellsiden og vel nede til bilveien igjen følte jeg at jeg var så kokt at jeg hadde vanskelig for å snakke og puste. Ved elven som rant forbi, for å så styrte ut over Trollstigen, gikk jeg uti med skoene på og alle klærne. Jeg ble søkk våt og det var helt vidunderlig. Der sto jeg en stund og samlet meg før jeg gikk bort til de andre på parkeringen, og drakk masse vann. Det var krystalklart.

Romsdalseventyrer var slik navnet sier, et eventyr i Romsdalen. Et fantastisk eventyr som gav masse inspirasjon og drømmer om fremtiden *^___^*