Denne turen gjennom Aurlandsdalen hadde vi i begynnelsen av juli. Og derfor burde jeg ha skrevet om den for lenge siden. Men jeg hadde ganske sterke følelser med meg da vi gikk denne turen. Og det fikk turen å føles både tung, men vakker. Og det er når jeg skriver blogg i etterkant jeg virkelig føler hvor vakker den var.

Da vi våknet dagen etter, med Bjørnestigen over oss, fjellene som ruvet og teltene midt på den T-merkede stien… Midt på! Trur jeg De andre i gruppen virkelig forsto hva jeg mente med å ikke sove rundt turisthytter. Ingen ferdigkokt kaffe, ingen hardkokte egg. Bare vill og vakker natur. Og vi var helt alene i Vetlahelvete.
Ut fra kartet jeg hadde sett på, håpet jeg området var mer gunstig. Men vi hadde ikke vann. Så ganske raskt pakket vi alt sammen for å finne en egnet frokostplass.

Men først kom vi oss til den tredelte steinen med en enorm jettegryte skjært ut av smeltevann av en isbree, Vetlahelvete. Mange sagn er spunnet om denne plass. Og en av dem er at hvis man kaster en stein uti vil det komme blobler opp.
Jettegryte er et glatt og ofte sylindrisk hull,grop eller fordypning i fast fjell. Jettegryter har oppstått ved at en breelv har satt stein og grus i turbulent bevegelse under isen. Bredde og dybde på jettegryter varierer fra noen få desimeter til mange meter. Jettegryten i Vetlahelvete er stor, men langt ifra den største. Nord-Europas dypeste og bredeste jettegryte finner en i Helvete i Oppland. Hvor de største er opp til 50 meter dype og 20 – 30 meter brede.

Stigen begynte gå nedover og nedover. Ganske kraftig. Lengst av den bratte stien fant vi et nydelig vann. Krystallvann. Og fjellveggene ruvet rundt oss. Her ble det en velfortjent frokost. Jeg hadde fått tak på elgekarbonade smørbrød med stekt løk og sopp ved Østerbø. For en luksus.

Et annet sagn som fortelles om plassen ved siden av steinen Grunnlaushedlaren hvor Likbjørki sto en gang. Her brukte likfølgene å overnatte når de skulle bære de døde ned til bygda. Da hengte man opp likene i bjørka mens man sov om natta.
Aurlandsdalen har nemlig vært handels- og ferdselsvei fra eldgammel tid fra vest til øst, og var trolig også i bruk så tidlig som på vikingetiden.

Etterhvert kom vi til gården Sinjarheim som ligger i høyden på nordsida av Aurlandsdalen. De første sikre kilder om gårdsdrift er fra 1600-tallet, men man tror at det har vært gårdsdrift før Svartedauden på 1300-tallet. Man mener at det har bodd folk her så langt tilbake i tid da det var like viktig å jakte rensdyr som å drive jordbruk. I 1869 var åkerarealet på 11,5 mål, som gav store avlinger. Gården var i kontinuerlig drift frem til 1922, men ble da fraflyttet som den siste gården i Aurlandsdalen. Den ble dog benyttet mye til stølsdrift frem til 1964.

Etter våre dager gjennom Aurlandsdalen kan man tydelig se på de geologiske formasjoner at dalen er skapet av en isbre. Ved Stemberdalen er dalsidene slakke, en tydelig u-dal, hvor isbreen har gravd seg frem. Til hvor vi er nå, hvor dalen har smalnet inn. Fjellveggene ruver over oss og viser en tydelig v-dal., hvor smeltevannet fra isbreen har gravd seg frem.

Fra Sinjarheim og ned til Vassbyggdi går turen fort. Det er en sti som klamrer seg på fjellsiden og borer seg frem i vegetasjonen. Etter to timer var vi fremme ved Vassbyggdi. Og heldig for oss var bussen litt forsinket. OG vi kom oss rask til Flåm.
Med flere timer til gode hvor vi badet hundene, spiste oss tjukke og hvilte beina.