Tidlig om morgenen ringte jeg veterinæren. Jeg var litt bekymret for halen til Tarco som hang i i en bue nedover. Veterinæren fortalte at hun var helt sikker på han hadde fått vannhale. Typisk retrievere som liker vann. Det er rett og slett at halen har blitt så kald at han har mistet følelsen. Noe jeg syntes hørtes bekymringsverdig ut. Men han så ikke ut å bry seg så mye selv. Likevel var det var det noe vi var nødt å være obs på. Det kan være vanskelig å lese av om en hund har det vondt. De er så sterke.
Etterhvert kom Erik tilbake. Og vi pakket sammen campingen. Idag ville turen gå opp langs dalsiden og der ville vi gå frem til Østerbø.. trudde dem. Men jeg hadde andre tanker 🙂

Vi gikk tilbake til Steinbergdalen og fant tilbake til den T-merkede stien. Masse vegetasjon. Masse! Solsiden av fjellet. Få steder å finne rennende vann. Svært varmt for hundene. Det gjorde meg litt bekymret. Når jeg var så kokt. Hvordan var det for dem.

Før var Stemberdalen en urørt naturperle. Idag går bilveien som et sår gjennom landskapet. For å påminne oss om at vi ikke er alene. Store kraftledninger forstyrrer også naturen. Dette er på grunn av utbygging av Aurlandselva og vannkraftressursene i dalen som ble vedtatt i 1969. Utbyggingen som fulgte på 1970-tallet førte til mindre vannføring i elva, endrede naturforhold, kraftige protester og en av de første store debattene om naturvern i Norge.
Men fra de dager vi gått så langt har Skarveheimen virkelig vist mange sider av naturopplevelse. Stemberdalen begynner som en åpen u-dal som svinger seg ned fra høyslettene. Ned mot Østerbø kan man se fjellveggene trekke seg sammen og viser oss en mer aggressiv natur.
Men fra  Steinberghytta til Østerbø får bilder fortelle om opplevelsen.

Østerbø turisthytte, som er en vanlig overnattingsplass langs turen gjennom Aurlandsdalen har røtter tilbake til 1600-tallet. På tunet står et laftet bjørk stabbur som ble bygget i 1740 og hilser turgåere velkomne. Det var på mange måter en sjarmerende hytte. Men igjen for mye folk for min trivsel. Derfor bestemte jeg at vi skulle spise middag ved denne hytta som startet 8 på kvelden. Vi hadde da litt tid på oss og organisere oss for å komme videre inn i Aurlandsdalen. Ettersom det er sommer og solen går ned seint ville jeg utnytte dette til vår fordel. Å gå med hundene når det var kaldere regnet jeg ville være mye bedre for dem og for oss. Den varmen vi så langt hadde hatt den dagen slet litt på kreftene. Etter å ha passert Aurlandsvatnet smalnet dalen inn enda mer, ble enda mer aggressiv.
I forbindelse med å få veier på vestlandet, spesielt mellom Bergen og Oslo ferjefrie, har det blitt bygd veier her. Men når man kommer etter Nesbø og videre ned mot Vassbyggdi er den delen av dalen som enda er tilnærmer urørt. Gården Nesbø ved Nesbøvatnet ble fraflyttet rundt 1900-årsskiftet. Men har vært bebodd siden 1664. Gården er i etterkant restaurert av eier. De fleste gårdene i Aurlandsdalen ble fraflyttet mellom 1875 og 1907, mange av folkene dro helt til Amerika og ble farmere der.

Rett før vi startet oppstigningen langs Bjørnestigen, tok vi et siste kvelds bad. Hunden var lykkelige. Og det var Silje og jeg også etter en vask. Men Tarco lille ble ganske smal i blikket da han skjønte at det enda ikke var over. Da jeg satte på han sele igjen fikk jeg et blikk som kunde drepe!
Bjørnestigen sies å være den fineste opplevelsen her, men den er ganske bratt og kan kreve sitt med tung sekk på ryggen. Men vi er også svært sterke! Stigen er svært bratt fra toppen og ned mot Vetlahelvete. Denne delen gikk vi i skumring. Det var litt vanskelig å bedømme terrenget. Men endelig nede hvor stiene møttes etter en fantastisk kveldstur, satte vi bare opp teltene i veikrysset. Rett på stien. Det var så trangt med teltene at Erik var nødt å sette våres teltpinner inn i teltet til Silje. Gode naboer *^____^*
I det jeg lukket øyene visste jeg at jeg ville glede meg å åpne dem igjen. Ikke noen turisthytter rundt oss. Ikke noen folk. Og vi var langt i forveien av alle andre som gikk Aurlandsdalen denne helgen!