Akklimatiserings dag 3: Opp Mt Cheget, 3460 m.o.h.

Idag var vår tredje akklimatiserings dag og kun to dager igjen før vi flytter opp på høyfjellet. Vi gikk fra Cheget by og opp en grusvei som startet veldig bratt. En rufsete, lysebrun gatehund slog seg følge med gjengen. Flere ganger stusset jeg på hvis det var så lurt at han, Glenn som navnet ble, var så lurt at han ble med oss. Vi skulle tross alt opp på høye steder. Men Glenn syntes det var en kjempe idé og fortsatte å følge oss.
Det tok ikke lang tid før hvitserk gudien Thor stoppet alle som marsjerte opp fjellsiden. Ingen skulle gå raskere en han. Haha.. men han går jo så tregt! Men slik ble. Hvis vi syntes Gia gikk langsomt dagen før var det ikke noe mot nå. Vi ble virkelig holdt i tøylene.
Akklimatiseringslekson 2: Gå langsomt ved akklimatiseringsdagene. Puste dypt og rolig. Ta noen skikkelige utblåsninger innimellom, dypt inn nesen, hardt ut av munnen. Behold hvilepulsen.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Det tok ikke lange stunden med gåing før de store trærne plutselig tok slutt. Strie gresstuver og grusvei førte oss videre oppover.
Vi hadde en nydelig utsikt sørover mot hovedryggen mot Kaukasus hvor Donguzorun imponerte med sin bratte fjellvegg og isbreer som klamret seg hardt fast. Sørsiden av fjellet pekte mot Georgia. Vi kunne stadig høre store snøskred. Drøn som jetfly, men vi så  ikke noe. Plutselig slippet en gigantisk bit bra isbreen ‘Seven’ fjellsiden. Synet var fantastisk. Stort ras av is, snø og stein styrtet ned til avgrunnen. Lydene holdt seg gående lenger en hva vi så bevegelse.

Langs ryggen av hovedryggen av Kaukasus fjellkjede går grensen til Georgia. Vi var altså bare noen kilometer fra grensen. Dette området er derfor ganske fult av militære. Og det så vi også. Småpjolter, lammeskjøtt i militærklær. Og lenger sør en vi var nå var ikke lov å gå. Rett vest for Donguzorun er en av de letteste fjellpass å forsere for å komme seg over grensen til Georgia.

Høyt oppe satte vi på oss fjellskoene våre. Jeg følte meg litt som en nyfødt fjellgeit med å ha de på føttene. Fra de  lette sommerfjellskoene. Glenn, den tøffeste hund jeg har møtt hadde enda ikke gitt opp. Men han begynte bli sliten. Han la seg ofte ned, gjerne rett under våre føtter og tok en powernap… til plutselig!
Han fikk syn på en pet-flaske på snøen. Vi kunde høre hylskrik og lykke i mange minutter. Men jeg kan absolutt skjønne han finner en pet-flaske morsommere enn oss.
Tilslutt oppe på 3460 høydemeter fikk vi endelig pause. Endelig! Og det var flere en meg som var klar for lunch og sittepause. Vi var her en stund. Lå i solen og slappet. Så på utsikten inn over Georgia. Og nordover kunne vi se Mt Elbrus se ned på oss.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

I 1997 et team ledet av den russiske klatreren Alexander Abramov tok en Land Rover Defender til øst toppen av Mt Elbrus, og endte opp i Guinness rekordbok. Prosjektet tok 45 dager totalt. De var i stand til å kjøre bilen så høyt som fjellhyttene på The Barrels, 3800 meter, men utover dette brukte de et talje system for å slepe den opp meste av veien. På vei ned, mistet en sjåfør kontrollen over kjøretøyet og måtte kaste seg ut. Selv om han overlevde ulykken, krasjet bilen inn i noen steiner og står kvar på sin plass under fjelltoppen den dagen idag. Ca 200 meter fra toppen.

Nedover igjen gikk vi ikke så langt før de fleste av oss bestemte oss for å ta stolheiser ned. Stolheisene går i to omganger fra byen Cheget og ganske høyt opp på fjellet. Noen gamle ruste stoler, sikkert fra Sovjetunionens tid. Men noen gikk også ned, sammen med Glenn. Det haglet litt, og regnet litt, men vi fikk en nydelig utsikt og regnbue på vei nedover. På vei ned kunne man se vegitasjonen ble tettere, og overraskende nok blandt bjørken så var fjellsiden kledd med rododendron.

Etter dagens hodepine kom hodepinen. Det var nesten slik jeg forventet. Rundt 3500 høydemeter. Og jeg håpet inderlig dagen etter ikke ville forverre det. Thor gav meg noen parasett. Og den kvelden drakk jeg mye vann og tok noen mineraltabletter for at kroppen ikke skulle bli utvasket. Hele kvelden tenkte jeg på hvordan jeg beveget meg og pustet.

 

Alle bilder er tatt med Nokia Lumia 1020.