Dag 16: Lalung-La pass, Thang-La pass og starten på verdens høyeste nedover bakke

Noen har fortalt meg at sherpaer kan oppta mye mer oksygen til blodet i leppene fordi huden er så tynn. Etter så mye sterk mat vi har spist har huden rundt leppene mine blitt endel svidd av og dermed tynnere. Egentlig burde jeg oppta mer oksygen også. Burde jeg ikke?

Inatt var det umulig å sove. Sterke smerter i ribbeina bak på ryggen begynte. Og det føltes som jeg skulle drukne i soveposen. Jeg vred meg halvt i panikk for å prøve få tilbake pusten. Men det gikk ikke. Hadde jeg hatt en kniv ville jeg ha skjært opp strupen for å prøve få mer luft.

Hvorfor jeg nå ikke skjønte at jeg hadde fått lungehøyde ødem, eller erkjente det for meg selv. Det vet jeg ikke. En kombinasjon av høy smerteterskel og stahet trur jeg. Ganske farlig og dum sta het. Men dette forsto jeg faktisk ikke før jeg var i Norge igjen.. erkjente det ikke før jeg var i Norge igjen.

Da jeg våknet på morgenen var kroppen knust.  Ikke noe i meg kunne få meg å sykle opp de to fjellpassene. Fra 4400 m.o.h til 4990 m.o.h. så ned en lang bakke og opp igjen til 5150 m.o.h.
En svært sterk følelse i meg sa jeg ønsket å sykle opp disse to fjellpassene. Men jeg klarte ikke engang å trekke pusten dypt. Det føltes som ribbein og lunger skulle revne. Jeg hadde mulighet å prøve ta livet av meg med å sykle opp disse bakkene. Men det ville være ren dumhet. Lytt til kroppen. Og med halen mellom beina spurte jeg om å få sitte i jeepen opp fjellpasset.

Utsikten var spektakulær. Alt var hvitt. Rundt oss hadde vi flere fjelltopper på over 8000 m.o.h. De så ikke ut som de var høyere en oss. Tørr hard snø. Jeg prøvde lage en snøengel til guiden våres. Men det gikk ikke. skorpen på snøen ga ikke etter da jeg satte meg på den. Så jeg la også ifra meg tanken om å lage en snømann. Ved siden oss stakk Shishapangma opp som en hvit gigantisk topp. Tibets høyeste fjell på og verdens fjortende høyeste fjell på 8013m.o.h. Og dermed også det laveste fjell i verden på 8000 m.o.h.

På toppen av Thang-La pass tok jeg av sykkelen fra jeepen. Jeg kan ikkesitte i bilen og se utfordringene forsvinne fra meg.  Foran meg lå en stor nedover bakke. Den slingret seg ned bandt fjellene. Det var umulig å se hvor den ville bli av mellom de høye hvite fjellene. I høyfart nedover bakken var det å holde tungen rett i munn. Store isblokk lå utover veien mange plasser. Endel smådyr som ser ut som lemmel sprang over veien titt som tett. Og det var vanskelig å holde øyene med hvor veien gikk ettersom de var klistret til fjelltoppene. Dette er begynnelsen på verdens lengste nedoverbakke i høydemeter. Så vi begynner altså i det kaldeste Himalaya på 5150 m.o.h., omgitt av snø og fjelltopper over 8000 meter.

Langs veien kunne man se flere av hus med kinesisk flagg på taket. De som bor i huset er pålagt å ha flagget på taket av den kinesiske stat. Vi fikk aldri forklart helt hvorfor. Mest sannsynlig har de vært ulydige. Tok de ned flagget ville de enten bli slått eller skutt. Dette er et av tiltakene Kina har for å knekke det tibetanske folks sjel og få dem å bøye seg for de.

Det går nå en underskriftskampanje om dette fra Avaaz:
https://secure.avaaz.org/en/stand_with_tibet_loc/?buAqlab&v=30817
På tross av hvordan Kina behandler Tibetanere har de søkt om å få plass i FNs menneskerettighets råd. Dette er en ypperlig sjangse for å få frem hvordan Kina faktisk kjører Tibet.

Men ikke bare tvinger Kina tibetanere til å ha det kinesiske flagg på hustaket. De tar også fra dem deres mark. ITibet lever folk stort sett av jordbruk. De lever stort sett av hva de dyrker selv. Kina bygger Leilighetskomplekser på bygden og tvinger tibetanere til å flytte fra sitt tradisjonelle tibetanske hus, til en kinesisk leilighetskompleks. Staten tar deres land. Men de skal fremdeles dyrke marken for staten. Og det de får for hjem og marker en lav engangs sum.

Nå camper vi midt i bakken, med en blendende utsikt over fjellmassivene rundt oss. I overmorgen vil vi passere grensen til Nepal. Ahgmu, Deepak og Tashi laget kake til oss. Det var veldig søtt. Og den var fantastisk. Jeg blir imponert hva de klarer å få til i køkenteltet. For noen dager siden fikk vi pizza og eplepai.
Idag fikk jeg også litt hjemmelengsel. Ikke at jeg føler jeg må hjem nå, men det blir helt greit å dra hjem. Jeg savner min storesøster. Jeg gleder meg til å se henne igjen. Også gleder jeg meg til å stå på ski.
Det er også siste natt i telt nå. Jeg liker å telte. Det er koselig når det blir kaldt, så lenge man har god sovepose. Nettene er ganske kalde. Stort sett ligger de nok på ti blå. Men det har nok blitt femten også. Klærne og alt annet er stivfrossent hver morgen. Shampooen er plastisk fordi den har blitt kald. Men så fort klærne er på er det ikke så ille. På grunn av den tynne atmosfæren brenner solen godt, man kjenner den og den gir noe varme. Men det er egentlig veldig kaldt om dagen også.

Og så er det vanskelig å skrive.. blekket fryser i kulepennen!

 

Dag 17: Zhangmu

Dagen startet med en nydelig utsikt over det mektige Himalaya massivet. Kroppen føltes litt kvikkere idag. Søvnen hadde vært god. Deepak serverte teog solen begynte smelte isen på teltduken.
4200 m.o.h. og dagen startet rett på nedover bakke til en stor forandring. Ettersom vi oftest har startet rett på fjellpass. Vi kjørte forbi mange små landsbyer og inn i en trangere V-dal. Lagt der nede var en stri grønn elv som brøytet seg frem. Etter politikontrollen var det litt oppover. Landskape åpnet seg til noe helt fantastisk og en sinnssyk nedoverbakke. Lenge sto jeg og så utover.

Bakken var først bratt, slingret seg tett nedover fjellet.Inn i en dyp V-dal hvor vi kom nær den strie grønne elven, Bhote Kosi. Gjennom en politikrontroll og ut i en rett lang V-dal. Veien klamret seg til ene veggen. Lenge syklet vi nedover og nedover og nedover tok aldri slutt.
Dagens mål var grense byen Zhangmu. Zhagmu ligger 2300 m.o.h. Altså har vi hatt en fantastisk nedoverbakke på 1900 meter. 1900 meter rett ned! Jeg er glad jeg ikke sykler denne veien oppover *^___^*

Ironisk nok er Himalaya en av de yngste fjellkjedene på jorden. Den strekker seg fra Pakistan og Afghanistan i nordvest, i en ca. 2500 km lang og 100–300 km bred bue mot sørøst til Nepal og Bhutan. Fjellkjeden deler slettene India og Pakistan, Det indiske subkontinent, som en ‘mur’ fra den store tibetanske høysletta, som idag er endel av Kina.
Fjellkjeden ble skapt for mellom 30 og 50 millioner år siden. På denne tiden var India atskilt fra resten av Asia. Det fantes et hav mellom India og Asia, men dette havet ble ødelagt da Den indoaustralske plate kolliderte med Den eurasiske platen. Deler av platene og bunnen av havet ble skjøvet opp og dannet både Himalaya og Den tibetanske høyslette.
Sørranden av Himalaya er skarp, da fjellsystemet reiser seg bratt opp fra Indias lavland i tre markerte trinn. Det nederste trinnet består av de 1000–1500 m høye siwalik fjell, det mellomste av lille Himalaya, et fjellplatå opptil 3000 moh., og det øverste av det forrevne fjellandskapet Store Himalaya, med dype daler mellom verdens høyeste topper.
Fjelltoppene i Himalaya blir hevet med 50 cm per hundre år og hevingen skyldes den samme kollisjonen som skapte fjellene. Men fjellene blir også forvitret og erodert i nesten samme fart som hevingen. Ettersom fjellkjeden fremdeles stiger er både jordskjelv og jordskred vanlige.

Ettersom vi var nødt å følge jeepen nedover byen var det vanskelig å få tatt godt bilde av byen Zhangmu. Det var en fascinerende by som hang på fjellsiden. Byen består stort sett av en hovedvei. Hovedveien har skarpe svinger nedover fjellsiden. Og alle som bor her bor i mainstreet.
Denne kvelden hadde vi siste middag med vårt tibetanske crew. Bare kokkene blir med oss til Nepal imorgen ettersom de er fra Nepal. Det er alltid trist å si ha det. Realistisk sett vet man at det er siste gang man ser hverandre.

Alle bilder er tatt med Nokia Lumia 920