Dag 13: Tingri

Idag startet vi på dag nr 10. Det begynte føles i kroppen. 

Igår kveld før vi krøyp til telts stod vi på campingplassen. Alle stjerner åpenbaret seg for oss. Inget lys forstyrret himmelen. Den tynne atmosfæren fikk alt til å se enda skarpere ut. Vi kunne se stjerner man egentlig bare kan føle. Da vi våknet om morgenen var det tykt med rim på innsiden av teltet og soveposen. Morgenens ritualet med å stoppe de klær som skulle brukes ned i soveposen for å varme de litt innledes med et litet skrik og jammer, frem til klærne begynte tine opp.

 

 

 

Solen kom aldri frem for å varme opp landskapet. Kroppen var tung. Men jeg satte meg opp på sykkelen og begynte tråkke. Det var kaldt. Jeg gikk inn i meg selv for å finne varme gode tanker. Men etterhvert kom kroppen i en deilig flow. Pedalene bare gikk og gikk. Foran meg, midt i dette ørkenlandskap, åpenbaret en hvit fjellkjede seg, Himalaya massivet.

Dagen mål er Tingri. En by i det sørlige Tibet med et folketall på mellom 500 til 600. Byen ligger på 4300 m.o.h og byen blir ofte brukt som base av fjellklatrere forbereder seg til å bestige Mt Everest eller Cho Oyu. Det er kjent for sin spektakulære utsikt over Mt Everest , Mt Lhotse , Mt Makalu og Cho Oyu , som omfatter fire av de seks høyeste fjellene i verden.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Dette fjellmassiv så jeg foran meg. Nærme seg  meg langsomt. Himmelne var nydelig blå.  Generelt har vi vært heldige med været. Det er trist vi ikke kunne dra opp til Rongbuk og Mt Everest base camp. Sykkelgruppen før oss hadde stort sett bare regn, sludd og snø hele turen. Vi har så langt hatt 10 dager med nydelig vær. Gruppen før oss hadde ikke sett Mt Everest da de var ved base campen. Men vi har hatt mange nydelige utsikter av alt fra hele turen. Og denne utsikten var igjen noe som gikk meg rett til hjertet.

Ved Tingri kunne jeg tydelig se Mt Everest. Fjellets karakteristiske form. Jeg sto der lenge. Og følte sterkt at hit skal jeg tilbake. Her vil jeg ha mitt utgangspunkt den dag jeg kan bestige verdens tak.

Våres guide fikset oss et besøk ved et tradisjonelt hus i en liten by rett utenfor Tingri, hvor vi campet. En liten jordbruksby. 

Far i huset viste oss rundt. Hans eldste sønns fru fulgte med og vartet opp. Og i skyggen av rommet var far i husets yngste datter. I hovedsak besto huset av to etasjer. Vi var ikke i underetasje. Men over etasje besto av to rom. Et rom som ikke ble brukt noe særlig. Et rom med nydelige møbler som var håndmalt, benker langs veggene, bord, ildsted i midten, en TV hjørne. Egentlgi alt man trenger. Dette rummet bruktes til soverom, stue, kjøkken, TV stue, alt for de tre generasjonene som bor her.

Husene er bygget av jordbrikker. De skjærer dem ut fra åkeren, rektangulære former og legger dem i solen til å tørke.

Vi klatret opp gjennom et luke i taket. Og fra taket kunne man se de andre husene sine tak. Her ble kurukker og jordbrikker tørket. Vi hadde også en nydelig utsikt over Himalaya.

Til å begynne med bygget de førsteetasje. Og etter 15 år utvidet til en etasje til. Når et hus blir bygget hjelper hele landsbyen med. Alle naboer hjelper hverandre i dugnadsarbeid for å bygge hus.

Lik som de alle hjelper hverandre for å fikse med jordbruket. Tibetanere er mennesker med varme hjerten, lite eoistiske, lite materialistiske, og hjelper sin neste man. 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Dag 14: Til foten av Lalung pass

Veien idag var flat og egentlig ganske fin.Vi forlot Tingri litt senere på dagen, etter solen hadde varmet opp landskapet. Bak meg var det gigantiske fjellmassivet. Hvite høye fjell. Energien i kroppen var null.Lungene føltes ødelagte. Jeg lurte på hvis jeg hadde pådratt meg en forkjølelse. Mange ganger var jeg nødt å stoppe for å vinne ny kontroll på pusten og kaste opp slim. Det som irriterer meg er at selveste kroppen føles fin. Jeg kan gi mye. Så jeg syklet i rolig tempo og prøvde nyte utsikten og naturen.

 

 

 

 

 

 

 

En landsby vi syklet gjennom stod flere barn langs veien og kastet stein. Det er litt vondt.For man ønsker ikke at lokalbefolkningen skal føle vondt for at turister kommer. Men slik blir det når turister deler ut penger og sjokolade til barn. Barn er mestere å lære. Og de lærer å tigge. Så når vi ikke gir noe reagerer de med skuffelse. Derfor skal man ikke gi barn penger og sjokolade når man reiser. Det er bedre å la være å prute på varer mor og far selger. Vi som lever på toppen av menneskeligheten har faktisk råd å betale en litt høyere pris for varer når vi er ute og reiser.

 

 

 

Turen idag var på 55 kilometer. Men da det var 5 kilometer igjen klarte jeg ikke mer. Det bare gikk ikke. Beinen kunne ikke, lungene kunne ikke, Den sterke vinden slet meg istykker. Da jeg så jeepen kastet jeg håndkledet.

Etter å ha kommet frem til campingen, ved foten av Lalung pass, dukket jeg inn i teltet. Det var bare å sove, sove sove sove. Kroppen verket. Resten av kvelden har jeg tenkt å bruke til å slappe av.Jeg har tenkt å bli i soveposen *^___^*

I morgen er det siste harde dag sier dem: Lalung passet på 4990m.o.h og Thang-La passet på 5050 m.o.h.

Alle bilder er tatt med Nokia Lumia 920