Verdens vakreste sykkeleventyr: Lhasa til Kathmandu, del 6

Dag 11: Lakpa-La Pass, en av de ti høyeste fjellpass i verden

Beynnelsen av passet

Beynnelsen av passet

Jeg våknet om morgenen, kroppen var tung og sliten. Kulden var lenger ikke et problem. Med gode rutiner for å takle den og egentlig er det veldig koselig å våkne opp i et telt fult av is. Og varmt i soveposen, men trangt på grunn av alle klær som var trykket nedi.

Fjellpasset som starter i en canyon og snirkler seg opp på toppen blir regnet til å være et sted mellom 5220 – 5286 m.o.h. Vi starter ved campen på 3860 m.o.h. Dette er et av de ti høyeste fjellpass i verden. Verdens høyeste fjellpass er Khardung-La pass på 5602 m.o.h. Okey, så ikke så mye lavere en Lakpa-La pass.
Mitt største ønske var å klare dette pass. Det var alt jeg ønsket. Da ville jeg være fornøyd med min prestasjon.

Begynnelsen av passet

Begynnelsen av passet,

Gjennom canyonen

Tilbakeblikk gjennom canyonen

Og alt ved siden av lastebilen er øl ^_~

Og alt ved siden av lastebilen er øl ^_~

Oppoverbakken var lang, tung og ensom. Med Kent på ørene og filosofering gikk det smått om smått oppover. Jeg tenkte på et av mine yndlingsquotes av Paulo Coelho:

Du har ikke tapt
når du er beseiret,
men når du gir opp.

Jeg lurte på i hvilket tilfelle jeg ville kunne si jeg var beseiret av fjellpasset eller når jeg ga opp. Jeg gir opp hvis jeg kan stå opp eller bare setter meg ned og synes synd på meg selv. Kan jeg sitte oppreist har jeg gitt opp. Faller jeg av sykkelen vil jeg kunne si at jeg er beseiret. Innerst inne visste jeg at dersom jeg ga opp ville jeg angre. Jeg ville med halen mellom beina, komme hjem. Uansett hvor smertefullt det ville bli, bestemte jeg meg for å komme opp. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg stoppet for å igjen få kontroll over pusten. Sakte sakte jobbet jeg meg opp bakken som ingen ende hadde.

Solen kommer frem og varmer

Solen kommer frem og varmer

Solen varmer landskapet

Solen varmer landskapet

Snø *^___^*

Snø *^___^* og bitende kaldt!

Snø *^__^*

Tilbakeblikk over canyonen

Toppen nærmer seg

Toppen nærmer seg

jjj

5220 m-o-h!!!!!!

jj

5220 m-o-h!!!!

Tilslutt trudde jeg ikke hva jeg så. Jeepen og Tashi. Jeg var på toppen! Jeg hadde klart det! Jeg følte øyene mine ble våte og tårene var iskalde da de rant ned skinnet. Det var forsåvidt snørret som fosset også. Det var ikke tiden for å føle seg elegant da. Frossen og trøtt satte jeg meg i jeepen, drakk litt varm mango juice (Deepak’s spesial). Jeg kunne ikke tru det. Jeg var på toppen! Jeg kledde på meg vinterjakke og votter for å ikke fryse ihjel i nedoverbakken. En lykke skyldtes over kroppen og farten var useriøs fort nedover bakken med Muse på ørene. Jeg kan klare alt!
Da jeg var i full fart nedover bakken kom en stor ørn opp ved siden av meg, med et vingespenn på ca 2 m. Han fløy litt ved siden av meg. Svingte foran med og forsvant opp i himmelen.Himalaya massivet og  Mt Everest viste seg langt der borte for første gang. Jeg ønsket jeg kunne tatt bilde av den opplevelsen. Men noen bilder får man kun bevare i hjertet. 

Kvelden tilbrakte vi i Shegar. Hotellet var ikke så mye å skryte av. Men maten på restauranten var nydelig. For meg ble det en nudelsuppe. Kraften ville gjøre kroppen godt. Den slitne kroppen. Og en varm dusj. Jeg gleder meg til å sove. Beina må hvile. Dagens etappe var på 75 km.. det føles.
Zemfira hadde prøvd ut sykehuset i Shegar. Hun hadde en sykkelulykke i nedoverbakken og ødela kneet, en sprekk og måtte sy Ingen mer sykling for henne. Men sykehuset hadde gitt topp service.

DOWNHILL!!!

DOWNHILL!!!

Downhill!!

Downhill!!

Mot Shegar

Mot Shegar

Våres guide fortalte oss ved middagen at han ikke ville bli med lenger en til grensen. Derifra ville vi få en ny guide, en nepalsk. Staten Kina utgir ikke pass til tibetanere. Eller det er ihvertfall svært vanskelig å få pass. Han kan dra til Kina uten pass og rundt store deler av Tibet. Men flere steder i Tibet må han søke om tillatelse.  Noe ikke kinesere må. Han, lik som oss må søke for å få lov å dra inn i feks nasjonalparken til Mt Everest. Men det må ikke en kineser. 
Noen i gruppen snakket godt om hvordan Kina utvikler Tibet. Men dess mer jeg hører dess mindre ser jeg det er for folket. Det er svært mye militær- og politikontroller langs veiene i dette land. For å komme inn i Tibet var det en prosess med skjemaer vi fylte ut i Nepal. Mange papirer som skulle med over grenser. En turist kan ferdes innom Lhasa alene, men rundt om i Tibet må turister være i gruppe og følge av en guide.
Så ville det vært mulig for en tibetaner å flykte fra landet over Mt Everest? Nei, der er det også militærkontroller. Prøver du å flykte blir du skutt.

Jeg ser også mange grønne jeeper. Dette er jeeper for militære. Det er ganske lett å skille bilene fra hverandre. Alle bønder har den samme traktor, biler for turister er omtrent samme modell og merke. Bussene er svært like. Lastebilene er samme modell og omtrent samme årsmerke.  Motorsyklene er stort sett samme merke de også. Disse grønne jeepene er de mest morderne og en eller flere i bilen har militæruniform. Det er på en måte ganske kamuflert, men sitter man på en sykkel time etter time så er det lett å se mengden militærbiler som er på veiene. Private biler er det svært lite av. Det ser ut som befolkningen selv bruker motorsykkel,  gamle traktorer eller hest og vogn. Så hva er ærendet til alle disse militærbiler?

Gjennom et nydelig fjellandskap

Gjennom et nydelig fjellandskap

Bitendene kaldt og blendende vakkert

Bitendene kaldt og blendende vakkert

jjj

Det går ikke helt å se det på bilde, men utsikt over Mt Everest fra sykkelsetet

Vel fremme i Shegar blir vi møtt av ponny og kjerre

Vel fremme i Shegar blir vi møtt av ponny og kjerre

Den veien vi sykler er hovedveien fra Lhasa til Kathmandu. For bare neon år siden var store deler av denne veien så kalles ‘pumpy road’. En slitt og dårlig grusvei. Det er ingen highway til dags dato. Men absolutt en god vei. Og større vei trenger de nok ikke ettersom trafikken ikke er så stor. Det er bare turister og militære som bruker den. Ja, og litt motorsykler. Denne veien bygges av staten Kina. Kina bygger også en jernbane gjennom Tibet. Dette er verdens høyeste jernbane og på sitt høyeste er den 5072 m.o.h gjennom Tanggula Passet. Diesel loket er spesialbygget for høyeforhold. Jernbanen i seg selv er rett som en linjal gjennom landskapet. Den er bygget opp fra bakken. Verldig pent laget, men jeg skjønner virkelig ikke hvorfor den er bygget som enkelt spor.

Kina har styrt Tibet på en måte helt fra 1300-tallet, men de har fått styre seg selv kulturelt, politisk og religiøst. I begynnelsen av 1900-tallet bel Tibet et fritt land. Da styres landet av Dalai Lama nr 13. Tibet hadde på denne tid ingen offentlige skoler eller helsevesen. Og slik en i sykkelgruppen fortalte meg, men jeg har ikke funnet fakta som kan bekrefte dette: de hadde engang ikke hjulet (lurer på om det ikke vcar Lonely Planet hun leste det i). I 1959 marsjerte Kina inn i landet med sin hær. Tibet hadde ikke mye å forsvare seg med. Ja dette har jeg skrevet om før i innlegg: 5200m, del 1. Poenget er at Kina har bygget opp mye av Tibet. Offentlige skoler (undervisningsspråk på kinesisk så  klart), helsevesen (som lege eies du av kinesiske stat), jernbane, veier osv osv. Men de gjør dette mye av egen interesse. Kina er overbefolket og trenger mer plass. De får Han og Hui kinesere til å bosette seg i Tibet. Han og Hui kineserne er en del av Tibets økonomiske vekst. Mens tibetanere mer eller mindre blir behandlet som palestinere.  Kina har med Den Kulturelle Revolusjon utrettet av Den Røde Armé prøvd å knekke Tibets religiøse ånd for å lettere styre landet. De har prøvd å kjøpe befolkningen med materialistisk utvikling av landet isteden for.. Men man trenger ikke være Einstein for å se at i sin helhet er ikke tibetanere en del av den materialistiske utviklingen i Tibet. Dette temaet har ingen ende. Og jeg vil komme tilbake til det.

Dag 12: Den dag vi skulle sykle Pang-La pass og til Rongbuk

Forlater Shegar

Forlater Shegar

jj

Bitende kaldt ørkenlanskap

Avsvengingen til Pang-LA pass

Avsvengingen til Pang-LA pass

Slik turen egentlig var planlagd var at vi skulle sykle over Pang-La pass og til Rongbuk idag. Vi forlot Shegar i det solen begynte varme landskapet. Første stopp var en militærkontroll. Alle papirer skulle vises frem før vi fikk fortsette turen. En lang kø hvor det ikke var lov å snakke. Ikke lenge etter militærsperren kom vi til avkjørselen til Pang-La Pass. Ingen sperringer? Sjåføren i jeepen fortalte våres guide at Det var åpent til toppen av Pang-La pass. Men Rongbuk og Mt Everest BC fremdeles er stengt. Våres guide fortalte oss. Noe som ikke ble godt mottatt av sjåføren. Hvis han ikke fortalte oss, ville dem slippe det ekstra jobbet det var for at vi skulle få komme til toppen. Nei, problemet var det trur jeg at de hadde innstilt seg på mindre jobb ettersom vi ikke skulle den veien. Men vi presset på og fikk vår vilje. Vi begynte sykle inn på bumpy road mot Pang-La pass. Støvet fra veien var tett og jeg følte på flat mark at jeg ikke klarte puste. Lungene ville ikke jobbe med meg idag.

Gaten til Pang-La pass uten militærbevoktning!

Gaten til Pang-La pass uten militærbevoktning!

Starten av fjellpasset

Starten av fjellpasset

Utsikt fra Pang-LA pass

Utsikt fra Pang-La pass

Utsikt fra Pang-La pass

Utsikt fra Pang-La pass

Pang.La pass målet til å være 5150 m.o.h. ved bunn starter den ved 4300 m.o.h. og veien opp er 35 km. Å kalle veien bumpy road var veldig beskrivende. Vel fremme ved sperren for å starte passet var ikke militærvakten sikker på hvis han skulle slippe oss forbi. Dana tok han med storm og sjarm og opp begynte vi å klatre.
Allerede ved 6 km vrengte mine lunger seg. Jeg var nødt å kaste sykkelen til side og legge meg ned. Jeg vil til toppen, jeg vil! Jeg prøvde reise meg, men fort var jeg nødt å sette meg ned igjen. Er jeg beseiret av bakken? JA jeg var.
Ikke langt unna var Tashi og jeepen. Han kom og tok sykkelen. Jeg satte meg i baksetet sammen med Zemfira. Skuffelsen over meg selv var svært stor. Musklene føltes fine. Hode var klart for å gjennomføre det. Det føltes som jeg skulle eksplodere av energi. Men lungene ville ikke.

Vi hadde mange stopp opp med jeepen. For å dele ut vann til de andre. Jeg gikk langsomt oppover noen plasser med Zemfira, nødt utsikten. Fikk litt trøst over mitt tap. Snakket om turen og dagen. Drømmer og mål i livet.

Vel oppe på toppen..
Den utsikten.. Åh.. den utsikten!
Hele Himalaya massivet lå foran oss. Vi kunne se Mt. Everest, Lhotse rett bak, Makalu til venstre og Gyachung Kang.
Vi nødt det! Kun nødt det!

Og da jeg sto der i solsteken. Så ut over fjellmassivet. Følte jeg langt inni meg at ja, en dag vil jeg klatre Mt Everst. Jeg virkelig virkelig ønsker det!

Pang-La pass og Himalaya massivet, Makalu, Lhotse, Mt Everest

Pang-La pass og Himalaya massivet, og bønneflagg

Bønneflagg

Bønneflagg

Makalu, Lhotse, Mt Everest og

Makalu, Lhotse, Mt Everest og Gyachung Kang

jjj

Zemfira, Ken, meg, Dana, Kasia, Siew Chen og Derek

Ned av passet igjen

Ned av passet igjen

Solnedgang i ørkenen

Solnedgang i ørkenen

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s