Verdens vakreste sykkeleventyr: Lhasa til Kathmandu, del 5

Dag 9: Tashilhunpo tempel og vekk fra byene igjen

Dagen startet med et besøk ved Shigatses tempel, Tashilhunpo. Det var halvblandede følelser om dette i gruppen. Vi hadde jo tross alt nærmere 100 km å tilbakelegge oss idag også. Og starte sent for å så sykle langt. Vel..

Tashilhunpo Kloster

Tashilhunpo Kloster

Tashilhunpo Kloster

Tashilhunpo Kloster


Tashilhunpo ble grunnlagd av den første Dalai Lama i midten av 1400-tallet. Klosteret ligger på et litet fjell nær sentrum i Shigatse, Tibets nest største by. Og Tashilhunpo betyr ‘all hell og lykke er samlet her’. Under kulturrevolusjonen på 60- 70-tallet ble to tredjedeler av bygningene ødelagt. Da var klosteret bolig til ca 4000 munker. Skadene var ikke like omfattende som mange andre kloster i Tibet ble utsatt for ettersom dette var hovedsete for daværende Panchen Lama.
Men i 1966 ledet Den Røde Armé likevel en menneskegruppe til å brenne skrifter, knuse statuer og åpne stupaer (gravplasser til tidligere Panchen Lamaer) og kaste likene i elven. Noen av kroppene ble reddet av lokalbefolkningen. Og det ble bygget nye stupaer i 1985 for å ære tidligere Panchen Lamaers levninger. Det ble ferdigstilt 1989 2. januar, 6 dager før den daværende Panchen Lama døde, i en alder av 51 år. Det var som han hadde sagt: ‘endelig kan jeg hvile’.
Den Røde Armé var en paramilitærsosial bevegelse av unge mennesker i Folkerepublikken Kina og ble mobilisert Mao i 1966 og 1967 under kulturrevolusjonen. Deres mål var å lede Mao’s misjon gjennom eget land, til naboland og så universet.

Da vi gikk rundt i templet. Så jeg først at Tashi så litt forstyrret på meg, så begynte de andre i gruppen se litt forstyrret på meg. Så så jeg at jeg hadde en sirkel av tibetanere rundt meg. De glodde opp på meg. Noen tok bilder andre bare glodde. Turistatraksjonen Emelie. Gjennom tempelet fortsatte det slik. Men da er vi skuls da? Jeg ser på dem, dem ser på meg og vi er enig i at vi er underfundige.

jj

Men på tross av vind er vi svært heldig med sol og blå himmel

Tørt ørkenlandskap

Tørt ørkenlandskap

Tørt ørkenlandskap

Tørt ørkenlandskap

Veien idag var flat. Vi begynte ved 3900 m.o.h og campen ligger ved 4100 m.o.h.  Men vinden begynte sterk frem til lunchen. Begynnelsen låg jeg alene. Jobbet mot vinden og mot hodet. Tilslutt fant jeg Dana, Ken og Derek. For å komme oss videre mot lunch lagde vi en formasjon for å bryte opp vinden og dra hverandre fremover. Det hjalp, men milene var fortsatt lange og tunge. Ved lunch såg jeg at fordekket mitt igjen begynte tømme seg for luft.. sakte sake. Jeg pumpet det opp og krysset fingrene for at det skulle holde seg frem til campen.
Vinden økte og økte.. Ved en slette var det nærmere sandstorm. Solen stekte, det var iskaldt i skyggen. Mp3 spilleeren var tom for musikk. BAre vinden å lytte til. Og hodet. Fighten med tankene i hodet.
Kroppen verket, knærne verket, kroppen gikk på tomgang, sterke pusteproblem og kampen med hodet. Pusteproblemene påminnet om astma. Det var ikke mulig å fylle lugnene med luft. Men jeg har da ikke astma.  Etter lunch havnet jeg for meg selv i front, men jeg følte jeg ikke kunne stoppe. Stoppet jeg ville jeg mentalt ikke klare fortsette. dagens etappe tok ca 10 timer. 10 timer smerte.
Hvis jeg tidligere skrev, kjære dagbok, at jeg hadde utsatt meg for den største utfordring vil jeg ta tilbake det. Disse 100 km og 10 timene er det sterkeste jeg gjort.

Mot Lhatse

Mot Lhatse

Mot Lhatse

Mot Lhatse

Sand over alt.. Solen steket, men urovekkende også på vei ned. Høyden gav kroppen lite oksygen, kroppen var dehydrert, lyden av vinden i ørene overdøvet alt annet.
I hodet mitt gjentok jeg: ‘hadde jeg vært på sydpolen ville ingen redde meg.’
Men så sant skal sies så reddet ingen meg her heller. Langsomt tellet jeg kilometerne og så fordekket bli flatere og flatere. Tilslutt kunne jeg ikke sykle på det mer. Jeg begynte gå. Langt foran meg så jeg jeepen. Ville jeg la meg friste? Ville jeg la meg selv gi opp?  Jeg så Tashi ved bilen. Og så at det hang en sykkel på jeepen. Jeg gjenkjente den og visste eieren av sykkelen ikke hadde selvdisiplin nok til å sykle i disse forhold. Men jeg kunne heller ikke bruke min sykkel. Jeg hadde ingen sykkelpumpe heller slik at jeg kunne fikse forhjulet.
Jeg fikk Tashi å henge min sykkel på jeepen. Den andre sykkelen kan sammenlignes som en barnesykkel for meg og ikke hadde den klick pedaler. Med lavt mot fortsatte jeg fighten mot vinden på den lille sykkelen. De siste 30 km.
Solen forsvant bak fjellene. Det var bitende kaldt. ‘Det er rundt neste hjørne. Nei, ikke det. Men da må det være rundt neste sving’.
Tilslutt møtte jeg Kasia. Hun var like forvirret som meg hvor campen var. Beinen mine klarte ikke tråkke mer. Jeg satte meg ned og hodet gav opp. Jeg  kunne ikke.. Ingen krefter.. motløs. Vi trudde vi hadde syklet for langt, men visste ikke hvis vi skulle snu. Etter en stund kom Ken og Dana. Sammen bestemte vi oss for å fortsette i håp om å finne campen. Langsomt langsom. Jeg mistet pusten hele tiden. Lungene ville ikke. Astma anfall.

Mer ørken

Mer ørken

Vinden øker og sandstormen begynner

Vinden øker og sandstormen begynner


Tilslutt kom vi frem til campen. Jeg dukket ned i teltet med bagen min, ned i soveposen med alle klær på. Gjennomfrosset. Totalt uten energi. Jeg hadde langt ifra spist nok eller drukket nok den dagen. Jeg lå i soveposen lenge. prøve få varme. Prøve komme på bedre humør til jeg skulle sitte rundt bordet med de andre. Man vil jo ikke spre dårlig stemning.

Ved middagen fortalte våres guide oss at uansett hvis vi var skuffet for å ikke komme oss til Rongbuk og Mt Everest ønket han vi skulle følge som han sier. Konsekvensen ville ellers bli stor for han.
For ikke så lengesiden var en annen turistgruppe ved Mt Everest base camp med en tibetansk guide. Uten at guiden visste om dette tok gruppen et guppebilde sammen med en tibetansk flagg. Guiden fikk 5 års fengsel for dette av den kinesiske stat. 5 års fengsel for noe han ikke hadde gjort, ikke hadde visst om, ikke var endel av. Etter min mening blir Pussy Riot-saken svært liten sammenlignet med hvordan Kina behandler tibetanere. Dette er bare en av mange mange liknendes saker som skjer Tibet. Jeg skal komme tilbake til dette.

Denne dag hadde jeg ikke så mange bilder ifra, jeg hadde mer en nok med meg selv.

Dag 10: Lhatse og til foten av Lakpa-La Pass

Veien idag var ikke så lang, kun 65 km. Men kroppen var knust. Og vi hadde et litet fjell pass foran oss. Jeg kom sist ut ettersom jeg igjen var nødt å fikse sykkelhjulet. Ta av, finne hul, lime hull, vente til lim tørket, sette på hjul igjen, pumpe opp. Det hviler en forbannelse over forhjulet!
Vinden var ikke fraværende og musikken tok slutt ved passets begynnelse. Jeg må si at det var et svært litet pass, men ikke for meg, ikke idag.. idag var det stort. Det ble mange pauser for å komme opp. Stoppe, hoste, kaste opp slim, fortsette.

På vei mot Lak

Starer flatt

Opp et litet fjellpass

Opp et litet fjellpass

Opp et litet fjellpass

Opp et litet fjellpass

Toppen *^___^*

Toppen *^___^*

Downhill <3

Downhill ❤

Downhill <3

Downhill ❤

Det var en lang bakke ned på andre siden og mer jordbrukslansdkap, flere landsbyer. Jeg følte ikke jeg var istand til å nyte alt dette som var rundt. Vel fremme ved lunchen kastet jeg meg ned på en madrass, med alt varmt jeg hadde å ta over meg og sov. Varmet kroppen som en reptil. Noen gikk til den varme kilden ved siden av for å ta et bad. Det virket fristende på en måte. Men jeg ville bare være litt for meg selv. Være litt usosial for en halvtime.
For å komme meg fra lunchen til campen la jeg meg bak Dana. Dana er heltinnen min. Hun er sterk og klarer alt. Jeg fulte hennes bakhjul, koblet ut hodet og tråkket. Det var alt jeg tenkte på tråkke.
Fremme ved campen verket hodet, hele kroppen, lugnene.. ja alt var en smerte. I morgen skal vi sykle et av de ti høyeste fjellpass i verden – Lakpa-La pass på 5220 m.o.h. Mitt eneste ønske nå er at jeg skal klare det! I morgen er den store dagen!

jjj

Following Ken

jjj

Ken on the road

Followin Dana

Followin Dana

Brukt opp og utslitt

Brukt opp og utslitt

Lader opp med en Kvikk Lunch *^___^*

Lader opp med en Kvikk Lunch *^___^*

Vi fikk besøk av lokalbefolkningen - Yak-okser gjennom campen

Vi fikk besøk av lokalbefolkningen – Yak-okser gjennom campen

Jeg har lyst å fortelle kort om sykkelgruppen. Vanligvis pleier gruppens gjennomsnittsalder å være på ca 30. Antall pleier å ligge på ca 20. Men våres gruppe er en litt annerledes gruppe. Kaisa fra Polen er den yngste. Hun jobber med IKEA-prosjekter og er en god amatør syklist. Jeg er nest yngst, 29 og ikke så vant med å sykle, men har trent endel for denne turen. Zemfira er en russisk ladie og 34 år. Godt trent, men som meg, ingen syklist. Derek er lege og har bodd i Canada i 4 år, men er opprinnelig fra Australia. Han sykler mye. Siew Chen er en dame rett under 40 fra Singapore. Hun har syklet litt, men er ingen syklist. Hun har gjort mer hiking trips. OG så er det ekteparet Dana og Ken. Dana er min heltinne. Hun klarer alt, er alltid blid og supersterk. Dana jobber som fysioterapeut og er gift med Ken. Ken er også super sterk mann på 53 år. Det er en rar og herlig sammensatt gruppe av gode mennesker.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s