Verdens vakreste sykkeleventyr: Lhasa til Kathmandu, del 3

Dag 6: Kamba-La Pass og Yamdrok-Tso lake

Slik jeg sitter nå i campen, utslitt og skitten, har jeg bare en ting å si: Det var tøft!
Både fysisk, mentalt og visuelt. For en herlig dag!

Dagen idag begynte  ved foten av Kamba-La Pass, ca 3700 m.o.h. Toppen av passet sies å være 4700 m.o.h. Og etappen opp til toppen var 23 km. Og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg trur dette er det sterkeste jeg har utsatt meg for noensinne. Mangelen på oksygen var svært merkbar, og de 3,5 timer jeg brukte på oppoverbakken var det å tenke på pusteteknikk: bruk hele lungene  bruk magen. Jeg vet ikke hvor mange pustepauser jeg hadde opp bakken, men flere ganger var jeg nødt å stoppe, henge over sykkelstyret og prøve vinne kontroll over pusten igjen.

Morgensutsikt fra campingen

Morgensutsikt fra campingen

Opp før solen og bøndene

Opp før solen og bøndene

Morgensolen begynner å varme

Morgensolen begynner å varme

Opp Opp Opp

Opp Opp Opp

På vei mot himmelen

På vei mot himmelen

Rett under himmelen

Rett under himmelen

Midt i bakken fikk jeg selvfølgelig punktering, forhjulet gikk flatt. Det var bare å gå av sykkelen og begynne å gå med sykkelsko som ikke er ment å gå i.
Våres lastebil kom heldigvis forbi og ut spratt våre to kokker fra Nepal, Aghmu og Deepak. De snakker ikke mye engelsk men jeg klemte på forhjulet. De skjønte ja, hev sykkelen inn i lastebilen og vi kjørte noen hundre meter hvor vi traff jeepen. vi pumpet opp fordekket. Og krysset fingrene det ville holde dagen ut. Med sykkelpumpen i ryggsekken fortsatte jeg opp den trå bakken. Jeg kom nærmere og nærmere skyene og himmelen. Det føltes nesten som man var nødt å dukke for å ikke få en sky i hodet. Himmelen var nydelig blå. Alt var egentlig nydelig og plutselig var jeg på toppen. Der stod Ken med åpne armer og bredt smil.

‘If you need anything, the jeep is here’
‘I need a coffin!’ 

Men da jeg så utsikten…
Den utsikten!!!

Yamdrok-Tso

Yamdrok-Tso

Yamdrok-Tso

Yamdrok-Tso

Yamdrok-Tso

Yamdrok-Tso

Toppen var dekket med bønneflagg. Sjøen som låg flere hundre meter under oss, Yamdrok-Tso var i den klareste turkose farge, himmelen klar blå, fjellene dyp oransje og hvite små skyer fløy tett over meg. Solen virkelig skollet nesen og svidde øyene.
Langt der borte kunne vi se en hvit fjellkjede, det store massivet til Mt Nojin Kangtsang som er 7191 m.o.h.
Yamdrok-Tso er formet som en skorpion som krøller seg. Både fjell og innsjøer anses som hellige av det tibetanske folk, de er boplasser av beskyttende guddommer og har spesielle åndelige krefter. Yamdrok-Tso er en av fire hellige innsjøer, en de tre største innsjøer i Tibet og er hele 72 km lang. Pilgrimmere, Dalai lama og lokale landsbybeboere besøker denne hellige sjø. Sjøen bevoktes av gudinnen Dorje Gegkyi Tso og blir ansett som en talisman og sies å være det åndelige liv til den tibetanske nasjon. Det sies at dersom den tørker inn vil ikke Tibet lenger være beboelig.

Langs Yamdrok-Tso

Langs Yamdrok-Tso

 

Langs Yamdrok-Tso

Langs Yamdrok-Tso

 

Selvportret

Selvportret

 

Dagens etappe var tilsammen ca 80 km. Vi hadde mye mer igjen. Og jeg kastet meg på sykkelen med Sigur Rós i mine ører, så landskapet forsvinne forbi i en veldig fart. Jeg ønsket jeg kunne sykle ned denne bakken for alltid. 
Etter en lunch nede ved sjøen ville vi fortsette langs sjøen et langt stykke, 43 km. Kroppen var  sliten. Jeg prøvde overgå den med musikk, koble ut hodet, prøvde få kroppen og hodet i flow. Jobbe trutt og godt fremover langs den lange sjøen. Mentalt var jeg svak. 
Endelig fremme ved campen, lot jeg meg bare synke sammen. En fantastisk dag ender opp i min fantastiske sovepose. Og jeg gleder meg til å sove!

Langs Yamdrok-TSo

Langs Yamdrok-Tso

 

Langs Yamdrok-Tso

Tibetansk rushtid

 

En vakker liten landsby vi kom innom fordi vi syklet feil

En vakker liten landsby vi kom innom fordi vi syklet feil

 

Dag 7:  Karola Pass

Natten som var våknet jeg i nød av et do besøk. Ute kunne jeg høre knurring og bjeffing, nært og fjernt. Mange. Månen sendte lys over landskapet og jeg kunne se skygger av mange hunder, store hunder, som jaget hverandre rundt.
Egentlig virker ikke hundene aggressive. Om dagen er de rolige og snille som familiehunder. Men nå om natten var de aggressive. De hadde ikke interesse for meg. Det virker mer som de gjorde opp over området vi var på. Kampen om hvem skulle få matrestene som ble tilovers.
Da vi våknet på morgenene var det tykt med rim på telt og sovepose. Og kaldt over alt. Min sovepose er av den enorme utgave, en 5-sesongs sovepose fra Mammut. Denne morgenen var jeg svært glad for den. Stor, men varm. Ikke alle i gruppen hadde hatt en like varm natt som meg. Ekteparet Dana og Ken var også av de erfarne med kalle netter og hadde utrustet seg vel.
Når solen traff med noen stråler på teltduken kom Deepak med te servering. Bedre romservice.. beklager.. teltservice har jeg ikke opplevd!

Godmorge utsikt fra en iglo

Godmorge utsikt fra en iglo

 

Flat fin start på dagen sammen med Dana og Siew Chen

Flat fin start på dagen sammen med Dana og Siew Chen

 

Inn mot ravinen og vinden

Inn mot ravinen og vinden

 

Inn mot ravinen og vinden

Inn mot ravinen og vinden

 

Jeg følte høyden fremdels hadde tak på meg. Tvinger i meg frokost. Appetitten var fra værende, men kroppen trenger energi. Heldigvis var ikke veien så lang idag, men utfordringen var en ravine og så opp Kharo-La Pass.
Vinden var uutholdelig i . Den slet i kroppen. Det føltes som alt stod stille. Hodet dunket og kvalmen kom krypende. Jeg la meg bad Dana. Fulgte hennes sykkel trott og godt fremover. Hennes fart er litt langsommere en min, det gav litt tid å slappe av. Og jeg lot henne dra meg gjennom ravinen.
Vi startet på 4490 m.o.h, og i ravinen kom vi opp på 4750 m.o.h.
Ved foten av Kharo-La Pass fikk vi en liten snacks før dagens store innsats startet. Vinden var sterk opp passet. Og det ville nok vært mulig å gå fortere en det gikk å sykle opp. Hastigheten kunne nok ikke være mer en 2-3 km/h. MP3 spilleren var tom for batteri og nesen fosset som en tappekran. Det var umulig å puste og drikke samtidig.
‘Pust med magen, pust med magen’ strømmet gjennom hodet.

Oppklatring

Oppklatring

 

Oppklatring

Oppklatring

 

Oppklatring

Oppklatring

 

Endelig oppe på 5010 ble vi møtt av et bredt smil fra vår guide Tashi. Ken , Dana og jeg nøt utsikten i fjellene og bønneflaggene som blafret i den sterke vinden.
På veien opp passet filosoferte jeg om hvorfor man utsetter seg selv for slike ting. Hvorfor gjør jeg dette mot meg selv? Hvorfor utsetter man seg for smerte man ikke trenger? På toppen følte jeg hvorfor.
Mestring, opplevele og de mennesker man gjør det med får en helt spesiell plass i hjertet. Og det er litt rart, for vi har ikke engang valgt hverandres selskap.
Fjellene rundt meg er høye, en nydelig utsikt mot Karola glacier som ruver ca 7100 m.o.h. Jeg ble fylt av ny energi. Hodepinen var borte og jeg kastet meg ut et langt downhill på sykkelen. Det gikk nedover og nedover i en heftig fart.. til jeg omtrent kjørte på noen yak-okser som stod i veikanten. Han glodde med sine store svate øyener, like nyskjerrig som meg. Jeg fortsatte nedover og nedover. Utsikten var utrolig. Fjellene omfvnet meg som skyskraper på Manhattan. Veien snirklet seg frem og gikk nesten rundt seg selv for å klare følge ravinen.
Endelig ute av ravinen ble jeg møtt av et ørkenlandskap. De høyefjellene fikk resten å se platt ut. Alt var farget i en lysebrun farge. Solen stekte, noe som var svært velkomment etter den kalde start på dagen. Vi kjørte omtrent 800 meter nedover før vi hadde campen på ca 4200 m.o.h.

hhh

På toppen av Karola Pass

 

Toppen og utsikt over Karola glacier

Toppen og utsikt over Karola glacier

 

Downhill!!

Downhill!!

 

Downhill!!

Downhill!!

 

Meg og yaken

Meg og yaken

 

Downhill!!!

Downhill!!!

 

'Downhill!!!

‘Downhill!!!

 

Ut i et ørkenlandskap

Ut i et ørkenlandskap

 

Fremme ved campen tok jeg meg en tur i dusjteltet. Det var varmt som en bastu og en bøtte med dampende vann. Og endelig litt tid til å fikse luftlekasjen i fordekket. Lappe og fikse. 
Nå ligger jeg på en madrass utenfor teltet i solen. Og slik har jeg tenkt å tilbringe resten av dagen.
Denne ferien er hva jeg ønsket meg: en ferie som bryter deg istykker, prøver knekke deg mentalt og når ferien er over må du sette sammen den kunnskap du har fått med de biter du har blitt til og se hva det nye resultatet blir.

Alle bilder er tatt med Nokia Lumia 920

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s