Siste dag for lang fjelltur startet med frokost og surre inn føttene med sportsteip. Sportstejp blev min høyder erfaring på denne tur. Før har jeg ikke forstått meg på det. Men det avlaster virkelig føttene og de blir ikke like såre som ellers. Nå vet ikke jeg hvis det er noen spesiell måte det skal teipes på. Vi gikk for full fot og ekstra mye hvor det vanligvis ville begynne gjøre vondt først.

  Fra Spiterstulen startet vi med en slakk og fin bakke oppover i solskinns vær. Veldig idyllisk og nok slik enhver tysker ser på Norge og norrmenn. På veien opp møtte vi en flokk med reinsdyr som ikke virket for begeistret for at vi hadde tenkt krysse stien deres. De våket over oss en stund, Og plutselig var det full fart foran oss og svingte av under oss.

Da vi kom litt opp i høyden kunne vi se hele gårsdagens etappe. Fra Juvasshytta, over Styggebreen, toppen av Galdhøpiggen og ned mot Spiterstulen. Helt plutselig så gårdagens tur ikke så lang ut og heller ikke så bratt opp. Vel oppe på morenen mot Glittertinden kunne vi skimte at denne turen var svært mye brattere. Første parti av stigningen forran oss var omtrent en loddrett vegg. Og med 15kg sekker ville oppturen ta ganske lang tid. Før denne stigning var det noen vann som skulle passeres vorav den ene var litt dypere med litt kraftigere strømmer. Ikke fristende å plumpse nedi.

Populariteten mellom Galdhøpiggen og Glittertiden var ganske merkbar. Galdhøpiggen var man absolutt ikke alene. Men opp mot Glittertinden hadde vi mange fine stillsomme stunder for oss selv. Mye mer følelse av nærhet til fjellheimen. Av de få mennesker vi møtte på veien fortalte de at vinden avtok på toppen. Helt vindstille og varmt. Noe som var ganske vanskelig å tru på med tanke på den kraftige vinden vi hadde mot oss på veien opp. Geologisk skjærer Visdalen seg som en V-formet sidedal til Bøverdalen.  Lenger opp har breene gravd den ut til en U-formet dal og elven Visa er en typisk flomelv med stor masseføring fra sideelver som har med seg avleiring fra breene. I dalbunnen finner du den høyest liggende furuskogen i landet. Dalen kan virke øde, men her er sagn om folk og ferdsel, om utvinning av jern, kullbrenning, jakt og sæterdrift. Jeg fikk en stein hjem, turist suvenir både fra Galdhøpiggen og Glittertinden. Fra første topp ble det en tradisjonell gabbro. På vår vei opp Glittertinden fant vi et område fylt av grønne olivin. Dette var den eneste plass vi så disse. De var store alle sammen. Men Erik fant meg en fin liten grønn stein *^_____^* Hadde tatt en av de store også hvis det var eneste utvei! Glittertinden er Norges nest høyeste fjell. Uten breen på toppen er høyden 2452 moh. og med breen regnes for tiden (2004) høyden å være 2464 moh. Ettersom is geologisk sett har samme egenskaper som en bergart regnes den som en bergart. Dermed kan og har Glittertinden vært høyere en Galdhøpiggen da isbreen låg høyere på toppen. Siste hundre meterne opp mot toppen blåste det så sterkt at sekken ble kastet rundt på ryggene våres. Men i det vi var på toppen var det varmt og vindstille. Vi var der sammen med bare noen få andre. Og brått gikk de også og vi var alene med utsikt over Galdhøpigge og Jotunheimen. Men utsikt over et landskap hvor vestlandet møtet østlandet. For å komme oss ned to vi den barnslige måte ved å åke på baken. Og resten av turen får fortelle seg selv ved hjelp av bilder *^_____^*

Alle bilder er tatt med min Nokia Lumia 920